I kveld er det jaggu deilig å komme hjem, legge seg under ullpleddet for å få litt varme i kroppen etter en kald kveld, høre på en sliten hund snorke, og smile fornøyd over at en har verdens beste hund!
Etter jobb dro vi opp til Brekke, til OODKs treningsområde. Planen var å få gått en times tur før vi ble med på lydighetstreningen. Ved parkeringen snublet jeg over Siv med lagottogutta Durc og Jeppe, og fikk dratt henne med på tur også. Det ble i bånd, jeg orket ikke tanken på å skulle trene, leke, belønne og kose med en skikkelig møkkete hund som hadde kost seg i dammer og gjørme.
Det var et godt oppmøte hos OODK i dag, med mange forskjellige raser. Sesongen er ikke helt i gang, så det var ingen som hadde ansvar for dagens trening og hadde instruktørrollen. Men Hanne var snill og hjalp meg med kommandering og pirking. Vi gikk lineføring med vendinger, temposkifter og holdter, og gikk ganske mye - og X'en holdt kontakten hele tiden. Det føltes så godt å gå i dag, hun var helt med, fulgte alle bevegelsene mine og reagerte så raskt. Og Hanne skrøt av X'en, jeg liker selvfølgelig skryt, vokser på det, får åpenbart selvtillit av det. Men jeg må jobbe med holdtene, hun setter seg jo skjevt. Så jeg fikk noen gode tips til å trene på det framover.
Deretter jobbet jeg med stå under marsj, og den tror jeg faktisk hun har helt glemt. Så da var det tilbake til scratsj, og minne henne på hvordan øvelsen er. Først gå bakover og få henne til å stoppe, gå sidelengs og få henne til å stoppe, og deretter gå rett fram og få henne til å stoppe. Det gikk nå bedre forsøk for forsøk, og jeg klarte å avslutte etter en god repetisjon.
Apportbukken fikk komme fram en tur i dag, hvor jeg ved hjelp av lenka jobber med å få henne på plass. Da har jeg henne i slakk lenke, gir henne bukken, løper fra henne, hun kommer etter og jeg hjelper henne inn på plass - vi har ikke kommet helt til at hun sitter i utgangsstilling, men hun står i hvert fall på min side og slipper ikke bukken før jeg belønner henne. Ber jeg henne sette seg, slipper hun, så vi tar det i eget steg.
Og i det steget har jeg henne i utgangsstilling, tilbyr henne bukken, og lar henne holde den litt - før jeg belønner. Jeg håper altså at hun skal skjønne at det lønner seg å sitte hos meg med bukken.
Litt ivrig og dumdristig måtte jeg selvfølgelig forsøke å sette ting sammen. Satte henne i utgangsstilling, gikk halvannen meter fra henne, la ned bukken, gikk tilbake, sa "apport", hun hoppet fram og grep, og jeg fikk henne til meg og på rett side med litt lokking og lek. Og DA ga jeg meg, en pusher ikke lykken noe mer da! :D
Dermed fikk X'en hvile i bilen og drikke vann, mens jeg skravlet litt med folk.
I neste økt fikk jeg Anna til å være figurant i budføring - det er viktig å trene det med flest mulig forskjellige mennesker, for å få generalisert øvelsen. Jeg må snart finne en mann som figurant, tror hun bare har løpt med damer med unntak av Hans.
X'en virket litt ukonsentrert, hun satt en stund etter hver "gi bud"-kommando, før hun plutselig kom på hva hun skulle og løp avgårde. Rare dyret... En gang skjenet hun ut på vei til meg, løp til andre enden av banen, tok en runde i høyt gress, tverrsnudde og kom rett bort til meg - alt i samme tempo og "bevegelse". Det var vel noe spring i beina som måtte ut, da... Hun har ikke gjort noe sånt før, så vi tar det på shit happens-kvoten :) Ellers løp hun jo jevnt fram og tilbake, og rett inn på plass. Kanskje ikke det mest ivrige tempo jeg har sett på henne, men hun var sikkert litt sliten. Vi får bygge opp motivasjonen der, rett og slett. Anna ga meg også noen tips for å gjøre X'en mer fokusert, så det skal jeg også prøve neste gang. Figurantene må gjøres litt mer spennende, la det bli litt mer lek og erting ut av det.
Til slutt pirket vi på utgangsstilling med Hannes tips og belønnet på utsiden av X'ens hode for å rette henne opp, tøyset litt med rygging og slikt, trente litt på utstillingsstå, og avsluttet med en kjapp og fin innkalling. Da så jeg meg meget fornøyd med treningsøkta, vært gjennom masse og hatt stor grad av vellykkethet på det meste. Jeg liker berneren min!
31. august 2010
30. august 2010
Bursdag på villspor
Det er jammen blitt koselig å ha bursdag når en henger på facebook, og får gratulasjoner og tilsendt søte bilder! Tusen takk, alle sammen!
Det ble en rolig, men koselig, feiring av bursdagen. Etter jobb på fredag stakk jeg til skogs for å gå spor. X'en fikk to spor utformet som litt korte D-spor, terrenget satte en naturlig stopper for lengden. Det første ble cirka 70x70x70 meter, det andre var et fremmedspor på cirka 50x100x50 meter. I "mitt" spor la jeg også ut tre pinner, og ny strategi for å se om hun finner pinnene var å legge en frolic oppå hver pinne.
X'en viste på Sølen at for ferske spor kunne være litt vanskelig, derfor fikk hun gå disse sporene allerede etter 20-25 minutter. Hunden er jo kav gærn, hun vet så inderlig vel hva hun skal, og spoler avgårde til sporet, det er ikke mulig å få henne til å gå en fin lineføring da. Men i og for seg greit at hun viser glede, iver og entusiasme! Og når vi kommer til sporstart klarer jeg å få henne i sitt, og hun er rimelig sanset i starten - heldigvis.
Jeg satte henne på sporet og lot henne få line og mulighet til å sondere, og når jeg så hun var på sporet fulgte jeg etter. Hun gikk ivrig den første tredjedelen. Jeg hadde lagt inn en utfordring, ved å gå over en trestamme. Hun måtte sjekke litt til hver side, før hun hoppet over trestammen og fortsatte. Rett etterpå var det en vinkel, hun kuttet ikke den i det hele tatt, og var faktisk borti spormerkingen, kremt... På det neste strekket hadde jeg lagt en pinne, men jeg hadde ikke tenkt på å merke for meg hvor de lå, for å kunne sjekke ekstra nøye hva hun gjorde. Her havnet vi også litt til siden for sporet, for plutselig skjenet hun en meter til høyre og spiste en frolic. Men så fortsatte hun der jeg hadde gått. Sporet gikk på en sti en fem-seks meter, før jeg hadde gått av og ut i terrenget. Ny test til X'en, som dessverre har lært av eieren sin at mange spor går langs stier, jeg har lagt for mange spor på den måten for å kunne huske sikrere hvor sporet gikk og sjekke om hun er presis... Og X'en dura videre på stien forbi der jeg hadde gått av, oppdaget feilen, sonderte rundt og fikk slått inn på sporet igjen - flinkeste! Den andre vinkelen måtte hun jobbe litt mer med - men det er mulig at et av de andre sporene var kommet litt for tett på. Rett ved vinkelen fikk også X'en en gjenstand i nesa, som hun måtte bort for å sjekke, men hun kom tilbake og lette videre etter vinkelen. Jeg hadde is i magen, hun sjekket og sjekket, og til slutt tok hun til venstre som hun skulle.
På dette strekket lå det to pinner, og begge steder stoppet hun for å spise frolic'en, men viste ingen interesse for pinnen - som jeg klarte å se, begge pinnene kom jo brått på meg... Ny strategi må utvikles, hun vet ikke at hun skal plukke pinner i sporet, men hun har jo gjort det før - hvorfor? Hva klaffet da, hva gjorde jeg da?
Også på dette strekket kom vi til en trestamme, her måtte hun sjekke mye mindre (en erfaring rikere?), og gikk bare litt til siden for sporet for å kunne hoppe over på et sted uten så mye grener.
Og så kom vi til slutten.
Det andre sporet var altså fremmedspor, etter ønske fra meg - for jeg merket på det første sporet at jeg ikke var like flink til å stole på X'en, jeg var litt for opptatt med å kjenne igjen terrenget og lete etter spormerkingene mine. Så nå ville jeg gå et spor hvor jeg var helt prisgitt X'en.
X'en ble satt rett på sporet også nå, og hun tøffet avgårde i et ganske høyt tempo - sikkert mye fert enda i et så ferskt spor, med høy og våt blåbærlyng. Den første vinkelen gikk hun i følge sporleggeren veldig bra!
På et tidspunkt snubler jeg og må ta noen ekstra steg, mister litt balanse, kommer bakpå, og mister sporlina. X'en får derfor gått flere titalls meter spor før jeg får tatt henne igjen, og jeg har åpenbart ikke sjanse til å kjenne hvordan hun går.
Om jeg husker rett, tar X'en nå en vinkel til høyre, men sporlegger mener at vi har gått for langt, at X'en har passert vinkelen, og nå går feil. Jeg går derfor inn i terrenget og tilbake mot der vi kom fra, for å se om X'en kan finne igjen sporet på tvers etter vinkelen, som et slags oppsøk. Ingen respons. Jeg setter henne på der jeg vet vi har gått spor, men der bare surrer X'en - ikke så rart når det er fert fra sporet, fra oss som gikk der i stad og de to som gikk rett bak oss. Til slutt går sporlegger ut av skogen, peker på sporslutten for meg, og jeg drar en imaginær vinkelrett linje, og setter X'en på der jeg tror sporet er. Hun går skikkelig ikke bra, men finner sporslutten og belønningen.
I retrospekt skulle jeg nok stolt på hunden når hun tok vinkelen, for sporlegger var ikke hundre prosent sikker på hvor sporet gikk (så neste fremmedspor skal jeg få vinklene merket, bare for å kunne sjekke litt bedre om X'en har peil eller feil). Jeg klarer ikke å rekonstruere terrenget i hodet, men jeg innbiller meg at sporslutten ikke lå så altfor feil i forhold til hvor X'en ønsket å ta vinkelen, om sporlegger hadde skrånet litt ut kunne det stemme.
Og i retrospekt skulle jeg heller brutt sporet enn å hjelpe X'en så vanvittig mye som vi gjorde på slutten, det ble ingen god avslutning på sporet. Men - I live and learn...
Og det virket ikke som om så ferske spor var noe særlig problem, hun gikk det mye bedre nå enn på Sølen, i det minste.
Det er ikke lett å være sporlegger, verken for egen eller andres hund. En prøver å bite seg merke i kjennetegn underveis, men 20 minutter senere er alle tuer og trær piss like... :D
Tusen takk for en fin trening, jeg lærte i hvert fall mye av å gå disse to sporene! Neste pinnestrategi blir forresten å legge ut betydelig større pinner - når X'en har plukket pinner, har de hatt en god størrelse, kanskje omtrent som en slik tykk marsipanpølse som selges i trepakk med fargerikt strøssel på. Mens det jeg har laget i stand av pinner de siste gangene har vært mer som de små IKEA-blyantene.
Og etter noen våte og litt kjølige timer i skogen var det godt å komme hjem til ullpledd, snop og bursdagsgaver! :D På døra hang det blomster fra Hans' tante og onkel i anledning bursdagen min - veldig koselig! En vakker bukett med masse fine blomster jeg ikke aner hva heter, men de er vakre og det varmet, det er noe spesielt å få blomster på døra.
Lørdag gikk vi en fin tur med Britt med Gozita og Alfi, og Vibeke med Dina. Jeg har ikke gått i lysløypa på lenge, men den har blitt "pusset opp" - planert, utvidet og fylt med grus så den ikke er like gytjebad og gjørmehøl som den ellers har hatt lett for å være. Dermed kunne vi tobeinte holde oss rimelig tørrskodd, mens hundene fremdeles hadde myrhull, grøfter og dammer langsetter å boltre seg i. X'en så som vanlig ikke ut da vi kom hjem, men det er faktisk slik at en turs grad av vellykkethet for X'en er ekvivalent med graden av søle og skit en kan ta med seg hjem! Og med et par plutoduker i bilen og en god blåser hjemme er det slettes ikke noe problem, fisefin har jeg aldri vært. Og hvis noen lurer på våteksemen hennes, er det så lite og så høyt oppe at jeg velger å la henne få være hund og lykkelig - det gror fint, væsker minimalt, og jeg kjenner ingen skorper. Jeg synes væskingen tørket kjappere sist gang når jeg hadde bacimycinpudder til hjelp, men vi får da knekken på dette også.
Så vendte vi snuta mot Varteig for å tilbringe resten av helga der med flere pakker, god mat og skravling.
Ferden skulle vise seg å ikke være helt uproblematisk.
Da jeg kjørte inn i tunellen var været pent, men da jeg kom ut ved Tusenfryd høljet regnet ned, store dråper som klasket i ruta og raskt ga dårlig sikt. Vindusviskerne gikk på det raskeste, nedbøren tordnet på ruta, og jeg byttet til venstre fil for å få bedre sikt og slippe spruten fra bilen foran meg. Den bilen svinger av for å fortsette på E18, og jeg legger meg på plass i høyre fil igjen, og så skjer det: Foran meg ser jeg plutselig at det lyser sterkt fra røde bremselys på en bil litt foran meg, og samtidig innser jeg at været som trommer på ruta slettes ikke er regn, men hagl. Jeg hogger i bremsene, og bare sklir bortover, et kjapt blikk i dødvinkelen før jeg seiler ut i venstre fil hvor det ikke er noen biler, og får pumpebremset bilen til stillstand. Takk og lov, jeg skled rett forbi bilen foran oss og enda en bil, det kunne gått virkelig ille om det ikke var tomt i venstre fil. Det lå et tjukt lag med hagl og sørpe på veien, og rett før neste tunell hadde en bil spunnet. Den sto på tvers i veien, hadde heldigvis unngått å kræsje i tunellen. Øsj, skikkelig ekkelt, jeg er ikke forberedt på glatte veier i august, altså... Jeg holdt femti gjennom tunellen og tittet meg godt om da vi kom ut på andre siden - men der skinte sola på tørr asfalt. Rare, rare været...
