Skrudd sammen i hodet

For snart fjorten dager siden gikk X’en MH – mentalbeskrivelse hund. Dette er en beskrivelse, ikke en test som en får bestått eller stryk på. Det er ingen fasit på hvordan hunden skal reagere. Fører og/eller dommer kan dog velge å avbryte hvis de mener at løypa blir for tøff for hunden.
Det er etter hva jeg får med meg ikke mange bernere som går MH i dag – det var større aktivitet rundt det for 10-15 år siden, men mange av ildsjelene er ikke lenger i rasemiljøet.

Hvorfor gå MH med hunden?
Jeg gjorde det av nysgjerrighet – jeg ønsket å bli mer kjent med MH, forstå bedre hva det er og hva som skjer. Og jeg ønsket å se hvordan X’en reagerte på de ulike momentene – hvor godt kjenner jeg henne, hvor mye ville hun overraske meg? Nå har jeg hørt at mange, kanskje de fleste, blir overrasket i løpet av løypa – hunden presenteres for helt nye og til dels pressende situasjoner. Så jeg antok det ville være lærerikt for meg om min hund.
Dessuten er mentalitet viktig i avlsarbeid. Vi drar på utstilling for å sjekke at hunden er pen nok, vi foretar helseundersøkelser for å sjekke at hunden er sunn nok. Selv om jeg har min oppfatning av hvordan X’en er skrudd sammen i hodet, kunne det være greit å få en objektiv uttalelse også – det holder jo ikke at jeg sier hun er pen, selv om jeg synes det. Gemytt er både arvelig og sosialt betinget, og en dårlig tispe kan prege valpene på mange måter i løpet av åtte uker i valpekassa. Skuddredsel er om ikke hundre prosent, så i hvert fall meget sterkt arvelig. Samtidig skal en være forsiktig med å se en MH som fasit, for den beskriver hunden den dagen; andre dagsformer kan gi andre resultat. Men likevel får en noen indikasjoner.
Som avlsverktøy er en enstaket MH ikke særlig verdifull – jeg vet noe om X’en, men jeg vet ingenting om linjene hennes. Slik jeg har forstått det, brukes heller ikke en MH som avlsklargjøring, men som avlsevaluering. Hvis for eksempel alle X’ens søsken hadde gått en MH, kunne en lete etter mønster i hva deres foreldre ga.
Jeg vet at oppdrettere med bruksraser studerer MH på både avlsdyr, avlsdyrets søsken og avlsdyrets avkom for å se hva som preger linjene, for å finne det de vil ha, for å finne en hannhund som matcher tispa, som kan veie opp for hennes svakheter. I Sverige er det faktisk krav til kjent mentalstatus for å få registrert valper etter hunder hvis rase er tilknyttet Svenska Brukshundklubben – gjelder cirka 20 raser. Men mentalitet burde jo være prioritet i alle raser, for en hund skal jo først og fremst fungere som familiehund? Og en god familiehund er sosial, omgjengelig, avreagerer på nye ting i hverdagen, er ikke skuddredd, passer på gård og grunn – gradert etter rasespesifikke ønsker, selvfølgelig.
Selv om det ikke finnes noen fasit på hvordan en hund skal reagere, går det likevel an å sette sin egen hund opp mot andre verdier. Jeg har sammenlignet X’ens MH med tall fra genetica.se, som er gjennomsnittsreaksjonen på alle berner sennenhunder som har gått MH i Sverige. Det er dog vanskelig å sammenligne hele tall med desimaltall – et snitt er 3.5 og X’en fikk 3 (det krysses i en av fem ruter, som er nummerert en til fem) – hun er jo på samme ruta som gjennomsnittsberneren, det bare virker som om det er forskjell siden ikke X’ens treer graderes. Men det er der det er markante forskjeller det er interessant å legge merke til.
Det er potensiell forskjell mellom gjennomsnittsreaksjon og idealreaksjon, så i flere raser vet jeg det er utviklet en idealprofil, slik at en vet hva en skal avle mot – mer av ditten og mindre av datten. Så vidt jeg vet, skal SShK utvikle en slik raseprofil for berner.
Ideelt tidspunkt for å beskrive hunden er 12-18 måneder, men det er ikke lett å gjennomføre – jeg har forsøkt å få plass på MH til X’en siden hun var ett år gammel, men de blir fort fulle, og det arrangeres ikke såå mange i løpet av et år. Men nå fikk vi heldigvis plass!

