Stirrekonkurranse

Det er ikke pent å stirre, likevel er det det jeg har gjort hele helga, føles det som.

Jeg vil at X'en skal plukke apportbukken. X'en synes ikke den apportbukken er så innmari spennende når den ligger der helt urørlig for seg selv - særlig ikke etter at jeg har sagt fra et par ganger at den faktisk ikke er et tyggebein.

Men hun er jo i stand til å gripe ting på bakken som vekker hennes interesse - det være seg greiner eller søppel - tidligere i uka plukket hun en klesklype under et feltsøk. Så hun er fysisk i stand, det er viljen og forståelsen det går på.

Hun tar alltid bukken når jeg tilbyr henne den, men jeg må åpenbart fjerne meg selv som hjelper. Så i helga har jeg gitt henne bukken et par ganger og belønnet det, før jeg har lagt apportbukken på gulvet, gjort meg selv passiv, stirret på bukken, og ventet. Før eller senere må hun vel skjønne hintet?

Det er en treningsform som krever litt mer tålmodighet enn det jeg har, litt mer is i magen. X'en skjønner helt klart at hun skal gjøre noe, jeg står jo med godbitene framme og venter på en respons. Så da må hun jo prøve seg fram med det mest etablerte repertoaret.
Avstandskommandotreningen kicker inn hos henne, så hun legger seg et par meter foran meg. Nei, det var tydeligvis ikke riktig, ingen godbit. Så hun reiser seg opp i sitt. Var det riktig da? Nei... Legge seg ned igjen og ligge helt rolig lenge, kanskje det var fellesdekk hun skulle nå? Ikke det heller?
Jeg ser det kverner i hodet hennes, hva i alle dager er det jeg vil? Hun reiser seg opp og steller seg foran meg, står nydelig om vi hadde vært på utstilling. Logrer forsiktig, legger hodet på skakke. Vakker nok nå? Men nei.
Rygge, da? Rygging må være det jeg ventet på! Hun rygger større lengde og med bedre tempo enn på lenge, lysten til å belønne er der, men jeg holder igjen. Hun titter på meg, var ikke det bra nok? Se på meg! Hun kommer bort til meg igjen, rygger tvers over stua, uten å motta annen reaksjon enn at jeg ler mildt av henne.
Så jogger hun mot meg og smeller inn i en fin utgangsstilling. Min manglende respons får henne til å gå 360 grader rundt meg og forsøke en ny utgangsposisjon.
Hun er søt, hun er så forbanna ivrig og søt, men jeg holder isen kald, og venter.
Jeg prøver ikke å se på henne, men rette blikket intenst mot apportbukken som ligger på skrå til høyre for meg. Se den, dyret, se den og grip den!
Men jeg kan ikke telepati, og i mellomtiden begynner X'en på runden igjen. Dekk og holdt, dekk og holdt, opp og ned. Nydelig...

Til slutt smelter isen min, og jeg vipper til bukken med tærne. Da "oppdager" X'en bukken, griper tak i den, og belønnes med en pølsebit i hodet (jeg siktet på munnen hennes, men er ikke helt god på sikter'n...).
Vi gjentar det er par ganger - jeg tupper til bukken, hun griper, og jeg pælmer snop på henne.
Så gjør jeg meg passiv igjen, stirrer på bukken, men rører den ikke.
Og ja! X'en griper bukken, titter sultent på meg, kaster fra seg bukken og kommer bort for å få pølse! Jeg burde kanskje ikke, men jeg belønner den også, selv om hun slapp uten lov.
Hun titter på meg for å få mer mat, men kiosken er stengt. Hun rygger prøvende, følger blikket mitt i retning bukken, og griper tak i den igjen - jeg er raskere nå, og får kastet godbiten på henne før hun rekker å slippe, jeg får belønnet at hun griper!
Vi gjentar det en gang til, men så avslutter jeg, tør ikke presse henne lenger, vil avslutte med suksess - flinkeste apportøren min!

Riktignok griper hun av og til i endestykkene og av og til i bærepartiet, men akkurat nå driter jeg i det. Mulig jeg skal få spise de ordene og svelge tungt senere, men nå trenger jeg at hun har lyst til å plukke opp bukken, så får stilen komme senere.