Men vi kom oss trygt fram, og hos pappa var det selvfølgelig også gjensyn med godeste Evensen. Han er i så fin form for tiden - mye sprekere og lettere til beins nå enn da jeg viste ham fram på Frya i år, for eksempel. Men sånn er det med ham, det går opp og ned. Så lenge det ikke går for langt ned, er det greit. Akkurat nå klarer han seg utmerket uten rimadyl, og er fornøyd med livet. Han var så glad for å få besøk, og viste tydelig at han gjerne skulle vært med i berlingo'n på tur! Det var litt stas med firbeint besøk også, han er jo en flokkhund som har blitt litt ensom. Men han har selvfølgelig sine begrensninger - Hans skulle ta Even og X'en med på en runde i skogen i dag, og på et tidspunkt fant Even ut at nå hadde han gått nok, tverrsnudde, og jogget tilbake til heimen. Hans fulgte ham trygt hjem, før X'en fikk en lengre runde. Gamle bernergubber skal få velge selv hvor lang tur de vil gå. Men han er jo bare søt og herlig, når han legger seg på ryggen med alle fire beina i været og ruller seg i gress og busker. Fineste gubbelille, det...
Det ble en rolig, men koselig, feiring av bursdagen. Etter jobb på fredag stakk jeg til skogs for å gå spor. X'en fikk to spor utformet som litt korte D-spor, terrenget satte en naturlig stopper for lengden. Det første ble cirka 70x70x70 meter, det andre var et fremmedspor på cirka 50x100x50 meter. I "mitt" spor la jeg også ut tre pinner, og ny strategi for å se om hun finner pinnene var å legge en frolic oppå hver pinne.
X'en viste på Sølen at for ferske spor kunne være litt vanskelig, derfor fikk hun gå disse sporene allerede etter 20-25 minutter. Hunden er jo kav gærn, hun vet så inderlig vel hva hun skal, og spoler avgårde til sporet, det er ikke mulig å få henne til å gå en fin lineføring da. Men i og for seg greit at hun viser glede, iver og entusiasme! Og når vi kommer til sporstart klarer jeg å få henne i sitt, og hun er rimelig sanset i starten - heldigvis.
Jeg satte henne på sporet og lot henne få line og mulighet til å sondere, og når jeg så hun var på sporet fulgte jeg etter. Hun gikk ivrig den første tredjedelen. Jeg hadde lagt inn en utfordring, ved å gå over en trestamme. Hun måtte sjekke litt til hver side, før hun hoppet over trestammen og fortsatte. Rett etterpå var det en vinkel, hun kuttet ikke den i det hele tatt, og var faktisk borti spormerkingen, kremt... På det neste strekket hadde jeg lagt en pinne, men jeg hadde ikke tenkt på å merke for meg hvor de lå, for å kunne sjekke ekstra nøye hva hun gjorde. Her havnet vi også litt til siden for sporet, for plutselig skjenet hun en meter til høyre og spiste en frolic. Men så fortsatte hun der jeg hadde gått. Sporet gikk på en sti en fem-seks meter, før jeg hadde gått av og ut i terrenget. Ny test til X'en, som dessverre har lært av eieren sin at mange spor går langs stier, jeg har lagt for mange spor på den måten for å kunne huske sikrere hvor sporet gikk og sjekke om hun er presis... Og X'en dura videre på stien forbi der jeg hadde gått av, oppdaget feilen, sonderte rundt og fikk slått inn på sporet igjen - flinkeste! Den andre vinkelen måtte hun jobbe litt mer med - men det er mulig at et av de andre sporene var kommet litt for tett på. Rett ved vinkelen fikk også X'en en gjenstand i nesa, som hun måtte bort for å sjekke, men hun kom tilbake og lette videre etter vinkelen. Jeg hadde is i magen, hun sjekket og sjekket, og til slutt tok hun til venstre som hun skulle.
På dette strekket lå det to pinner, og begge steder stoppet hun for å spise frolic'en, men viste ingen interesse for pinnen - som jeg klarte å se, begge pinnene kom jo brått på meg... Ny strategi må utvikles, hun vet ikke at hun skal plukke pinner i sporet, men hun har jo gjort det før - hvorfor? Hva klaffet da, hva gjorde jeg da?
Også på dette strekket kom vi til en trestamme, her måtte hun sjekke mye mindre (en erfaring rikere?), og gikk bare litt til siden for sporet for å kunne hoppe over på et sted uten så mye grener.
Og så kom vi til slutten.
Det andre sporet var altså fremmedspor, etter ønske fra meg - for jeg merket på det første sporet at jeg ikke var like flink til å stole på X'en, jeg var litt for opptatt med å kjenne igjen terrenget og lete etter spormerkingene mine. Så nå ville jeg gå et spor hvor jeg var helt prisgitt X'en.
X'en ble satt rett på sporet også nå, og hun tøffet avgårde i et ganske høyt tempo - sikkert mye fert enda i et så ferskt spor, med høy og våt blåbærlyng. Den første vinkelen gikk hun i følge sporleggeren veldig bra!
På et tidspunkt snubler jeg og må ta noen ekstra steg, mister litt balanse, kommer bakpå, og mister sporlina. X'en får derfor gått flere titalls meter spor før jeg får tatt henne igjen, og jeg har åpenbart ikke sjanse til å kjenne hvordan hun går.
Om jeg husker rett, tar X'en nå en vinkel til høyre, men sporlegger mener at vi har gått for langt, at X'en har passert vinkelen, og nå går feil. Jeg går derfor inn i terrenget og tilbake mot der vi kom fra, for å se om X'en kan finne igjen sporet på tvers etter vinkelen, som et slags oppsøk. Ingen respons. Jeg setter henne på der jeg vet vi har gått spor, men der bare surrer X'en - ikke så rart når det er fert fra sporet, fra oss som gikk der i stad og de to som gikk rett bak oss. Til slutt går sporlegger ut av skogen, peker på sporslutten for meg, og jeg drar en imaginær vinkelrett linje, og setter X'en på der jeg tror sporet er. Hun går skikkelig ikke bra, men finner sporslutten og belønningen.
I retrospekt skulle jeg nok stolt på hunden når hun tok vinkelen, for sporlegger var ikke hundre prosent sikker på hvor sporet gikk (så neste fremmedspor skal jeg få vinklene merket, bare for å kunne sjekke litt bedre om X'en har peil eller feil). Jeg klarer ikke å rekonstruere terrenget i hodet, men jeg innbiller meg at sporslutten ikke lå så altfor feil i forhold til hvor X'en ønsket å ta vinkelen, om sporlegger hadde skrånet litt ut kunne det stemme.
Og i retrospekt skulle jeg heller brutt sporet enn å hjelpe X'en så vanvittig mye som vi gjorde på slutten, det ble ingen god avslutning på sporet. Men - I live and learn...
Og det virket ikke som om så ferske spor var noe særlig problem, hun gikk det mye bedre nå enn på Sølen, i det minste.
Det er ikke lett å være sporlegger, verken for egen eller andres hund. En prøver å bite seg merke i kjennetegn underveis, men 20 minutter senere er alle tuer og trær piss like... :D
Tusen takk for en fin trening, jeg lærte i hvert fall mye av å gå disse to sporene! Neste pinnestrategi blir forresten å legge ut betydelig større pinner - når X'en har plukket pinner, har de hatt en god størrelse, kanskje omtrent som en slik tykk marsipanpølse som selges i trepakk med fargerikt strøssel på. Mens det jeg har laget i stand av pinner de siste gangene har vært mer som de små IKEA-blyantene.
Og etter noen våte og litt kjølige timer i skogen var det godt å komme hjem til ullpledd, snop og bursdagsgaver! :D På døra hang det blomster fra Hans' tante og onkel i anledning bursdagen min - veldig koselig! En vakker bukett med masse fine blomster jeg ikke aner hva heter, men de er vakre og det varmet, det er noe spesielt å få blomster på døra.
Lørdag gikk vi en fin tur med Britt med Gozita og Alfi, og Vibeke med Dina. Jeg har ikke gått i lysløypa på lenge, men den har blitt "pusset opp" - planert, utvidet og fylt med grus så den ikke er like gytjebad og gjørmehøl som den ellers har hatt lett for å være. Dermed kunne vi tobeinte holde oss rimelig tørrskodd, mens hundene fremdeles hadde myrhull, grøfter og dammer langsetter å boltre seg i. X'en så som vanlig ikke ut da vi kom hjem, men det er faktisk slik at en turs grad av vellykkethet for X'en er ekvivalent med graden av søle og skit en kan ta med seg hjem! Og med et par plutoduker i bilen og en god blåser hjemme er det slettes ikke noe problem, fisefin har jeg aldri vært. Og hvis noen lurer på våteksemen hennes, er det så lite og så høyt oppe at jeg velger å la henne få være hund og lykkelig - det gror fint, væsker minimalt, og jeg kjenner ingen skorper. Jeg synes væskingen tørket kjappere sist gang når jeg hadde bacimycinpudder til hjelp, men vi får da knekken på dette også.
Så vendte vi snuta mot Varteig for å tilbringe resten av helga der med flere pakker, god mat og skravling.
Ferden skulle vise seg å ikke være helt uproblematisk.
Da jeg kjørte inn i tunellen var været pent, men da jeg kom ut ved Tusenfryd høljet regnet ned, store dråper som klasket i ruta og raskt ga dårlig sikt. Vindusviskerne gikk på det raskeste, nedbøren tordnet på ruta, og jeg byttet til venstre fil for å få bedre sikt og slippe spruten fra bilen foran meg. Den bilen svinger av for å fortsette på E18, og jeg legger meg på plass i høyre fil igjen, og så skjer det: Foran meg ser jeg plutselig at det lyser sterkt fra røde bremselys på en bil litt foran meg, og samtidig innser jeg at været som trommer på ruta slettes ikke er regn, men hagl. Jeg hogger i bremsene, og bare sklir bortover, et kjapt blikk i dødvinkelen før jeg seiler ut i venstre fil hvor det ikke er noen biler, og får pumpebremset bilen til stillstand. Takk og lov, jeg skled rett forbi bilen foran oss og enda en bil, det kunne gått virkelig ille om det ikke var tomt i venstre fil. Det lå et tjukt lag med hagl og sørpe på veien, og rett før neste tunell hadde en bil spunnet. Den sto på tvers i veien, hadde heldigvis unngått å kræsje i tunellen. Øsj, skikkelig ekkelt, jeg er ikke forberedt på glatte veier i august, altså... Jeg holdt femti gjennom tunellen og tittet meg godt om da vi kom ut på andre siden - men der skinte sola på tørr asfalt. Rare, rare været...
Men vi kom oss trygt fram, og hos pappa var det selvfølgelig også gjensyn med godeste Evensen. Han er i så fin form for tiden - mye sprekere og lettere til beins nå enn da jeg viste ham fram på Frya i år, for eksempel. Men sånn er det med ham, det går opp og ned. Så lenge det ikke går for langt ned, er det greit. Akkurat nå klarer han seg utmerket uten rimadyl, og er fornøyd med livet. Han var så glad for å få besøk, og viste tydelig at han gjerne skulle vært med i berlingo'n på tur! Det var litt stas med firbeint besøk også, han er jo en flokkhund som har blitt litt ensom. Men han har selvfølgelig sine begrensninger - Hans skulle ta Even og X'en med på en runde i skogen i dag, og på et tidspunkt fant Even ut at nå hadde han gått nok, tverrsnudde, og jogget tilbake til heimen. Hans fulgte ham trygt hjem, før X'en fikk en lengre runde. Gamle bernergubber skal få velge selv hvor lang tur de vil gå. Men han er jo bare søt og herlig, når han legger seg på ryggen med alle fire beina i været og ruller seg i gress og busker. Fineste gubbelille, det...
25. august 2010
Ødelagt ankel og LP-pirking
Etter en blogg med en kjapp og overfladisk sommeroppsummering er det kanskje litt kjedelig at det blir det samme for de siste dagene også - men det er min blogg og min tidsklemme, så da så :D
Mandag i forrige uke ble vakre, vakre, snille, søte, gode, herlige, fantastiske og vår helt egne spesielle X'en tre år! Jeg er litt begeistret for den hunden... Men hun fikk ikke strie feiringen, for jeg våknet någet handicappet den morgenen.
Etter en Bjerkehelg med for mye ståing og gåing sa høyreankelen takk for seg, og hadde hovnet kraftig opp. Det prikket og ilet i foten, og jeg hadde ikke sjanse å stå på foten. Vondt :( Så det ble hjemmekontor med beinet hevet høyt, ispose, og en særdeles passiv tilværelse. Hans hadde lang dag på jobben og møter etterpå, så X'en var ren innendørs kosehund den dagen.