Jeg må få gi honnør til arrangør Norsk Hovawartklubb, som i mine øyne hadde et godt arrangement. Vi hadde god tid, ikke noe stress, det ble servert kake og brødmat i lunsjpausen. Testleder var åpen og flink, forklarte godt underveis, kunne svare på alt. Figurantene så ut til å gjøre likt mot alle hundene – en koselig og lærerik dag i skogen! X’en var ekvipasje nummer tre, men jeg fikk sett alle de andre også. Det var såpass med pause mellom hver hund at det var god tid til å lufte hunden, varme opp og forberede seg. Det var rett og slett morsomt å se de ulike rasene, se hvor forskjellige individene var. De som gikk var en australian shepherd, en schäferhund, to berner sennenhunder, en belgisk fårehund tervueren, en bullmastiff og to hovawarter.

Denne bloggens gjennomgang av X’ens MH er nødvendigvis preget av at jeg ikke så alle hennes reaksjoner når jeg gikk/sto nærme hennes, jeg er ikke erfaren nok til å vite hva jeg skal se etter eller å kunne tolke alle signal hun gir, og jeg er rimelig sikker på at hukommelsen min spiller meg noen puss også. Så dette er ingen beskrivelse av X’ens mentalitet, dette er et referat av min opplevelse av å gå MH med X’en.

Mens beskriverne gjennomgikk punktene til ekvipasje nummer to, tok jeg X’en ut av bilen for å lufte og la henne snuse litt fra seg. Det tok litt tid før det ble vår tur, så jeg gikk bort til folket for å høre hva som ble sagt. Der hilste jo X’en på de som sto der, var happy for å finne folk. Men så kommer en fra arrangør og sier at jeg ikke har lov til å være der før X’en har gått løypa, hun skal ikke hilse på folka først. Folka som X’en fant var altså figuranter og øvrige eiere som ønsket å se hundene i løypa.

KONTAKT
Folka har gått i forveien, X’en og jeg går sammen med testleder bort til dem. Jeg skal oppsøke dem, slik at X’en har mulighet til å sjekke og hilse. Men hun har jo allerede gjort det, så hun er mer opptatt av å snuse rundt og sjekke ut stedet – morsom, ny skog!
Deretter skal testleder overta hundens lenke og gå ti-tolv meter med hunden – hvordan reagerer hunden på at en fremmed tar den med? X’en ble villig med, vekselvis snuste rundt i grøftene og søkte mot testleder, logret og var gjerne med på tur. Satte seg når hun fikk beskjed om det, ble med tilbake uten å få noe særlig til temposkifte selv om de gikk mot meg.
Neste punkt er håndtering, hvor testleder skal ta på hundens kropp og sjekke tenner – ikke like grundig som en eksteriørdommer, men skal få ta på og kontrollere. X’en kan jo dette, så hun sto rolig, susset vel litt på damen om jeg ikke husker feil, og syntes det var stas å få slik kos.
Jeg hadde faktisk trodd at hun skulle hilse mer på folka som sto der, det er jo mennesker! Men samtidig hadde hun allerede hilst på dem, og vi har også trent på passering, så kanskje det kicket litt inn i hodet? Hun er vanligvis mye mer overøsende i sin hilsing, men jeg tenker at det er et skille på fremmede og kjente – logisk nok, og helt greit.
På hilsing og samarbeide ligger X’en på rasesnittet, mens hun faktisk er litt mer håndterbar enn snittet.

LEK
Beskriverne vurderer både lekelyst, griping og drakampen.
Testleder og jeg kaster en fille mellom oss noen ganger, X’en løper fram og tilbake og vil være med på moroa, testleder hiver filla til siden ut i lyngen, og X’en løper bort for å se. Men den var jo ikke så spennende, så hun snuser rundt videre og finner på noe annet, tygge på en pinne eller noe. Jeg tror dette gjentok seg en gang til, med cirka samme reaksjon? Så inviterer testleder til drakamp med filla, og jo da, X’en kan godt holde i filla, dra imot, bruke litt lyd, legge litt i det, men hun trenger litt tid på å komme i gang, og når testleder står passiv blir X’en passiv også (andre hunder sto og dro og dro i filla for å få testleder til å leke mer). Og jeg er ikke overrasket, det er ikke overvettes mye lek i X’en, og hun trenger litt tid på å komme i gang. Det var vel cirka det beskriverne sa også. Men X’en ligger på linje med rasesnittet, og jeg kunne sikkert også motivert fram mer lek i henne som valp og ung. Jeg har brukt den hunden til ganske mye og utforsket ulike belønninger, og lek er morsomt bare en kort stund, mens mat jobber hun evigheter for. Dessverre sier ikke en MH noe om matlyst, der hadde hun scoret høyt!