Dog med et lite unntak, for jeg tok fram en tunnel jeg overtok fra tante Birgit sist vi møttes, hennes hunder hadde allerede en slik å leke med. X'en syntes den var pittelitt skummel, når den rullet under henne (det er ikke mulig å forankre den på noe vis, så den er helt rund og triller), men hun kom seg da gjennom noen ganger, og jobbet gjerne for å få tak i frolic'en som jeg la inni. Det ble i hvert fall noen morsomme bilder, der jeg lå på magen og knipset!
X'en lurer litt på hva jeg sitter ved andre enden for...
Forsøk på å hypnotisere frolic'en ut av tunnelen.
Titte.
Nysgjerrigheten tar overhånd!
På vei gjennom. Lykta for å forhindre den verste rullingen.
Peneste bursdagsberneren!
Søndag fikk X'en bursdagsgaven fra oss - kløv! Det har jeg ønsket meg lenge, men det er jo rimelig dyrt, og har ikke vært en prioritert investering. Men så kom jeg over en som skulle selges brukt til en billig penge, jeg fikk avtalt et møte med eier for å prøve at den passet, og vips hadde X'en fått seg kløv! Hun strutter av stolthet når hun bærer den, helt klart en hund som liker å jobbe. Den er også veldig enkel å feste på, så jeg gleder meg til å ta den i bruk, for eksempel for å handle mat. Jeg kunne også tenke meg en dagstur på fjellet nå i september, har et par ledige søndager da. Så om noen har forslag til fine steder å gå tur, tas det imot med takk. Jeg ser for meg maks kjøring et par timer hver vei, og en tur som kan ta tre-fire-fem timer, pluss pauser.
Ankelen ja, den ble mindre og mindre utover uka, og jeg kunne belaste den mer og mer.
Tirsdag var det oppstart i Osloavdelingen i bernerklubben, med styremøte og dugnad. Vi har det vi synes er et variert og bra program for høsten, så håper vi medlemmene synes det samme.
Jeg har meldt på nytt LP-stevne, så får vi se om X'en har tenkt til å få løpetid da. Mellom første og andre løpetid gikk hun syv og en halv måned, mellom andre og tredje løpetid var det så å si på dagen syv måneder. Om hun går på dagen syv måneder nå også, rekker vi stevnet akkurat :D Men jeg er forberedt på at vi må stå over - vanskelig å planlegge løpetider, så får vi heller bare fortsette å trene som om det er et stevne foran oss. Jeg har plottet et stevne til utover høsten, så vi skal få konkurrert i år, løpetiden kan ikke kræsje med begge de to stevnene. Jeg hadde håpet å få konkurrert mer i LP i år, men jeg har valgt å prioritere andre ting, og dermed brukt opp helgene mine. Jeg gleder meg til månedene vi har foran oss, i hvert fall hvis ting blir som planlagt og ønsket. Jeg gleder meg, men vil ikke jinxe noe ved å avsløre det her - det får heller bli berettet om i ettertid...
Men det er jo klart, i det en påmelding er sendt inn kommer alvoret, og en gjør noe med treningen. Det er viktig for meg å konkurrere, da får jeg betydelig bedre og jevnere treninger... På lørdag hadde jeg hyret privatinstruktør, som har konkurrert i elite. Margrete fikk pirke på vår fri ved foten, samt at vi var innom noen andre øvelser også. Innkalling, dekk under marsj og budføring sto på programmet. Det ble mange innkallinger, da X'en var høy som et raveparty og tjuvstartet på to innkallinger på rad. Deretter la hun seg hver gang jeg gikk fra henne. Men det hjelper jo å huske hvilken kommando en pleier å bruke, så da ble hun sittende til slutt, og tok et par korrekte, fine innkallinger. Dekk under marsj gikk overraskende bra, med tanke på at den bare er trent hjemme. Men hun skjønte den andre steder også, hun. Den er akseptabel pluss, men kan bli bedre ved at jeg ikke gir så mye hjelpetegn. Vi forsøkte på stå under marsj også, men det hadde hun i hvert fall aldri sett, og sikkert ikke siden sist stevne i juni, så den droppet vi med en gang, og tar en dag vi ikke har prentet på dekk under marsj først. Budføringen gikk også bra, det er bare kult å løpe fram og tilbake for å få frolic! Hun skjønte mye mer nå, trenger betydelig mindre hjelp - flinkisen!
Det er alltid nyttig å få andre til å se på det en gjør. Og jeg fikk med meg noen nyttige tips, hvor JEG skal gå bedre - og da går dyret bedre også. At det å gå skal være slik en stor kunst... :D Å bli instruert av Margrete var en skikkelig selvtillitsboost, for hun skrøt sånn av X'ens kontakt, iver, reaksjon og fart, og jobben jeg har lagt i henne. Det varmer, og jeg håper så veldig at jeg skal føkke til minst mulig på neste stevne. Men framover skal vi trene i ulike settinger som kan få fram nervene mine, nettopp for å få erfart mer det å skulle prestere og gjøre som normalt, selv om nervene klør og svirrer på huden og i blodårene. For vi er gull på trening, og skrapmetall i konkurranse...
X'en og Asti fant tonen fort, etter å ha fått avklart kjapt og greit at bakenden hennes faktisk er personal matters.
Jo mer søle, jo mer moro, og jo mer vellykket har turen vært!
Asti var ikke like stor fan av spa i skogen som det X'en er, men han så helt klart verdiene i slikt!
Søte Asti
Etter treningen gikk vi en fin runde i skogen som Margrete viste meg, hvor X'en fikk løpe og leke med syv måneder gamle schäfergutten Asti. Også kalt Arti, og det syntes X'en virkelig at han var!
Tusen takk for hjelpen, Margrete!
Bildene har hun stått for.
Det er greit for X'en å få gå tur med andre hunder av og til, at ikke vi bare suller rundt med våre samtaler og faste runder.
I går var sesongen virkelig i gang, med første treff i avdelingen - om jeg telte riktig var det 15 hunder som møtte! X'en hadde stor moro med å få børne løs med de andre, hun simpelthen elsker at båndtvangen er over!
Vi har også funnet en ny flekk med våteksem - men den er bare på størrelse med en mynt, så jeg håper at vi har funnet det så tidlig at vi skal få kvelt det med en gang. Vi er i hvert fall i gang med samme prosedyre som sist, og har klippet godt. Pelsen på det forrige stedet har begynt å gro, men hun vil nok se snål ut i god tid framover...
Jeg gjør så godt jeg kan for å holde området tørt, frotterer og blåser henne etter tur (det er i grunnen nødvendig uavhengig av våteksemen, det har vært en fuktig uke. Til tross for grundig blåsing, finner vi på morgenen slike crime scene-omriss der hun har sovet i løpet av natta. Gleden ved å ha pelshund! :D), har bare på halsbånd når jeg må, også videre. Jeg har vært i fire-fem forskjellige apotek for å få tak i bacimycin pudder, men alle svarer det samme - det leveres ikke fra produsenten lenger. Jeg fant en nettbutikk som hadde det i utvalget, sendte inn bestilling og ble trukket penger fra kontoen. Så kom en mail om at ordren var kansellert fordi varen ikke fantes lenger. Da bør de kanskje fjerne den fra nettbutikken sin? Sånt irriterer meg mer enn gjennomsnittlig... I dag fant jeg en annen nettbutikk som skal føre bacimycin, har både bestilt og betalt igjen, og krysser fingrene for at de faktisk har. Jeg liker så godt å bruke det pudderet, mye mindre klin enn salvene jeg bruker nå.
Jaja, bare hun blir kvitt dritten, er det det viktigste.
Mandag i forrige uke ble vakre, vakre, snille, søte, gode, herlige, fantastiske og vår helt egne spesielle X'en tre år! Jeg er litt begeistret for den hunden... Men hun fikk ikke strie feiringen, for jeg våknet någet handicappet den morgenen.
Etter en Bjerkehelg med for mye ståing og gåing sa høyreankelen takk for seg, og hadde hovnet kraftig opp. Det prikket og ilet i foten, og jeg hadde ikke sjanse å stå på foten. Vondt :( Så det ble hjemmekontor med beinet hevet høyt, ispose, og en særdeles passiv tilværelse. Hans hadde lang dag på jobben og møter etterpå, så X'en var ren innendørs kosehund den dagen.
Dog med et lite unntak, for jeg tok fram en tunnel jeg overtok fra tante Birgit sist vi møttes, hennes hunder hadde allerede en slik å leke med. X'en syntes den var pittelitt skummel, når den rullet under henne (det er ikke mulig å forankre den på noe vis, så den er helt rund og triller), men hun kom seg da gjennom noen ganger, og jobbet gjerne for å få tak i frolic'en som jeg la inni. Det ble i hvert fall noen morsomme bilder, der jeg lå på magen og knipset!
X'en lurer litt på hva jeg sitter ved andre enden for...
Forsøk på å hypnotisere frolic'en ut av tunnelen.
Titte.
Nysgjerrigheten tar overhånd!
På vei gjennom. Lykta for å forhindre den verste rullingen.
Peneste bursdagsberneren!
Søndag fikk X'en bursdagsgaven fra oss - kløv! Det har jeg ønsket meg lenge, men det er jo rimelig dyrt, og har ikke vært en prioritert investering. Men så kom jeg over en som skulle selges brukt til en billig penge, jeg fikk avtalt et møte med eier for å prøve at den passet, og vips hadde X'en fått seg kløv! Hun strutter av stolthet når hun bærer den, helt klart en hund som liker å jobbe. Den er også veldig enkel å feste på, så jeg gleder meg til å ta den i bruk, for eksempel for å handle mat. Jeg kunne også tenke meg en dagstur på fjellet nå i september, har et par ledige søndager da. Så om noen har forslag til fine steder å gå tur, tas det imot med takk. Jeg ser for meg maks kjøring et par timer hver vei, og en tur som kan ta tre-fire-fem timer, pluss pauser.
Ankelen ja, den ble mindre og mindre utover uka, og jeg kunne belaste den mer og mer.
Tirsdag var det oppstart i Osloavdelingen i bernerklubben, med styremøte og dugnad. Vi har det vi synes er et variert og bra program for høsten, så håper vi medlemmene synes det samme.
Jeg har meldt på nytt LP-stevne, så får vi se om X'en har tenkt til å få løpetid da. Mellom første og andre løpetid gikk hun syv og en halv måned, mellom andre og tredje løpetid var det så å si på dagen syv måneder. Om hun går på dagen syv måneder nå også, rekker vi stevnet akkurat :D Men jeg er forberedt på at vi må stå over - vanskelig å planlegge løpetider, så får vi heller bare fortsette å trene som om det er et stevne foran oss. Jeg har plottet et stevne til utover høsten, så vi skal få konkurrert i år, løpetiden kan ikke kræsje med begge de to stevnene. Jeg hadde håpet å få konkurrert mer i LP i år, men jeg har valgt å prioritere andre ting, og dermed brukt opp helgene mine. Jeg gleder meg til månedene vi har foran oss, i hvert fall hvis ting blir som planlagt og ønsket. Jeg gleder meg, men vil ikke jinxe noe ved å avsløre det her - det får heller bli berettet om i ettertid...
Men det er jo klart, i det en påmelding er sendt inn kommer alvoret, og en gjør noe med treningen. Det er viktig for meg å konkurrere, da får jeg betydelig bedre og jevnere treninger... På lørdag hadde jeg hyret privatinstruktør, som har konkurrert i elite. Margrete fikk pirke på vår fri ved foten, samt at vi var innom noen andre øvelser også. Innkalling, dekk under marsj og budføring sto på programmet. Det ble mange innkallinger, da X'en var høy som et raveparty og tjuvstartet på to innkallinger på rad. Deretter la hun seg hver gang jeg gikk fra henne. Men det hjelper jo å huske hvilken kommando en pleier å bruke, så da ble hun sittende til slutt, og tok et par korrekte, fine innkallinger. Dekk under marsj gikk overraskende bra, med tanke på at den bare er trent hjemme. Men hun skjønte den andre steder også, hun. Den er akseptabel pluss, men kan bli bedre ved at jeg ikke gir så mye hjelpetegn. Vi forsøkte på stå under marsj også, men det hadde hun i hvert fall aldri sett, og sikkert ikke siden sist stevne i juni, så den droppet vi med en gang, og tar en dag vi ikke har prentet på dekk under marsj først. Budføringen gikk også bra, det er bare kult å løpe fram og tilbake for å få frolic! Hun skjønte mye mer nå, trenger betydelig mindre hjelp - flinkisen!
Det er alltid nyttig å få andre til å se på det en gjør. Og jeg fikk med meg noen nyttige tips, hvor JEG skal gå bedre - og da går dyret bedre også. At det å gå skal være slik en stor kunst... :D Å bli instruert av Margrete var en skikkelig selvtillitsboost, for hun skrøt sånn av X'ens kontakt, iver, reaksjon og fart, og jobben jeg har lagt i henne. Det varmer, og jeg håper så veldig at jeg skal føkke til minst mulig på neste stevne. Men framover skal vi trene i ulike settinger som kan få fram nervene mine, nettopp for å få erfart mer det å skulle prestere og gjøre som normalt, selv om nervene klør og svirrer på huden og i blodårene. For vi er gull på trening, og skrapmetall i konkurranse...
X'en og Asti fant tonen fort, etter å ha fått avklart kjapt og greit at bakenden hennes faktisk er personal matters.
Jo mer søle, jo mer moro, og jo mer vellykket har turen vært!
Asti var ikke like stor fan av spa i skogen som det X'en er, men han så helt klart verdiene i slikt!
Søte Asti
Etter treningen gikk vi en fin runde i skogen som Margrete viste meg, hvor X'en fikk løpe og leke med syv måneder gamle schäfergutten Asti. Også kalt Arti, og det syntes X'en virkelig at han var!
Tusen takk for hjelpen, Margrete!
Bildene har hun stått for.
Det er greit for X'en å få gå tur med andre hunder av og til, at ikke vi bare suller rundt med våre samtaler og faste runder.
I går var sesongen virkelig i gang, med første treff i avdelingen - om jeg telte riktig var det 15 hunder som møtte! X'en hadde stor moro med å få børne løs med de andre, hun simpelthen elsker at båndtvangen er over!
Vi har også funnet en ny flekk med våteksem - men den er bare på størrelse med en mynt, så jeg håper at vi har funnet det så tidlig at vi skal få kvelt det med en gang. Vi er i hvert fall i gang med samme prosedyre som sist, og har klippet godt. Pelsen på det forrige stedet har begynt å gro, men hun vil nok se snål ut i god tid framover...
Jeg gjør så godt jeg kan for å holde området tørt, frotterer og blåser henne etter tur (det er i grunnen nødvendig uavhengig av våteksemen, det har vært en fuktig uke. Til tross for grundig blåsing, finner vi på morgenen slike crime scene-omriss der hun har sovet i løpet av natta. Gleden ved å ha pelshund! :D), har bare på halsbånd når jeg må, også videre. Jeg har vært i fire-fem forskjellige apotek for å få tak i bacimycin pudder, men alle svarer det samme - det leveres ikke fra produsenten lenger. Jeg fant en nettbutikk som hadde det i utvalget, sendte inn bestilling og ble trukket penger fra kontoen. Så kom en mail om at ordren var kansellert fordi varen ikke fantes lenger. Da bør de kanskje fjerne den fra nettbutikken sin? Sånt irriterer meg mer enn gjennomsnittlig... I dag fant jeg en annen nettbutikk som skal føre bacimycin, har både bestilt og betalt igjen, og krysser fingrene for at de faktisk har. Jeg liker så godt å bruke det pudderet, mye mindre klin enn salvene jeg bruker nå.
Jaja, bare hun blir kvitt dritten, er det det viktigste.
22. august 2010
Sommeren 2010
Årets sommer får få en oppsamlingsblogg, for det har vel egentlig ikke skjedd så veldig mye i år...
I år har jeg jobbet mye i sommer, og som relativt ferskt uteksaminert student er jeg vant til at feriene er til for å tjene penger til mat og seng i studietiden og frigjøre tid til bøkene. Altså har jeg så langt tilbake jeg kan huske ikke hatt mer enn en eller to uker ferie på sommeren. Likevel synes jeg i retrospekt at årets ferie ble kort - bare tre uker... Men de to andre ukene er utsatt til valpekull. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg én uke ferie, for Sølen, men når sommeren nærmet seg kjente jeg at jeg var såpass sliten og tom at det kunne være greit å dasse hjemme i fjorten dager også.
En skulle jo tro at fjorten dager uten planer skulle tatt litt tid, men den gang ei. Det gikk faktisk veldig kjapt! Det har blitt en salig blanding av "bare det jeg vil" og "dette må vi se å få gjort"-ferie. Sove lenge (jeg liiiker å sove), lese bøker, oppdatere hjemmesiden, beise huset, banne over regnet som kom rett etter at en vegg var malt, male veggen på nytt, flikke på ting innendørs, flikke på andre ting utendørs, planlegge innflyttingsfest. Trene lydighet med X'en, gå lange turer, passe Norma og teste det å ha to hunder i fem dager.
Det ble jaggu litt utstilling også - som ringsekretær. Veldig koselig, særlig siden jeg fikk med meg Miriam som skriver. Så vi koste oss på hotell i Elverum, og fikk tatt igjen en del skravling. Og som venner ofte er, var vi skjønt enig om å ringe til politiet natt til søndag da en tulling hadde stått på fortauet utenfor hotellet og gaulet i flere timer. Klokka tre på natta er ikke jeg så veldig forståelsesfull for andres partybehov... Politiet kom derimot ikke, og i retrospekt skulle en jo bare fyllt søppelbøtta med vann og hevet ut. For det har jeg sett på (tegne)film, og da funker det som faan!
Vi fikk til en dag med sportrening også. Vi møtte Marie med Ellie og Maria med Ella (jupp, det er navn som ber om å forveksles!), og ble tatt med til et for oss nytt sted i Maridalen. Kjempefint skogsterreng, så dit må vi ta turen igjen, selv om det var litt lengre å kjøre.
Det var da nesten fjorten dager siden Sølen, uten at X'en hadde fått snust på et eneste spor, så jeg begynte forsiktig med to spor på femti meter. I hvert spor la jeg en pinne, bare for å se om hun slo på dem.
Mens sporene fikk liggetid, gikk vi på tur med de tre jentene, også det et fint turområde.
Jeg slet med å orientere meg i sporterrenget, så jeg gjorde mange brølere da sporene ble lagt. Jeg gikk altfor nærme sporet da jeg skulle gå tilbake. Spor to la jeg altfor nærme, og da jeg skulle gå tilbake holdt jeg på å krysse starten... Men jeg skjønte nok ikke i hvor stor grad jeg hadde klønet før jeg satte X'en på sporet, jeg hadde vel et håp om at det skulle gå bra. Men de to sporene gikk ikke veldig bra - hun pendlet en del, men om hun kjente både ett og to og tre spor i nesa skjønner jeg det. På spor to gikk hun av og fulgte der jeg hadde gått ut av skogen mot sporslutten - så da valgte jeg å avbryte, og sette henne på sporet lenger bort. Hun fant begge sporsluttene, men det var ikke noe godt sporarbeid - men hun jobbet i det minste, ga ikke opp. Vi var kanskje litt rustne begge to også, men jeg hadde gitt henne kjipe forhold. Ingen av pinnene ble markert, uten at jeg gråter over det, jeg testet en metode nå (spontan pinneplukking), så får vi bruke hjelpemidler neste gang.
Det var som vanlig gøy å være med på de andre sporene - Ellie og Ella er nye sporhunder for meg, men alltid lærerikt å se andre gå spor.
Vi la nye spor til hundene våre, og denne gangen valgte jeg å legge sporet i et annet felt hvor jeg kunne orientere meg med bilveien som gikk langsetter - så jeg kunne få gått et spor uten å kløne det til for X'en. Sporet ble vel 120 meter langt, og jeg merket det noe underveis. Det var mye blåbærlyng i underlaget.
Sporet fikk ligge en liten time, tenker jeg, før jeg satte X'en på. Jeg tok direkte påsett, for å gjøre starten litt lett etter to kjipe spor. Og jeg tror ikke jeg lyver om jeg sier at X'en gikk i ett fra start til mål - hun sonderte litt i et område hvor jeg hadde stått og trampet litt her og der mens jeg lurte på om jeg skulle gå til høyre eller venstre for furua, så der var det jo åpenbart mye fert. Men ellers var snuta langt nedi blåbærlyngen, nesa snøfta som bare det, og herregud for et tempo hun hadde - jeg måtte praktisk talt jogge for å holde følge, slikt tempo og intensitet i sporet kan jeg ikke huske å ha opplevd med henne. Rått!
Tusen takk til Marie for bilder.
Hun tok også dette av X'en, som på et tidspunkt skulle få en godbit, jeg kastet feil og den trillet innunder bilen og ble liggende helt inntil bakdekket. Men snuppa fikk tak i den, hun!
Ferien ble avsluttet med en helg ved den svenske kusten, for å besøke svigers på deres feriested. Egentlig hadde jeg meldt på X'en til en dag i Nesbyen, vi liker å stille for Arne Foss. Men på fredag bestemte jeg meg for at hun hadde altfor lite pels til at det var noe gøy å stille henne, så dro vi til Söta Bror i stedet. Der ble det lange turer, klatring i svabergene, soling og kos. Masse avslapping, god mat, Nogger (svensk is jeg må ha hvert år), kortspill, sammenligninger mellom undervisning av skoleelever (svigers er lærere) og hundeoppdragelse, og en fin avslutning på ferien. Da vi skulle dra hadde det vært en diger ulykke på E6, med kø i hvert fall fra der vi var til Svinesund tre-fire mil unna... Men svigerfar omdirigerte oss til Bullarebygden, så vi ankom landet via Blå Gula-vägen og Halden.
Noen stemningsøyeblikk tatt med mobilen, kos langs kysten og utsikt til Danmark når været er på sitt beste, sies det:
Og så var det tilbake på jobb...
I år har jeg jobbet mye i sommer, og som relativt ferskt uteksaminert student er jeg vant til at feriene er til for å tjene penger til mat og seng i studietiden og frigjøre tid til bøkene. Altså har jeg så langt tilbake jeg kan huske ikke hatt mer enn en eller to uker ferie på sommeren. Likevel synes jeg i retrospekt at årets ferie ble kort - bare tre uker... Men de to andre ukene er utsatt til valpekull. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg én uke ferie, for Sølen, men når sommeren nærmet seg kjente jeg at jeg var såpass sliten og tom at det kunne være greit å dasse hjemme i fjorten dager også.
En skulle jo tro at fjorten dager uten planer skulle tatt litt tid, men den gang ei. Det gikk faktisk veldig kjapt! Det har blitt en salig blanding av "bare det jeg vil" og "dette må vi se å få gjort"-ferie. Sove lenge (jeg liiiker å sove), lese bøker, oppdatere hjemmesiden, beise huset, banne over regnet som kom rett etter at en vegg var malt, male veggen på nytt, flikke på ting innendørs, flikke på andre ting utendørs, planlegge innflyttingsfest. Trene lydighet med X'en, gå lange turer, passe Norma og teste det å ha to hunder i fem dager.
Det ble jaggu litt utstilling også - som ringsekretær. Veldig koselig, særlig siden jeg fikk med meg Miriam som skriver. Så vi koste oss på hotell i Elverum, og fikk tatt igjen en del skravling. Og som venner ofte er, var vi skjønt enig om å ringe til politiet natt til søndag da en tulling hadde stått på fortauet utenfor hotellet og gaulet i flere timer. Klokka tre på natta er ikke jeg så veldig forståelsesfull for andres partybehov... Politiet kom derimot ikke, og i retrospekt skulle en jo bare fyllt søppelbøtta med vann og hevet ut. For det har jeg sett på (tegne)film, og da funker det som faan!
Vi fikk til en dag med sportrening også. Vi møtte Marie med Ellie og Maria med Ella (jupp, det er navn som ber om å forveksles!), og ble tatt med til et for oss nytt sted i Maridalen. Kjempefint skogsterreng, så dit må vi ta turen igjen, selv om det var litt lengre å kjøre.
Det var da nesten fjorten dager siden Sølen, uten at X'en hadde fått snust på et eneste spor, så jeg begynte forsiktig med to spor på femti meter. I hvert spor la jeg en pinne, bare for å se om hun slo på dem.
Mens sporene fikk liggetid, gikk vi på tur med de tre jentene, også det et fint turområde.
Jeg slet med å orientere meg i sporterrenget, så jeg gjorde mange brølere da sporene ble lagt. Jeg gikk altfor nærme sporet da jeg skulle gå tilbake. Spor to la jeg altfor nærme, og da jeg skulle gå tilbake holdt jeg på å krysse starten... Men jeg skjønte nok ikke i hvor stor grad jeg hadde klønet før jeg satte X'en på sporet, jeg hadde vel et håp om at det skulle gå bra. Men de to sporene gikk ikke veldig bra - hun pendlet en del, men om hun kjente både ett og to og tre spor i nesa skjønner jeg det. På spor to gikk hun av og fulgte der jeg hadde gått ut av skogen mot sporslutten - så da valgte jeg å avbryte, og sette henne på sporet lenger bort. Hun fant begge sporsluttene, men det var ikke noe godt sporarbeid - men hun jobbet i det minste, ga ikke opp. Vi var kanskje litt rustne begge to også, men jeg hadde gitt henne kjipe forhold. Ingen av pinnene ble markert, uten at jeg gråter over det, jeg testet en metode nå (spontan pinneplukking), så får vi bruke hjelpemidler neste gang.
Det var som vanlig gøy å være med på de andre sporene - Ellie og Ella er nye sporhunder for meg, men alltid lærerikt å se andre gå spor.
Vi la nye spor til hundene våre, og denne gangen valgte jeg å legge sporet i et annet felt hvor jeg kunne orientere meg med bilveien som gikk langsetter - så jeg kunne få gått et spor uten å kløne det til for X'en. Sporet ble vel 120 meter langt, og jeg merket det noe underveis. Det var mye blåbærlyng i underlaget.
Sporet fikk ligge en liten time, tenker jeg, før jeg satte X'en på. Jeg tok direkte påsett, for å gjøre starten litt lett etter to kjipe spor. Og jeg tror ikke jeg lyver om jeg sier at X'en gikk i ett fra start til mål - hun sonderte litt i et område hvor jeg hadde stått og trampet litt her og der mens jeg lurte på om jeg skulle gå til høyre eller venstre for furua, så der var det jo åpenbart mye fert. Men ellers var snuta langt nedi blåbærlyngen, nesa snøfta som bare det, og herregud for et tempo hun hadde - jeg måtte praktisk talt jogge for å holde følge, slikt tempo og intensitet i sporet kan jeg ikke huske å ha opplevd med henne. Rått!
Tusen takk til Marie for bilder.
Hun tok også dette av X'en, som på et tidspunkt skulle få en godbit, jeg kastet feil og den trillet innunder bilen og ble liggende helt inntil bakdekket. Men snuppa fikk tak i den, hun!