X'en i lek! Fotograf Camilla Dahl Hansen.

JAKT
En fille i snor forsvinner bortover veien i et sikksakkmønster ved å bli dratt i et trinsesystem. Hunden ser at gjenstanden forsvinner bortover bakken, og når den er halvveis i løypa slippes hunden. X’en løper ganske kjapt bortover, men stopper utover i løypa, det skjedde jo ikke noe mer spennende der! Hun kommer tilbake, og da skal testleder, hund og fører gå til andre enden av banen, for å vise hunden at det er lenger fram. Det som er artig, er at X’en fikk sporet i nesa, og fulgte fillas løype på bakken, gikk sikksakk bortover! Vi går tilbake, filla legges opp på nytt uten at X’en ser det, den starter, hun slippes på gitt tidspunkt, og løper enda kortere fram enn sist. Stopper opp, snur seg mot oss, tenker vel som så at dette har jeg sett før, og tar heller til høyre for å se hva verden byr på der. Men hun kommer på innkalling, og får noen kommentarer om jaktlysten sin, noen mente hun ville ha sultet i hjel i vill tilstand?
Skal vi sammenligne henne med genetica.se igjen, ser det ut til at svenske bernere er litt bedre jegere – snittet er nærmere det å løpe helt fram til gjenstanden, og snuse på den. Mens X’en får at hun avbryter jakta og overser byttet/ikke springer fram til det. Og jeg kan fint leve med det, vi har møtt elg i skogen, og det var helt greit hvordan hun reagerte da: X’en skremte opp en elg som lå gjemt. Elgen bråsnudde og løp fra oss, X’en bråsnudde mot oss, ivrig hale og giret – så dere den? Så dere den også? Så dere hvor stor den var? Sjå på’n, sjå kor rar den er (sies med fortellerstemmen i Snekker Andersen, når nissens unger får se den lange snekkeren for første gang).





Trinsesystemet hvor haren forsvinner, og vi har vært i andre enden for å vise X'en at det kan skje noe der Fotograf Camilla Dahl Hansen.

AKTIVITET
Fører steller seg på angitt sted og skal stå i ro i tre minutter med hunden i lenke. Hunden skal holdes igjen hvis den vil gå lengre enn lenka tillater, ellers skal fører være helt passiv. X’en snuste litt rundt, spiste litt blåbær, satte seg, reiste seg og snuste mer rundt, tittet på meg, tittet på de andre, la seg ned, rullet seg, og roet seg etter hvert. Men var ganske aktiv, hvorfor stå helt rolig i en spennende skog som dette?
På det punket avviker X’en noe fra rasesnittet i Sverige, der har bernerene vært flinkere til å slå seg til ro. X’en er en hund som synes at det skal skje noe, og har vel ofte fått viljen sin på akkurat det, å kjede seg er litt oppskrytt, rett og slett.

AVSTANDSLEK
Jeg holder X’en fast i halsbåndet, 20-30 meter (meg og avstandsbedømmelse…) fra oss hører vi et par bankelyder som påkaller X’ens oppmerksomhet, så kommer det snikende fram en figurant i et kostyme. Figurant stopper opp og gjør seg stor, går videre, stopper, går videre, stopper, tar av seg hetta og viser ansiktet, og hiver en draleke fra LEK-momentet opp i lufta et par ganger, før figurant løper i nytt skjul. Når figurant har fått av seg kostymet (og det tar type to sekunder) blir hunden sluppet. X’en var hele tiden veldig oppmerksom på figuranten, logret, prøvde å komme seg løs for å undersøke nærmere, hadde nysgjerrighet og interesse. Når jeg endelig slipper fyker hun fram noen meter, bråstopper, og ser ut som om hun lurer på hvorfor ikke jeg ble med. Hun tar en kjapp avstikker i skogen for å tisse, i mellomtiden kommer figurant fram – uten kostyme, og da løper X’en ned for å hilse på damen. Figurant inviterer til lek, men det vil ikke X’en være med på, hun står vel hos figurant litt og lurer på hvorfor hun vifter med den filla, før hun løper tilbake til meg. Da avsluttes momentet.
Og igjen reagerer X’en som svenske bernere gjør (og vi velger å se positivt på det, hahahahahahahah!) – det er nysgjerrighet, det er vilje til å utforske, det er bare ikke så himla interessant å leke.