Ferien ble avsluttet med en helg ved den svenske kusten, for å besøke svigers på deres feriested. Egentlig hadde jeg meldt på X'en til en dag i Nesbyen, vi liker å stille for Arne Foss. Men på fredag bestemte jeg meg for at hun hadde altfor lite pels til at det var noe gøy å stille henne, så dro vi til Söta Bror i stedet. Der ble det lange turer, klatring i svabergene, soling og kos. Masse avslapping, god mat, Nogger (svensk is jeg må ha hvert år), kortspill, sammenligninger mellom undervisning av skoleelever (svigers er lærere) og hundeoppdragelse, og en fin avslutning på ferien. Da vi skulle dra hadde det vært en diger ulykke på E6, med kø i hvert fall fra der vi var til Svinesund tre-fire mil unna... Men svigerfar omdirigerte oss til Bullarebygden, så vi ankom landet via Blå Gula-vägen og Halden.
Noen stemningsøyeblikk tatt med mobilen, kos langs kysten og utsikt til Danmark når været er på sitt beste, sies det:
Og så var det tilbake på jobb...
Bursdagsgave! Nå har X'en fått sin bursd
Nå har X'en fått sin bursdagsgave - nemlig en kløv! Brukt, men det er ikke mulig å se, og den passer fint. Hun travet så stolt med en gang hun fikk den på. Kløv er stas!
17. august 2010
Oslo Double 2010
En tung og lang utstillingshelg er tilbakelagt, og utstillingsabstinensene mine er nok mettet for en stund... X'en har ikke vært stilt siden Østfoldspesialen i begynnelsen av juni, på grunn av pelsen, så jeg var klar for å komme ut i manesjen med henne igjen. Men en stiller ikke syke hunder, så det var ikke før på fredag kveld jeg bestemte meg for at jeg kunne friskmelde henne fra våteksemen. Da hadde hun fått et grundig bad, blitt føhnet, børstet og klippet så godt jeg kan. Våteksemen er helt tørr, ingen skorper, ikke noe mer rødhet enn en kan forvente fra huden, så da anså jeg det som riktig å stille henne.
Jeg bor bare et kvarters kjøretur fra Bjerkebanen, men siden utstillingen var en dobbelt så stor som vanlig var det forventet trafikkaos. Så jeg dro faktisk hjemmefra klokka 0620, og 0645 hadde jeg parkert. Ikke verst! Schempevåken da, ja... Men det skulle vise seg å lønne seg, for det korket seg kjapt til i parkeringen, det var kø til Sinsenkrysset, folk sto en time i kø, der en kunne forlot eier og hund bilen for å løpe til utstillingen mens andre parkerte bilen. Og bedømmelsen ble utsatt minst en halvtime, for å få med seg flest mulig.
Mens jeg, jeg hadde god tid til å lufte hunden, vi gikk en lang tur på området, jeg fikk tittet litt i stands, jeg fikk spist frokost, jeg fikk skravlet med kjentfolk, og hadde all verdens tid på morgenen :D For jeg sto jo ikke opp før seks, hev på meg klær og pusset tenner, og dro.
Dessverre hadde det høljet ned store deler av fredagen, og ringen vår var plassert på et utsatt område - så vi fikk vel områdets mest sølete, klinete, gjørmete ring. Når den i tillegg var ganske liten og smal kjente jeg at jeg var litt oppgitt - hvordan skal en få vist bevegelser på så store hunder i en slik ring? Og hva gjør en med store klasser? Ti i championklasse hannhund, femten i åpen klasse tispe. Men, det er jo likt for alle...
Dagens dommer var portugisiske Maria Amélia Taborda, som etter litt googling viste seg å være berneroppdretter. Altså en dame som sikkert visste hva hun ville ha og hadde en sterk formening om rasen - alltid interessant å stille for slike dommere. Det var ikke påmeldt flere enn 55 bernere - på en slik utstillingshelg hadde jeg forventet 70-80-90 bernere. Berner pleier jo alltid å måtte ha to dommere på norsk vinner, så det var overraskende få påmeldt.
Klassene gikk sin gang, og så var det vår tur. På det tidspunktet var den ene langsiden i ringen blitt som et oppløyd jorde, helt grusom! Flere hadde løpt barbeint, og alle hadde samme brunnyanse oppover beina :D
Åpen klasse tispe ble delt i to, for å få vist bevegelsene littegrann, men det ble mest tråkking og gåing - to korte kortsider gir bare svinging der, og de nye dommerteltene tok uforholdsmessig mye plass av ringen, etter min mening. Og når ikke alle hundene helt hadde lyst til å løpe i gjørma, ble det en stakkato runde. Jeg fikk i hvert fall aldri vist bevegelsene til X'en, selv om jeg gjorde det jeg kunne for å gi de foran et forsprang så jeg ikke skulle løpe de ned. For HUN, hun løper gjerne i gjørma!
Men i den individuelle runden forsøkte jeg å ta igjen for det, ved å løpe i ytterkantene så godt jeg kunne og presse ringen større. På siste oppløpsside, i gjørmehavet, kjente jeg brått at det lugget i foten, jeg trodde jeg skulle stupe framover, men fikk tatt meg inn og fullført. Og oppdaget at jeg hadde mista venstreskoen! Så da fikk jeg sparket av meg høyreskoen også, og fikk gjort resten av handlerjobben i sokkelesten... Toril fikk reddet den druknede skoen, den var like full av gjørme inni som utenpå, nice...
X'en fikk sin røde, jeg tror forresten ikke at dommer ga en eneste berner blått den dagen. Så det var jo fremdeles en stor klasse som skulle konkurrere om plasseringene. Dommer lagde ganske raskt en semifinale, hvor vi ikke gikk videre, så dett var dett.
Men kritikken hennes hadde masse bra, det virket som om hun virkelig likte typen, størrelsen, hodet. Det hun trekker for er ting som skal komme med tid - og med bedre fysisk kondisjon. Det har nok blitt litt for mye LP- og sportrening i sommer, og ikke like mye rene turer. Så vi får fokusere mer på muskelbygging på den lille store berneren min nå, så vil hun nok framstå som renere og mer stabil i kroppen sin.
Siden jeg ikke skjønte alt som sto i kritikken måtte jeg tilbake til skriver etter at rasen var avsluttet for å få litt oversettelseshjelp, og da sa ringsekretær at dommer hadde vært meget imponert over den høye kvaliteten på rasen. Og da hennes BIR-hund hadde kommet inn i ringen hadde hun fått gåsehud, og sagt med en gang at "her er vinneren!"
Og vinneren, det var X'ens supersprekeflotte mamma Ch. Enslige Evelina av Hiselfoss! Ikke verst å bli best i rasen fra veteran, nærmere ti år gammel! Beste hannhund ble X'ens minst like supersprekeflotte - dog meget yngre - pappa, Ch. Ola Odelsgutt av Hiselfoss.
Så da måtte en jo være igjen for å heie på mamma'n i gruppa og BIS veteran.
Ventetiden får en jo alltids til å gå ved å skravle med kjentfolk. Det ble mye tassing rundt på området - etter hvert barbeint i joggeskoa, det var jo betydelig tørrere på andre halvdel av banen.
Det ble ingen bernerplasseringer i dag, og nesten 12 timer etter at jeg ankom åstedet kunne jeg dra hjem igjen - solbrent, sårbeint, sliten og sølete. Vel hjemme sto jeg en kvart evighet i dusjen uten å føle at jeg egentlig ble helt ren, særlig fra knærne og ned :D Og middagen fikk Peppes mekke, etter en så lang utstillingsdag uten stol (som jeg glemte!) var det å stå i dusjen alt jeg orket av fysiske utskeielser hjemme.
Søndag, ny utstillingsdag, og jeg kjente at det var helt greit at jeg skulle dra uten hund, bur, lenker, pelsutstyr og annet en trenger - drapert i størknet gjørme. For i dag skulle jeg bare være ringsekretær, og la noen andre få kjempe om storcertet ;)
Søndagen ble enda hetere enn lørdagen, med mange meldinger over høyttaleranlegget om at folk måtte få hundene ut av bilene, at det sto om liv, og at ruter ville bli knust. På et tidspunkt ble det gitt beskjed om at all bedømmelse i ringene skulle opphøre kollektivt i ti minutter for å vise utstillerne alvoret, og gi de mulighet til å hente hundene fra bilen, uten å gå glipp av noe i ringene... For det er jo viktigere å se hvem som får blått enn om hunden lever når du skal hjem... Beskjeden nådde ikke alle ringene, høyttaleranlegget på Bjerke var overraskende nok ikke helt stabilt. Men vi tok nå i hvert fall pausen i vår ring - til applaus fra flere ringside. For det var jo ingen av DEM som hadde hund i bilen ;)
Vi hadde en koselig dag i ringen, med dyktig skriver og koselig dommer som hadde lange og grundige kritikker, og en trivelig tone i ringen gjennom hele dagen. På slutten av dagen fikk hun til og med en gave fra en utstiller som den dagen stilte hund på utstilling nummer 500! Ikke samme hund, vel og merke, men likevel en milepæl.
Like trivelig var det ikke utenfor, med for meg mye bråk. I naboringen var det stadig brumming fra hannhundene av en rase, og utenfor ringen vår var det en person som kom mellom to hunder som barket ihop, og hastige rop etter lege satte en demper på stemningen en stund. Det var såpass kaotisk og folketrangt rundt oss, så jeg så ikke selv så mye (men hørte jo hunder som barket og menneskehyl etterpå) - og utfra hva jeg har hørt var det ikke så pent å se på... Men det skal etter forholdene ha gått bra, så vidt jeg vet.
Innen jeg hadde gjort ferdig jobben i ringen, spist lunsj, tatt en runde i stands for å finne bursdagsgave til X'en og orientert meg om bernerresultatene, var gruppefinalene godt i gang - så da kan en jo like godt bli dagen ut for igjen å heie på Lina i BIS veteran. I dag ble Ola BIR, og kan dermed føye en ny vinnertittel til rekka si.
Jeg var både solbrent, sårbeint og stolprete utover søndagen, så det ble tidlig kveld. Det tar på med slike utstillingshelger, i hvert fall når en står og går hele tiden og har de teite beina som jeg har. Mandag våknet jeg med en drastisk hoven ankel og en fot det prikket og stakk i av smerter. Det ble hjemmekontor den dagen, jeg hadde ikke sjanse til å sette foten under meg for verken å kjøre til jobben eller reise med kollektivt.
Jeg har ingen bilder fra helga, bortsett fra det jeg blogget fra mobilen på lørdag.
Men jeg har fått låne bilder av Marie - for på fredag møtte jeg henne og mora for å gå tur med deres tre hunder. Vi ruslet rundt i Maridalen i nesten to timer, og hundene koste seg som bare det! Og hundene, det var welsh springer spaniel Ellie (20 måneder), berneren Zinnia (17 måneder) og berneren Mayla (tre måneder) - og selvfølgelig X'en. De koste seg med grøftedykking, vannbad, løperunder, på stier og enger. Og det er jo alltid like moro å se hvordan hundene går så fint sammen og justerer seg etter hverandre. Mayla tror jeg nok etter hvert syntes X'en var litt helt, som kunne børne fram og tilbake i gjørmegrøfter og leke i bekker. Mayla vil bli like skitten som X'en når hun blir stor!
Jeg bor bare et kvarters kjøretur fra Bjerkebanen, men siden utstillingen var en dobbelt så stor som vanlig var det forventet trafikkaos. Så jeg dro faktisk hjemmefra klokka 0620, og 0645 hadde jeg parkert. Ikke verst! Schempevåken da, ja... Men det skulle vise seg å lønne seg, for det korket seg kjapt til i parkeringen, det var kø til Sinsenkrysset, folk sto en time i kø, der en kunne forlot eier og hund bilen for å løpe til utstillingen mens andre parkerte bilen. Og bedømmelsen ble utsatt minst en halvtime, for å få med seg flest mulig.
Mens jeg, jeg hadde god tid til å lufte hunden, vi gikk en lang tur på området, jeg fikk tittet litt i stands, jeg fikk spist frokost, jeg fikk skravlet med kjentfolk, og hadde all verdens tid på morgenen :D For jeg sto jo ikke opp før seks, hev på meg klær og pusset tenner, og dro.
Dessverre hadde det høljet ned store deler av fredagen, og ringen vår var plassert på et utsatt område - så vi fikk vel områdets mest sølete, klinete, gjørmete ring. Når den i tillegg var ganske liten og smal kjente jeg at jeg var litt oppgitt - hvordan skal en få vist bevegelser på så store hunder i en slik ring? Og hva gjør en med store klasser? Ti i championklasse hannhund, femten i åpen klasse tispe. Men, det er jo likt for alle...
Dagens dommer var portugisiske Maria Amélia Taborda, som etter litt googling viste seg å være berneroppdretter. Altså en dame som sikkert visste hva hun ville ha og hadde en sterk formening om rasen - alltid interessant å stille for slike dommere. Det var ikke påmeldt flere enn 55 bernere - på en slik utstillingshelg hadde jeg forventet 70-80-90 bernere. Berner pleier jo alltid å måtte ha to dommere på norsk vinner, så det var overraskende få påmeldt.
Klassene gikk sin gang, og så var det vår tur. På det tidspunktet var den ene langsiden i ringen blitt som et oppløyd jorde, helt grusom! Flere hadde løpt barbeint, og alle hadde samme brunnyanse oppover beina :D
Åpen klasse tispe ble delt i to, for å få vist bevegelsene littegrann, men det ble mest tråkking og gåing - to korte kortsider gir bare svinging der, og de nye dommerteltene tok uforholdsmessig mye plass av ringen, etter min mening. Og når ikke alle hundene helt hadde lyst til å løpe i gjørma, ble det en stakkato runde. Jeg fikk i hvert fall aldri vist bevegelsene til X'en, selv om jeg gjorde det jeg kunne for å gi de foran et forsprang så jeg ikke skulle løpe de ned. For HUN, hun løper gjerne i gjørma!
Men i den individuelle runden forsøkte jeg å ta igjen for det, ved å løpe i ytterkantene så godt jeg kunne og presse ringen større. På siste oppløpsside, i gjørmehavet, kjente jeg brått at det lugget i foten, jeg trodde jeg skulle stupe framover, men fikk tatt meg inn og fullført. Og oppdaget at jeg hadde mista venstreskoen! Så da fikk jeg sparket av meg høyreskoen også, og fikk gjort resten av handlerjobben i sokkelesten... Toril fikk reddet den druknede skoen, den var like full av gjørme inni som utenpå, nice...
X'en fikk sin røde, jeg tror forresten ikke at dommer ga en eneste berner blått den dagen. Så det var jo fremdeles en stor klasse som skulle konkurrere om plasseringene. Dommer lagde ganske raskt en semifinale, hvor vi ikke gikk videre, så dett var dett.
Men kritikken hennes hadde masse bra, det virket som om hun virkelig likte typen, størrelsen, hodet. Det hun trekker for er ting som skal komme med tid - og med bedre fysisk kondisjon. Det har nok blitt litt for mye LP- og sportrening i sommer, og ikke like mye rene turer. Så vi får fokusere mer på muskelbygging på den lille store berneren min nå, så vil hun nok framstå som renere og mer stabil i kroppen sin.
Siden jeg ikke skjønte alt som sto i kritikken måtte jeg tilbake til skriver etter at rasen var avsluttet for å få litt oversettelseshjelp, og da sa ringsekretær at dommer hadde vært meget imponert over den høye kvaliteten på rasen. Og da hennes BIR-hund hadde kommet inn i ringen hadde hun fått gåsehud, og sagt med en gang at "her er vinneren!"
Og vinneren, det var X'ens supersprekeflotte mamma Ch. Enslige Evelina av Hiselfoss! Ikke verst å bli best i rasen fra veteran, nærmere ti år gammel! Beste hannhund ble X'ens minst like supersprekeflotte - dog meget yngre - pappa, Ch. Ola Odelsgutt av Hiselfoss.
Så da måtte en jo være igjen for å heie på mamma'n i gruppa og BIS veteran.
Ventetiden får en jo alltids til å gå ved å skravle med kjentfolk. Det ble mye tassing rundt på området - etter hvert barbeint i joggeskoa, det var jo betydelig tørrere på andre halvdel av banen.
Det ble ingen bernerplasseringer i dag, og nesten 12 timer etter at jeg ankom åstedet kunne jeg dra hjem igjen - solbrent, sårbeint, sliten og sølete. Vel hjemme sto jeg en kvart evighet i dusjen uten å føle at jeg egentlig ble helt ren, særlig fra knærne og ned :D Og middagen fikk Peppes mekke, etter en så lang utstillingsdag uten stol (som jeg glemte!) var det å stå i dusjen alt jeg orket av fysiske utskeielser hjemme.
Søndag, ny utstillingsdag, og jeg kjente at det var helt greit at jeg skulle dra uten hund, bur, lenker, pelsutstyr og annet en trenger - drapert i størknet gjørme. For i dag skulle jeg bare være ringsekretær, og la noen andre få kjempe om storcertet ;)
Søndagen ble enda hetere enn lørdagen, med mange meldinger over høyttaleranlegget om at folk måtte få hundene ut av bilene, at det sto om liv, og at ruter ville bli knust. På et tidspunkt ble det gitt beskjed om at all bedømmelse i ringene skulle opphøre kollektivt i ti minutter for å vise utstillerne alvoret, og gi de mulighet til å hente hundene fra bilen, uten å gå glipp av noe i ringene... For det er jo viktigere å se hvem som får blått enn om hunden lever når du skal hjem... Beskjeden nådde ikke alle ringene, høyttaleranlegget på Bjerke var overraskende nok ikke helt stabilt. Men vi tok nå i hvert fall pausen i vår ring - til applaus fra flere ringside. For det var jo ingen av DEM som hadde hund i bilen ;)
Vi hadde en koselig dag i ringen, med dyktig skriver og koselig dommer som hadde lange og grundige kritikker, og en trivelig tone i ringen gjennom hele dagen. På slutten av dagen fikk hun til og med en gave fra en utstiller som den dagen stilte hund på utstilling nummer 500! Ikke samme hund, vel og merke, men likevel en milepæl.
Like trivelig var det ikke utenfor, med for meg mye bråk. I naboringen var det stadig brumming fra hannhundene av en rase, og utenfor ringen vår var det en person som kom mellom to hunder som barket ihop, og hastige rop etter lege satte en demper på stemningen en stund. Det var såpass kaotisk og folketrangt rundt oss, så jeg så ikke selv så mye (men hørte jo hunder som barket og menneskehyl etterpå) - og utfra hva jeg har hørt var det ikke så pent å se på... Men det skal etter forholdene ha gått bra, så vidt jeg vet.
Innen jeg hadde gjort ferdig jobben i ringen, spist lunsj, tatt en runde i stands for å finne bursdagsgave til X'en og orientert meg om bernerresultatene, var gruppefinalene godt i gang - så da kan en jo like godt bli dagen ut for igjen å heie på Lina i BIS veteran. I dag ble Ola BIR, og kan dermed føye en ny vinnertittel til rekka si.
Jeg var både solbrent, sårbeint og stolprete utover søndagen, så det ble tidlig kveld. Det tar på med slike utstillingshelger, i hvert fall når en står og går hele tiden og har de teite beina som jeg har. Mandag våknet jeg med en drastisk hoven ankel og en fot det prikket og stakk i av smerter. Det ble hjemmekontor den dagen, jeg hadde ikke sjanse til å sette foten under meg for verken å kjøre til jobben eller reise med kollektivt.
Jeg har ingen bilder fra helga, bortsett fra det jeg blogget fra mobilen på lørdag.
Men jeg har fått låne bilder av Marie - for på fredag møtte jeg henne og mora for å gå tur med deres tre hunder. Vi ruslet rundt i Maridalen i nesten to timer, og hundene koste seg som bare det! Og hundene, det var welsh springer spaniel Ellie (20 måneder), berneren Zinnia (17 måneder) og berneren Mayla (tre måneder) - og selvfølgelig X'en. De koste seg med grøftedykking, vannbad, løperunder, på stier og enger. Og det er jo alltid like moro å se hvordan hundene går så fint sammen og justerer seg etter hverandre. Mayla tror jeg nok etter hvert syntes X'en var litt helt, som kunne børne fram og tilbake i gjørmegrøfter og leke i bekker. Mayla vil bli like skitten som X'en når hun blir stor!
16. august 2010
Ønske seg...
Jeg liiiker august - det er gjerne pent vær uten å være så sommerhett, det kan være fine regnværsdager uten å være så høstsølete, kveldene er enda rimelig lyse, for ikke å glemme at jeg har bursdag. Og jeg blir aldri for gammel for bursdager - jeg mener, kan det bli mer stas enn å få ha en dag hvor en spiser absolutt hva en vil, inkludert kaker, får pakker, og finner på moro? Det eneste er at det skulle vært offentlig fridag, så en slapp å stikke innom jobben... Men vi har bursdagskake på jobben, så en skal vel overleve det og... :D
Nå er det enda noen dager til bursdagen min. Men en firedel av moroa er jo å glede seg... X'en har også bursdag - i dag, og det må jo også gjøres litt stas på.
Spør du X'en, ønsker hun seg nok alt mulig som kan spises. Hun er ikke vanskelig sånn sett, hittil er det bare purreløk og tannkrem hun ikke har villet spise av det hun har blitt tilbudt. Sjansen for suksess er med andre ord ubegripelig stor. Men jeg synes hun heller skal ønske seg kløv og Rockyvogn...
Jeg tror jeg har ganske enkle og greie ønsker også.
Jeg ønsker meg så veldig Harry Potter-serien i bokform - på engelsk.
Jeg ønsker meg også James Harriot-bøkene. Jeg har fem fra før av, men skulle gjerne hatt hele serien. I følge Wkipedia finnes følgende bøker:
If Only They Could Talk
It Shouldn't Happen to a Vet
All Creatures Great and Small
Let Sleeping Vets Lie
Vet in Harness
All Things Bright and Beautiful
Vets Might Fly
Vet in a Spin
All Things Wise and Wonderful
James Herriot's Yorkshire
The Lord God Made Them All
Every Living Thing
James Herriot's Cat Stories
James Herriot's Favourite Dog Stories
Only One Woof
(Navn i halvfet er de jeg har, men på norsk, dog leser jeg gjerne på engelsk)
Blir det for mye tid med nesa i ei bok kan en jo ta veien til tittekassa - og der kunne jeg tenke meg å se på Lars Monsen-DVD'er...
Jeg ønsker meg gjerde til hagen - inkludert (kjekk) snekker?
Jeg har også et desperat behov for en ekstern harddisk med størst mulig lagringsplass, den stasjonære maskinen er i ferd med å dø, og jeg innser lett verdien av å ha ting lagret flere steder.
I samme fornuftige ånd trenger jeg nye sko og et par nye bukser, men klesshopping er vel noe av det kjedeligste jeg gjør - så hvorfor skal jeg ville meg selv så vondt å ønske meg penger/gavekort til slikt?
Jeg har ikke fått prøvd disse skoene (da må jeg jo i butikken), men de ser ok ut og jeg har pleid å kunne gå med XXL-sko før, så jeg kan like å få disse, i størrelse 38/39. Eventuelt disse, jeg trenger noen gode sko som kan brukes på fritiden og passer til både bukse og skjørt. Jeg har innsett at å kjøpe sko til 199 kroner på Økonomisko er å skyte meg i foten (i hvert fall får jeg omtrent like vondt som om jeg hadde gjort det), så da kan en heller kjøpe gode sko og ha det bra med føttene sine.
Hva gjelder kjøkkenutstyr har vi alt vi trenger og vel så det - ved sist opptelling fant jeg for eksempel tolv par grytelapper. Men en kjøkkenvekt som tåler mer enn fem kilo kunne vært kjekt, for eksempel nærmere åtte-ti-tolv kilo, hvis en skal veie noe firbeint utover...
Men pynteting er jeg jo en sucker for, så kan jeg heller forsøke å gi de et nyttig alibi... Jeg har blogget tidligere om pene ting til å ha på badet. Det finnes pene ting til å ha på andre rom også...
Jeg kunne for eksempel tenke meg et par av disse kurvene, fine til å oppbevare ting i:
Dette hadde vært fint å henge på veggen for å feste minner og bilder i:
Her er noen større klyper, også veldig fine:
I samme stilen, liker denne bildeklypen også:
Disse engleboksene i sink virker også veldig søte og garantert fornuftige:
Og jeg falt jo helt for dette magasinstativet:
Som noen kanskje skjønner, liker jeg en gammeldags stil.
Ja, også ønsker jeg meg en ny 9-tast til mobilen og et enkelt hårbånd... Og favorittsjokoladen min - de små fylte kindereggene, som jeg ikke har funnet solgt i Norge...
Nå er det enda noen dager til bursdagen min. Men en firedel av moroa er jo å glede seg... X'en har også bursdag - i dag, og det må jo også gjøres litt stas på.
Spør du X'en, ønsker hun seg nok alt mulig som kan spises. Hun er ikke vanskelig sånn sett, hittil er det bare purreløk og tannkrem hun ikke har villet spise av det hun har blitt tilbudt. Sjansen for suksess er med andre ord ubegripelig stor. Men jeg synes hun heller skal ønske seg kløv og Rockyvogn...
Jeg tror jeg har ganske enkle og greie ønsker også.
Jeg ønsker meg så veldig Harry Potter-serien i bokform - på engelsk.
Jeg ønsker meg også James Harriot-bøkene. Jeg har fem fra før av, men skulle gjerne hatt hele serien. I følge Wkipedia finnes følgende bøker:
If Only They Could Talk
It Shouldn't Happen to a Vet
All Creatures Great and Small
Let Sleeping Vets Lie
Vet in Harness
All Things Bright and Beautiful
Vets Might Fly
Vet in a Spin
All Things Wise and Wonderful
James Herriot's Yorkshire
The Lord God Made Them All
Every Living Thing
James Herriot's Cat Stories
James Herriot's Favourite Dog Stories
Only One Woof
(Navn i halvfet er de jeg har, men på norsk, dog leser jeg gjerne på engelsk)
Blir det for mye tid med nesa i ei bok kan en jo ta veien til tittekassa - og der kunne jeg tenke meg å se på Lars Monsen-DVD'er...
Jeg ønsker meg gjerde til hagen - inkludert (kjekk) snekker?
Jeg har også et desperat behov for en ekstern harddisk med størst mulig lagringsplass, den stasjonære maskinen er i ferd med å dø, og jeg innser lett verdien av å ha ting lagret flere steder.
I samme fornuftige ånd trenger jeg nye sko og et par nye bukser, men klesshopping er vel noe av det kjedeligste jeg gjør - så hvorfor skal jeg ville meg selv så vondt å ønske meg penger/gavekort til slikt?