Busemannen var ikke noe skummel å hilse på, men kunne få leke alene. Og cirka da det tredje bildet ble tatt, spurte testleder humoristisk om den hunden var vant til å posere mye på utstilling og visste hvor pen hun var... Pose, baby, pose! Fotograf Camilla Dahl Hansen.

OVERRASKELSE
Vi går bortover en sti, et par meter foran oss spretter en overall opp i været, og blir stående urørlig, med armer ut til siden og stive bein.
Dette momentet husker jeg faktisk veldig dårlig, dels fordi jeg hadde fått beskjed om å slippe lenka i det overallen føk opp, og deretter stå rolig og titte mot overallen. Så jeg så ikke så mye av det som skjedde. X’en skvatt, noe annet ville jo vært rart, hun bjeffet på overallen, men så gikk hun bort til den på eget initiativ for å undersøke – bra! Så skal vi gå forbi overallen, fram og tilbake to ganger. På vei tilbake skal vi gå tett innpå overallen. På vei ned kaster hun et blikk på overallen, men blir med videre uten merkbar tempoendring eller retningsskifte. På vei opp vil hun derimot ikke gå så tett inntil som jeg gjør – jeg går i en passasje mellom overall og et tre, og X’en velger å gå på andre siden av treet. Det samme gjentar seg på andre runde – overallen er helt grei så lenge hun ikke må gå helt inntil den.
Det som vurderes i dette momentet er redsel, trussel/aggresjon, nysgjerrighet, gjenstående redsel og gjenstående interesse.
På redsel er det en merkbar forskjell i vurderingen av X’en og det svenske snittet – og det til hennes favør. Hun er avhuket for ”stanser, kort stopp”, mens snittet sier ”gjør unnamanøver uten å vende seg bort”.
Derimot går hun kjapt fra en reaksjon til neste, og hun gikk rett i vokt med varslingen sin. Hun får utslag på mer vokt/trussel enn snittet, noe vi også fikk sett senere i løypa.
Hun har også mer nysgjerrighet, og der overrasket hun meg faktisk når hun gikk bort til kjeledressen uten hjelp. Bernersnittet er at hunden går bort når fører står ved siden av, eller har gått bort og prater med kjeledressen.
Derimot gjenstår det noe mer redsel og interesse for overallen, hun blir ikke like fort ferdig med den. Hun holder et øye med den, hennes indre vokterhund slapper ikke helt av med en gang.

LYDFØLSOMHET
Her er jeg forberedt på store reaksjoner, siden hun har en episode fra valpetiden som har preget henne. Et metallbur sto sammenslått lent inntil en vegg, hun kom borti det og det veltet over henne – kjempevondt og overraskende for en liten valp. Etter det har hun ikke vært glad i ting som lager skramlelyder. Det er ikke noe som plager henne i hverdagen, men jeg kan merke det hvis for eksempel et kompostbingeelement velter, da skvetter hun litt unna. Fordi det ikke er noe som påvirker hverdagen, har vi heller ikke gjort så mye med det. Men jeg regnet med at hun her – hvor jernskrammel skal dras over bølgeblikk – ville gi sterke reaksjoner.
Vi går bortover veien, på høyde med oss dras skrammel over blikken, som instruert slipper jeg X’ens lenke og snur meg mot lyden. Hun stanser kjapt, ser veldig mot der lyden kom fra, før hun tusler undersøkende ned mot objektet. Hun snuser på skrammelet, og kommer logrende tilbake til meg. Jeg hadde faktisk trodd hun ville reagere sterkere, men dette var jo flott! Det vitner nok om at hennes reaksjoner tidligere er koblet til tingene som står lent inntil veggen, og ikke lyden i seg selv.
Etterpå går vi opp og ned to ganger på veien forbi der det skramlet, og X’en traver ubesværet forbi, gløtter i retning skrammelet, men ingen unnamanøver eller negativ reaksjon – både jeg og beskriverne tolket det som å opprettholde en viss interesse og nysgjerrighet.
Både på reaksjon og nysgjerrighet avviker X’ens resultat fra snittet, men for meg i en positiv retning. Hun reagerer mindre, og går fram på egen hånd, snittet har noe større reaksjon, og trenger hjelp av eier til å gå bort. Den vedvarende redselen er derimot tilsvarende – den er ikke der. Hun har også høyere vedvarende interesse enn svenskesnittet. Hun er en nysgjerrig hund, og jeg har også forsøkt å opprettholde nysgjerrigheten hennes for å bruke den når vi jobber.