Jeg har ikke fått prøvd disse skoene (da må jeg jo i butikken), men de ser ok ut og jeg har pleid å kunne gå med XXL-sko før, så jeg kan like å få disse, i størrelse 38/39. Eventuelt disse, jeg trenger noen gode sko som kan brukes på fritiden og passer til både bukse og skjørt. Jeg har innsett at å kjøpe sko til 199 kroner på Økonomisko er å skyte meg i foten (i hvert fall får jeg omtrent like vondt som om jeg hadde gjort det), så da kan en heller kjøpe gode sko og ha det bra med føttene sine.
Hva gjelder kjøkkenutstyr har vi alt vi trenger og vel så det - ved sist opptelling fant jeg for eksempel tolv par grytelapper. Men en kjøkkenvekt som tåler mer enn fem kilo kunne vært kjekt, for eksempel nærmere åtte-ti-tolv kilo, hvis en skal veie noe firbeint utover...
Men pynteting er jeg jo en sucker for, så kan jeg heller forsøke å gi de et nyttig alibi... Jeg har blogget tidligere om pene ting til å ha på badet. Det finnes pene ting til å ha på andre rom også...
Jeg kunne for eksempel tenke meg et par av disse kurvene, fine til å oppbevare ting i:
Dette hadde vært fint å henge på veggen for å feste minner og bilder i:
Her er noen større klyper, også veldig fine:
I samme stilen, liker denne bildeklypen også:
Disse engleboksene i sink virker også veldig søte og garantert fornuftige:
Og jeg falt jo helt for dette magasinstativet:
Som noen kanskje skjønner, liker jeg en gammeldags stil.
Ja, også ønsker jeg meg en ny 9-tast til mobilen og et enkelt hårbånd... Og favorittsjokoladen min - de små fylte kindereggene, som jeg ikke har funnet solgt i Norge...
14. august 2010
Det er moro med utstilling... Bernerring
13. august 2010
10. august 2010
Oppdatering om X'en
Tusen takk for alle råd og tips mot våteksem, både via bloggen og andre kanaler :)
Så lenge jeg ser at eksemen blir bedre for hver dag, har jeg foreløpig utsatt veterinærbesøk. Og det er ganske tøft gjort av meg, som vanligvis flyr til veterinær rimelig kjapt. Men å holde pelsen kort klarer jeg også, må ikke til veterinær for å barbere. Og om remediene jeg bruker nå bidrar til å tørke inn shiten, trenger vi ikke å proppe kroppen full av antibiotika.
Det er ikke lenger gul verk i eksemen, den hissige rødmen er betydelig redusert, det blir stadig mindre skorper, og jeg synes eksemområdet gradvis krymper.
Behandling vi bruker nå er cirka som følger:
På morgenen sprayes hun med optima-spray på eksemen, og jeg smører sinksalve rundt området.
Et par ganger i løpet av arbeidsdagen har jeg behandlet med bacimycin-pudder, nå bruker jeg bacimycinsalve (opprørt forklaring kommer lenger ned).
Når jeg kommer hjem vasker jeg området godt med medisinsk grønnsåpe, for å få bort salverester og all verdens dritt som legger seg i salven når hun ligger på gulvet eller snuser rundt i grøfter - når hun rett og slett simpelthen eksisterer og er hund, jeg dytter henne ikke inn i et trangt bur for å ha salven i fred... Deretter føhner jeg så tørt jeg bare kan, og det er i grunnen ikke alltid så enkelt, for hun skikkelig misliker å føhnes i ansiktet, og området går jo så høyt opp på halsen. Med med strengestemmen på, og en godbit i sikte (som hun får først når vi er helt ferdig) velger hun om ikke å samarbeide, så i hvert fall å resignere. Så har jeg pleid å bruke bacimycinpudder, siden det gjør helt tørt, men det gjør jeg altså ikke nå, forklaring lenger ned.
Og før vi legger oss er det ny runde med optimaspray og sinksalve, slik at vi neste morgen kan finne fine salveflekker hvert sted på gulvene hun har ligget i løpet av natta. Og sinksalven kan forskningsmessig dokumentere at hunder beveger seg i løpet av natta, forflytter seg og har flere sovesteder i løpet av en natt. Sinksalve - nå også som akilleshæl for de som argumenterer for å bruke bur om natta :D
De første nettene sov hun derimot med potesokk, så hun ikke skulle klore seg til blods, men nå gjør hun så få forsøk på å klø seg i løpet av dagen at det virker som om hun har det bedre. Jeg finner i hvert fall ikke sinksalve på venstre bakfot :D
Jeg har fått spørsmål om hun kan stilles likevel på Bjerke, og svaret per i dag er at det avgjør jeg på fredags kveld. Slik hun er nå, vil jeg ikke stille henne.
Jeg hadde en klønete formulering i sist blogg som jeg må få korrigere - jeg skrev at jeg ikke kan huske at vi har hatt våteksem på hundene hjemme. Selvfølgelig har mine foreldre hatt våteksem, med 11 bernere i hus fra 1982 og til i dag. Men jeg kan ikke huske det, altså har jeg ingen klar formening om hvordan det ser ut og skal behandles. Jeg hadde ingen gjenkjennelsesfaktor å støtte meg på da jeg diagnostiserte X'en, det var bok-kunnskap som basis der.
Men så var det bacimycinpudderet...
Lørdag dro jeg på apoteket for å kjøpe ny forsyning, siden jeg hadde brukt opp boksen. Strener rett bort til riktig hylle, men finner ingen boks. Pris- og merkelapp henger derimot på hylla, så jeg spør en av de ansatte om de har mer igjen et annet sted. Mannen sjekker, og det viser seg altså at bacimycinpudder er tatt ut av produksjon! Jeg kunne muligens enda finne det hos andre apotek som ikke var gått tom enda, men de ville ikke få mer fra leverandøren.
Jeg klarer simpelthen ikke å forstå hvorfor, det er jo så praktisk å ha pudderversjonen.
Ellers begynner stakkars X'en å bli litt border sennenhund. Det har i grunnen ikke blitt det samme aktivitetsnivået som hun er vant til, siden hun ikke kan ha på seg halsbånd eller sele. Når hun har fått lufteturer har hun gått med slakk lenke hele tiden, og det er ikke så likt henne. Så jeg har tolket det som at hun kvier seg for å stramme halsbåndet, at det gjør vondt.
Jeg har heller ikke vært så keen på å slippe henne løs, da hun har en egen evne til å oppsøke vann/fukt for å ta seg et dypp. Favorittaktivitet på tur er burn out fram og tilbake i våte grøfter/bekker. Og det føles simpelthen ikke forenlig med det å skulle holde våteksemen tørr.
Men nå begynner hun å trekke mer i lenka, så det har nok healet nok til at hun kan ha på seg halsbånd på lengre tur. Vi har også hatt tre dager på rad uten regn, altså er det tørrere ute, og vi kan gå tryggere uten lenke. Så i dag skal hun få litt fysisk aktivitet igjen, det hadde hun gledet seg til om hun visste det, for det koker litt i kroppen hennes, stakkars.
Derimot har hun fått noen lydighetsøkter, og hun er sååå på og oppmerksom, bobler og tilbyr masse forskjellig om det passer seg. Vi har blant annet jobbet med utgangsstilling, pirket med vendinger på stedet og å finne riktig posisjon etter å ha gått bare et par steg. Dekk under marsj og avstandskommandering er også øvelser vi har jobbet med.
På lørdag hadde vi innflytningsfest, veldig koselig, og X'en fikk sjarmert seg til kos fra både den ene og den andre.
Så lenge jeg ser at eksemen blir bedre for hver dag, har jeg foreløpig utsatt veterinærbesøk. Og det er ganske tøft gjort av meg, som vanligvis flyr til veterinær rimelig kjapt. Men å holde pelsen kort klarer jeg også, må ikke til veterinær for å barbere. Og om remediene jeg bruker nå bidrar til å tørke inn shiten, trenger vi ikke å proppe kroppen full av antibiotika.
Det er ikke lenger gul verk i eksemen, den hissige rødmen er betydelig redusert, det blir stadig mindre skorper, og jeg synes eksemområdet gradvis krymper.
Behandling vi bruker nå er cirka som følger:
På morgenen sprayes hun med optima-spray på eksemen, og jeg smører sinksalve rundt området.
Et par ganger i løpet av arbeidsdagen har jeg behandlet med bacimycin-pudder, nå bruker jeg bacimycinsalve (opprørt forklaring kommer lenger ned).
Når jeg kommer hjem vasker jeg området godt med medisinsk grønnsåpe, for å få bort salverester og all verdens dritt som legger seg i salven når hun ligger på gulvet eller snuser rundt i grøfter - når hun rett og slett simpelthen eksisterer og er hund, jeg dytter henne ikke inn i et trangt bur for å ha salven i fred... Deretter føhner jeg så tørt jeg bare kan, og det er i grunnen ikke alltid så enkelt, for hun skikkelig misliker å føhnes i ansiktet, og området går jo så høyt opp på halsen. Med med strengestemmen på, og en godbit i sikte (som hun får først når vi er helt ferdig) velger hun om ikke å samarbeide, så i hvert fall å resignere. Så har jeg pleid å bruke bacimycinpudder, siden det gjør helt tørt, men det gjør jeg altså ikke nå, forklaring lenger ned.
Og før vi legger oss er det ny runde med optimaspray og sinksalve, slik at vi neste morgen kan finne fine salveflekker hvert sted på gulvene hun har ligget i løpet av natta. Og sinksalven kan forskningsmessig dokumentere at hunder beveger seg i løpet av natta, forflytter seg og har flere sovesteder i løpet av en natt. Sinksalve - nå også som akilleshæl for de som argumenterer for å bruke bur om natta :D
De første nettene sov hun derimot med potesokk, så hun ikke skulle klore seg til blods, men nå gjør hun så få forsøk på å klø seg i løpet av dagen at det virker som om hun har det bedre. Jeg finner i hvert fall ikke sinksalve på venstre bakfot :D
Jeg har fått spørsmål om hun kan stilles likevel på Bjerke, og svaret per i dag er at det avgjør jeg på fredags kveld. Slik hun er nå, vil jeg ikke stille henne.
Jeg hadde en klønete formulering i sist blogg som jeg må få korrigere - jeg skrev at jeg ikke kan huske at vi har hatt våteksem på hundene hjemme. Selvfølgelig har mine foreldre hatt våteksem, med 11 bernere i hus fra 1982 og til i dag. Men jeg kan ikke huske det, altså har jeg ingen klar formening om hvordan det ser ut og skal behandles. Jeg hadde ingen gjenkjennelsesfaktor å støtte meg på da jeg diagnostiserte X'en, det var bok-kunnskap som basis der.
Men så var det bacimycinpudderet...
Lørdag dro jeg på apoteket for å kjøpe ny forsyning, siden jeg hadde brukt opp boksen. Strener rett bort til riktig hylle, men finner ingen boks. Pris- og merkelapp henger derimot på hylla, så jeg spør en av de ansatte om de har mer igjen et annet sted. Mannen sjekker, og det viser seg altså at bacimycinpudder er tatt ut av produksjon! Jeg kunne muligens enda finne det hos andre apotek som ikke var gått tom enda, men de ville ikke få mer fra leverandøren.
Jeg klarer simpelthen ikke å forstå hvorfor, det er jo så praktisk å ha pudderversjonen.
Ellers begynner stakkars X'en å bli litt border sennenhund. Det har i grunnen ikke blitt det samme aktivitetsnivået som hun er vant til, siden hun ikke kan ha på seg halsbånd eller sele. Når hun har fått lufteturer har hun gått med slakk lenke hele tiden, og det er ikke så likt henne. Så jeg har tolket det som at hun kvier seg for å stramme halsbåndet, at det gjør vondt.
Jeg har heller ikke vært så keen på å slippe henne løs, da hun har en egen evne til å oppsøke vann/fukt for å ta seg et dypp. Favorittaktivitet på tur er burn out fram og tilbake i våte grøfter/bekker. Og det føles simpelthen ikke forenlig med det å skulle holde våteksemen tørr.
Men nå begynner hun å trekke mer i lenka, så det har nok healet nok til at hun kan ha på seg halsbånd på lengre tur. Vi har også hatt tre dager på rad uten regn, altså er det tørrere ute, og vi kan gå tryggere uten lenke. Så i dag skal hun få litt fysisk aktivitet igjen, det hadde hun gledet seg til om hun visste det, for det koker litt i kroppen hennes, stakkars.
Derimot har hun fått noen lydighetsøkter, og hun er sååå på og oppmerksom, bobler og tilbyr masse forskjellig om det passer seg. Vi har blant annet jobbet med utgangsstilling, pirket med vendinger på stedet og å finne riktig posisjon etter å ha gått bare et par steg. Dekk under marsj og avstandskommandering er også øvelser vi har jobbet med.
På lørdag hadde vi innflytningsfest, veldig koselig, og X'en fikk sjarmert seg til kos fra både den ene og den andre.
5. august 2010
Våteksem...
Ja, da får vi prøve det også - jeg klarer ikke å huske at vi har hatt det på bernerne hjemme, men jeg var ikke mye i tvil da jeg oppdaget det på X'en.
Det startet med at hun ristet på hodet og klødde seg. Jeg tenkte ørebetennelse, men inni ørene var hun lys og fin, og nesten ingen ørevoks. Jeg renset likevel ørene og stusset litt pels inni, for å se om det hjalp. Mens hun likevel var oppe på trimmebordet fikk hun en grundig pelsomgang.