SPØKELSER
X’en og jeg står på anvist sted, og fra to kanter kommer to spøkelser gående. De bytter på å gå og å stå stille. Det tar tid før de nærmer seg, og cirka to meter fra oss snur de seg med ryggen til oss. Da skal fører slippe hunden.
X’en ser først det ene spøkelset, for deretter å oppdage det andre. Hun avventer rolig en liten stund, men når de fortsetter å gå begynner hun å bjeffe. De nærmer seg fremdeles, X’en stiller seg foran meg og bjeffer videre. Av og til er lenka helt stram, av og til er den slakkere. Hun bjeffer ikke i ett, tar noen pauser, ser de an, tar de hintet? Men spøkelsene gjør ikke det, og X’en har all oppmerksomhet rettet mot dem, bjeffer tidvis. De stopper, snur seg, og jeg slipper X’en. Heldigvis gjør hun ikke som beskriver hadde opplevd tidligere – plutselig kjente han hunden satt i rumpa på ham! X’en vokter og varsler, men hun stormer ikke uvettig fram. Hun sirkler rundt, undersøker der de kom fra, snuser litt rundt for å se om de blir borte i mellomtiden. Hun oppsøker ikke spøkelset før jeg har gått bort og pratet med det. Men da kan hun hilse, og da går hun også selv bort til det andre, det var jo mennesker inni der!
Hun viser noe mer vokt/trussel enn snittet, og snittet oppsøker noe lettere spøkelsene, trenger ikke like mye hjelp fra fører. Ellers reagerer hun ikke avvikende.








Spøkelsene trigget fram vokthunden i X'en, men når de var avslørt og jeg hadde akseptert dem, kunne X'en gjerne hilse. Fotograf Camilla Dahl Hansen.

LEK 2
Så er det ny runde med lek, som gjøres på samme måte som første gang, for å se om hundens lekelyst avtar eller øker, hvor sliten og berørt den er av testen. Og X’en gjør mye det samme som sist gang – er gjerne med på å løpe mellom oss for å se hva vi hiver, kan dra litt, men det tar tid å komme i gang og er ikke noe hun jobber for å opprettholde. Men da har hun i hvert fall ikke dødd på seg av å gå MH!

SKUDD
Jeg får X’en i gang med drakamp, og mens vi leker går et skudd. X’en gløtter så vidt i retning skuddet, før hun leker videre. Nytt skudd, samme minimale reaksjon. Deretter avsluttes leken, og mens X’en står i løs line faller nytt skudd. Hun snur seg i retningen den kom fra, det skjer ikke mer, og hun snuser videre. Nytt skudd, hun titter på nytt i retningen, og fortsetter med sitt. Vi avslutter med mer lek, og så var MH’en ferdig!
Det ble 1 – beste mulige – på skudd, ”viser ingen berørthet, rask kontroll og siden helt uberørt”. Hun er verken døv eller dum, det er lov å titte i retningen når noe skjer. Men hun avreagerer kjapt og driter i skuddet, rett og slett. Ikke veldig overraskende, hun har aldri brydd seg om fyrverkeri eller torden, men en vet aldri – det finnes hunder som reagerer på det ene, og ikke det andre. Det svenske skuddsnittet er 1.7, så det virker som en skuddfast rase.


Skikkelig berørt av skudd... Fotograf Camilla Dahl Hansen.

Kort oppsummert så mener testbeskriverne at X’en er en trivelig, herlig berner. Ikke veldig mye til jaktinstinkt, og hun trenger tid på å komme i gang med lek. Masse nysgjerrighet, vilje og evne til å utforske. Hun er ikke lydberørt eller skuddredd. Hun viser at hun har mye vokt, og det er ingen tvil om at hun legger trykk i ”ordene sine”, hun mener det når hun vokter, men når hun er ferdig å varsle synes hun at eier kan fullføre arbeidet. Og er ikke det den sveitsiske gårdshunden, da, som skal vokte og varsle for sin bonde, men la ham ta avgjørelsen om hva som er velkomment og hva som er inntrengere? Hun har for det meste reagert som en berner – litt mer vokt, litt mer nysgjerrighet, men ingen drastiske forskjeller slik jeg leser skjema. Skjema skal som sagt ikke leses som fasit, men det var spennende og lærerikt lell!