Hun er altså så søt, hopper frivillig opp på bordet, selv om jeg ikke har bedt henne om det. Hun har helt klart positive assosiasjoner til å bli stelt, når hun selv tar initiativ til det. Men så ender vel nesten hver eneste pelsøkt med en liten godbit også, så hun er jo hjernevasket på at trimmebord = mat... :D
Selv om hun er ferdig å røyte, er det alltids noe en kan gjøre på trimmebordet. Jeg har fulgt godt med på potekuttet hennes, og det har grodd så fint - nå kan jeg nesten ikke finne det igjen, så det gikk heldigvis bra. Men det har altså gått snart en måned siden kuttet, før poten er helt tilbake til normalen utseendemessig.
Jeg er også tilhenger av å holde pelsen under potene kortest mulig - det gjør at de trekker mindre shit inn utenfra, og det gir bedre potefeste på glatte gulv og lignende. Jeg er ikke flink til å ha faste rutiner, men hun får klippet potene jevnlig for det.
Og når hun da først står på bordet for å klippe poter, og eventuelle klør, tar jeg gjerne et tak med børsten for å få av løse hår og gi luft til øvrig pels. Av og til bruker jeg blåseren også, for å få litt volum i pelsen, blåse bort sand og støv, og ventilere huden.
Det høres kanskje ut som mye arbeid, men om en ser bort fra utstillingsgrooming og røyteskrelling, bruker jeg neppe mer enn ti minutter i uka - heller litt stell ofte enn mye stell en sjelden gang.
Denne hoderistingen startet før helga, så på fredag var hun på trimmebordet, uten at jeg fant noe unormalt.
På mandag ble det ny runde på bordet, denne gangen ganske grundig. Vi hadde tilbragt helga på svenskekysten, og frykten for flått gjorde at jeg tok en nøye gjennomgang av pelsen. Men ikke noe mistenkelig ble funnet.
På tirsdag opplevde jeg flere ganger under turen vår at hun satte seg ned for å klø - meget underlig! Ørene kunne jeg ikke finne noe i, og det virket som om hun klødde seg litt lenger ned. Så vel hjemme var det igjen opp på trimmebordet, og jeg tok av flåtthalsbåndet i fall det var innblandet i årsaken. Hun ble børstet grundig med en fin kam langs nakke og hals der flåtthalsbåndet har vært. Bakbeinet hennes gikk som en trommestikke mens jeg gredde, og jeg fikk av noe løs pels fra brystkassa - men noe annet unormalt kunne jeg ikke se.
Jeg gir dere en såpass detaljert beskrivelse av de siste dagene, så dere skal skjønne hvor brått det kan oppstå:
I går, dagen etter, sitter Hans og klør på X'en, og finner en liten, klissete pelstove. Under pelsen er det rødt og fuktig, og jeg tenker med en gang våteksem. Opp på trimmebordet og fram med saksa, og den avdekker et stort område som er rødt, skorpete, klissete, ømt og sårt. Det så ikke så stort ut til å begynne med, kanskje en femtiøring, men etter hvert som pelsen kom av ble den vekslet til en femtilapp...
Jeg drysset på bacimycinpulver et par ganger i går og i morges for å tørke og lege eksemen. Ny runde da vi kom hjem fra jobb, sammen med sinksalve som jeg hadde fått kjøpt.
Jeg har også blitt anbefalt å skaffe optimasprayen, men etter å ha kontaktet 12 ulike forretninger i Oslo uten napp, har jeg vel nesten gitt opp - det hjelper ikke å bestille den på nett og få utover til uka, jeg trenger den i går!
Vi har klippet ganske mye pels rundt eksemen, fordi den lange pelsen hennes legger seg i klisset, så for å beskytte og minske irritasjonen i eksemen har hun blitt ganske skamklipt.
Det mest frustrerende akkurat nå, er at eksemen er høyt oppe på halsen - og jeg kvier meg for å sette på halsbånd, det vil nødvendigvis ligge oppå eksemen. Jeg vurderte sele, men den vil også komme borti. Jeg merker på lufteturene vi har hatt hittil at hun går med konsekvent slakk lenke, og det pleier hun ikke, så jeg tolker det som at hun forsøker å holde halsbåndet løst or at det ikke skal stramme på våteksemen. Ellers er allmenntilstanden hennes fin.
Men jeg er bekymret, for det er ikke så lett å holde eksemen tørr.
X'en drikker utrolig rotete og sølete, det spruter når hun lepjer i seg vann - og hun har ikke skjønt enda at hun må holde munnen igjen til vannet er svelget. Så hun kan bli litt våt i brystet når hun drikker vann. Vanligvis ikke noe problem, men nå renner det rett ned i våteksemen. Men jeg fikk tips om å kjøpe babysmekke til henne, kanskje hun skal få det??? :D
Deretter må jeg gjete henne så hun ikke legger seg i vannsølet rundt matskåla, for da legger hun våteksemen rett i vannet. I det hele tatt er det vanskelig når hun ligger på magen med flatt hode, jeg er redd det skal bli for tett for huden... :(
LP-trening må vi også legge på hylla en stund, for hun er jo så matglad at det kan komme tiggedråper eller sikkel fra henne - som renner rett ned i eksemen...
Ja, også forsøker hun selvfølgelig å klø seg med bakbeinet, så hun må passes der. Det hjelper ikke å sette på en skjerm, når skjermen vil gå rett over eksemen :( I natt fikk hun en potesokk, så ikke klørne kan skrape opp noe, i det minste.
Blir hun ikke bedre i løpet av morgendagen, blir det veterinær på lørdag for å få antibiotika.
Våteksem, plutselig var den der, enda så ofte hun har fått pelsgjennomganger i det siste. Men slik er den - en dag ingenting, neste dag stort utbrudd. Og etter hva googlesøk kan fortelle, sprer det seg lett, så jeg er litt på tuppa på å få stoppet dette. Håper det jeg bruker virker. Snart. Både fordi jeg jo merker at hun har et ubehag - jeg vil at hunden min skal ha det bra, og fordi det er et særdeles upraktisk sted å ha våteksem.
Jeg har innstilt meg på at det ikke blir noe Bjerke på oss i år. Vi har hatt over to måneders utstillingspause på grunn av pelsens fravær, så jeg hadde gledet meg til å komme i gang igjen - og jeg var spent på kritikken fra lørdagens dommer, som er berneroppdretter. Så jeg er både skuffa og lei meg for dette, dog i en underordnet grad, X'ens velvære kommer alltid først. Og selvfølgelig - har våteksemen tørket inn og blitt borte, kan hun jo stilles. Men jeg innstiller meg like godt på at jeg blir publikummer i år, så kommer det alltid nye utstillinger - selv storcertutstillinger...
Det startet med at hun ristet på hodet og klødde seg. Jeg tenkte ørebetennelse, men inni ørene var hun lys og fin, og nesten ingen ørevoks. Jeg renset likevel ørene og stusset litt pels inni, for å se om det hjalp. Mens hun likevel var oppe på trimmebordet fikk hun en grundig pelsomgang.
Hun er altså så søt, hopper frivillig opp på bordet, selv om jeg ikke har bedt henne om det. Hun har helt klart positive assosiasjoner til å bli stelt, når hun selv tar initiativ til det. Men så ender vel nesten hver eneste pelsøkt med en liten godbit også, så hun er jo hjernevasket på at trimmebord = mat... :D
Selv om hun er ferdig å røyte, er det alltids noe en kan gjøre på trimmebordet. Jeg har fulgt godt med på potekuttet hennes, og det har grodd så fint - nå kan jeg nesten ikke finne det igjen, så det gikk heldigvis bra. Men det har altså gått snart en måned siden kuttet, før poten er helt tilbake til normalen utseendemessig.
Jeg er også tilhenger av å holde pelsen under potene kortest mulig - det gjør at de trekker mindre shit inn utenfra, og det gir bedre potefeste på glatte gulv og lignende. Jeg er ikke flink til å ha faste rutiner, men hun får klippet potene jevnlig for det.
Og når hun da først står på bordet for å klippe poter, og eventuelle klør, tar jeg gjerne et tak med børsten for å få av løse hår og gi luft til øvrig pels. Av og til bruker jeg blåseren også, for å få litt volum i pelsen, blåse bort sand og støv, og ventilere huden.
Det høres kanskje ut som mye arbeid, men om en ser bort fra utstillingsgrooming og røyteskrelling, bruker jeg neppe mer enn ti minutter i uka - heller litt stell ofte enn mye stell en sjelden gang.
Denne hoderistingen startet før helga, så på fredag var hun på trimmebordet, uten at jeg fant noe unormalt.
På mandag ble det ny runde på bordet, denne gangen ganske grundig. Vi hadde tilbragt helga på svenskekysten, og frykten for flått gjorde at jeg tok en nøye gjennomgang av pelsen. Men ikke noe mistenkelig ble funnet.
På tirsdag opplevde jeg flere ganger under turen vår at hun satte seg ned for å klø - meget underlig! Ørene kunne jeg ikke finne noe i, og det virket som om hun klødde seg litt lenger ned. Så vel hjemme var det igjen opp på trimmebordet, og jeg tok av flåtthalsbåndet i fall det var innblandet i årsaken. Hun ble børstet grundig med en fin kam langs nakke og hals der flåtthalsbåndet har vært. Bakbeinet hennes gikk som en trommestikke mens jeg gredde, og jeg fikk av noe løs pels fra brystkassa - men noe annet unormalt kunne jeg ikke se.
Jeg gir dere en såpass detaljert beskrivelse av de siste dagene, så dere skal skjønne hvor brått det kan oppstå:
I går, dagen etter, sitter Hans og klør på X'en, og finner en liten, klissete pelstove. Under pelsen er det rødt og fuktig, og jeg tenker med en gang våteksem. Opp på trimmebordet og fram med saksa, og den avdekker et stort område som er rødt, skorpete, klissete, ømt og sårt. Det så ikke så stort ut til å begynne med, kanskje en femtiøring, men etter hvert som pelsen kom av ble den vekslet til en femtilapp...
Jeg drysset på bacimycinpulver et par ganger i går og i morges for å tørke og lege eksemen. Ny runde da vi kom hjem fra jobb, sammen med sinksalve som jeg hadde fått kjøpt.
Jeg har også blitt anbefalt å skaffe optimasprayen, men etter å ha kontaktet 12 ulike forretninger i Oslo uten napp, har jeg vel nesten gitt opp - det hjelper ikke å bestille den på nett og få utover til uka, jeg trenger den i går!
Vi har klippet ganske mye pels rundt eksemen, fordi den lange pelsen hennes legger seg i klisset, så for å beskytte og minske irritasjonen i eksemen har hun blitt ganske skamklipt.
Det mest frustrerende akkurat nå, er at eksemen er høyt oppe på halsen - og jeg kvier meg for å sette på halsbånd, det vil nødvendigvis ligge oppå eksemen. Jeg vurderte sele, men den vil også komme borti. Jeg merker på lufteturene vi har hatt hittil at hun går med konsekvent slakk lenke, og det pleier hun ikke, så jeg tolker det som at hun forsøker å holde halsbåndet løst or at det ikke skal stramme på våteksemen. Ellers er allmenntilstanden hennes fin.
Men jeg er bekymret, for det er ikke så lett å holde eksemen tørr.
X'en drikker utrolig rotete og sølete, det spruter når hun lepjer i seg vann - og hun har ikke skjønt enda at hun må holde munnen igjen til vannet er svelget. Så hun kan bli litt våt i brystet når hun drikker vann. Vanligvis ikke noe problem, men nå renner det rett ned i våteksemen. Men jeg fikk tips om å kjøpe babysmekke til henne, kanskje hun skal få det??? :D
Deretter må jeg gjete henne så hun ikke legger seg i vannsølet rundt matskåla, for da legger hun våteksemen rett i vannet. I det hele tatt er det vanskelig når hun ligger på magen med flatt hode, jeg er redd det skal bli for tett for huden... :(
LP-trening må vi også legge på hylla en stund, for hun er jo så matglad at det kan komme tiggedråper eller sikkel fra henne - som renner rett ned i eksemen...
Ja, også forsøker hun selvfølgelig å klø seg med bakbeinet, så hun må passes der. Det hjelper ikke å sette på en skjerm, når skjermen vil gå rett over eksemen :( I natt fikk hun en potesokk, så ikke klørne kan skrape opp noe, i det minste.
Blir hun ikke bedre i løpet av morgendagen, blir det veterinær på lørdag for å få antibiotika.
Våteksem, plutselig var den der, enda så ofte hun har fått pelsgjennomganger i det siste. Men slik er den - en dag ingenting, neste dag stort utbrudd. Og etter hva googlesøk kan fortelle, sprer det seg lett, så jeg er litt på tuppa på å få stoppet dette. Håper det jeg bruker virker. Snart. Både fordi jeg jo merker at hun har et ubehag - jeg vil at hunden min skal ha det bra, og fordi det er et særdeles upraktisk sted å ha våteksem.
Jeg har innstilt meg på at det ikke blir noe Bjerke på oss i år. Vi har hatt over to måneders utstillingspause på grunn av pelsens fravær, så jeg hadde gledet meg til å komme i gang igjen - og jeg var spent på kritikken fra lørdagens dommer, som er berneroppdretter. Så jeg er både skuffa og lei meg for dette, dog i en underordnet grad, X'ens velvære kommer alltid først. Og selvfølgelig - har våteksemen tørket inn og blitt borte, kan hun jo stilles. Men jeg innstiller meg like godt på at jeg blir publikummer i år, så kommer det alltid nye utstillinger - selv storcertutstillinger...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
