Jeg var veldig oppe etter mandagens kurskveld, og dro i går med veldig freidig mot til OODK for å trene videre.
Jeg luftet X'en, også fikk hun sitte i bilen til fellesøvelsene - tannvisning og fellesdekk - begynte. Det var feil.
For da jeg tok henne ut, var hun så nysgjerrig og bortreist, at det tok tid før vi hadde kontakt. Jeg burde skjønt at hun ville reagere på å komme tilbake, etter laaang sommerferie. Hun kjente det helt klart igjen, og måtte bare titte rundt, snuse rundt, titte enda mer, se på alle som var der, og hilse på stedet igjen. Jeg burde skjønt det, og hatt henne ute i god tid før - så hun fikk snuse fra seg, og vi kunne opparbeide kontakt før vi begynte treningen. (På kurset kan jeg ta henne så å si rett fra bilen.) I stedet ble vi stående og krangle, uten kommunikasjon. Instruktøren tok tannvisning på åtte-ti hunder før hun kom til oss, og enda var ikke X'en (jeg...) klar. Hun gikk i dekk når jeg kommanderte sitt, hun reiste seg for å hilse på hunden ved siden av, hun rygget bakover etter å ha satt seg, og hun skulle i hvert fall skikkelig hilse på instruktøren. Jeg begynte å bli frustrert, nesten sint. Hvor var det blitt av det gode treningsdyret mitt?
Neste øvelse var fellesdekk. Vanligvis kan jeg stå veldig langt fra X'en, når vi trener alene, men med vår manglende kontakt nå turte jeg ikke stole på henne, og gikk ikke lenger unna enn lenkas lengde. Hadde jeg tenkt meg om (det så ut til å bli et kjennetegn for kvelden, at jeg ikke tenkte meg om), kunne jeg brukt langlina, men neida... X'en lå i to minutter, uten godbit, og med kun et par "bra"/"flink jente" underveis. Når jeg går tilbake, reiser hun seg. Drittbikkje! Tenkte jeg... Jeg kommanderte i ny dekk, gikk unna igjen, telte til 30, gikk inntil, kommanderte "sitt opp", kom på at X'en ikke skjønner hva det betyr, og kommanderte "sitt". Belønnet mildt, løste ut og lurte på hva fankern jeg skulle finne på nå.
Planen var å trene lineføring, og gjøre den såpass god at vi kunne gå til neste steg - som leksa var, å fjerne lenka - fri ved fot. Jeg hadde på forhånd skjønt at det å fjerne lenka på et slikt sted med mange andre hunder ikke var så lurt, så nå skulle lineføringen styrkes.
Jeg hentet plate fra bilen, la på godbiter, fikk med meg X'en litt unna, og ventet på at hun skulle tilby meg kontakt, så vi kunne begynne å gå. Men X'en sto og tittet rundt seg, så på de andre som trente, snuste på bakken, prøvde å ta belønningen selv, tittet mer på de andre. Vi kom aldri så langt som at vi klarte å gå det ene steget jeg krevde, før hun kunne få belønning. Ved hjelp av kommandoen "kontakt" ga hun nettopp kontakt i sittende, men i det jeg kommanderte "på plass" og begynte å gå, forsvant dyret helt.
Jeg er ikke så lur, så jeg sloss fremdeles med X'en, gikk og gikk i håp om at hun skulle titte opp, dro henne med meg og gjorde ørtogførti feil og brølere. Jeg innså til slutt at vi måtte bryte dette ned i pittesmå biter, jeg måtte gå veeeeldig sakte framover. Og det var jeg rett og slett ikke på humør til. Jeg var for sliten og frustrert til å finne den ekstra porsjonen tålmodighet det krever. Treningen blir ikke videre lystbetont for noen av oss, om jeg skal bli mer og mer muggen.
Jeg vurderte et øyeblikk å stappe bikkjedyret i bilen, og dra hjem, men det føltes som et realt nederlag. Hadde vi trent alene, hadde jeg nok gitt meg, men nå ville jo hele OODK se at vi stakk med halen mellom beina, jeg og det teite venstresvingsdyret som jeg ikke klarer å trene...
Jeg husker ikke hvordan eller hvorfor vi kom dithen, men det ble nå i hvert fall til at jeg kommanderte X'en i en dekk, og gikk et stykke unna - seks meter? Jeg telte til 120, og deretter litt til, ropte "dekk", ventet et halv sekund, og utbrøt "vær så god". X'en stormet ut til brettet, forsynte seg med godbiten, og ble glad med tilbake til der hun lå. Og dermed ble det til at vi trente en god del på dekk. Jeg kunne stå langt fra henne (jeg er så dårlig på å anslå lengde, men åtte-ni meter på det lengste, tror jeg), og lenge, og hun LÅ. Jeg varierte, slik at hun noen ganger lå veldig kort før hun fikk et "vær så god", og jeg passet på at jeg også gikk inntil, før jeg sendte henne ut til plata med et "vær så god" - øvelsen er tross alt ikke ferdig før jeg har vært inntil henne. Vi fikk mange repetisjoner, og jeg følte at det gikk kjempebra. Hun reiste seg én gang, hvor jeg presset henne på både avstand og lengde, så da fikk jeg testet det også. Dekk har i grunnen alltid vært en øvelse hun har vært god på, men nå sto jeg lengre unna enn jeg vanligvis gjør (uten langline, til og med, jeg valgte å stole på henne), og ekvipasjer som trente rundt omkring - null problem. Hun titter seg rundt, men hun flytter seg ikke, og da er jeg fornøyd.
En annen positiv ting var at vi fikk styrket plata som belønning. Hun husket godt fra dagen før at belønningen kom ved å løpe til plata på kommando - flinkeste!
Deretter fikk hun sitte litt i bilen. Da hadde hun vært ute i nesten 50 minutter. Riktignok kranglet vi en del til å begynne med, men jeg vil tro at vi hadde god dekk-trening i en halvtimes tid - jeg er imponert over hvor lenge hun holdt ut, og hvor ivrig hun var.
Jeg burde lagt merke til det, særlig fordi det har vært en svakhet hos henne, men jeg mener at dekkene var relativt raske også. Ikke seige og staccato, som hun har en tendens til, men rett ned. Ikke pang du er død-rett ned, men kontant og villig ned. Hurra!
Mens vi pauset oss, snakket jeg litt med dagens instruktør, og som hun sa så er det mulig at X'en rett og slett var sliten etter mandagen, og at hun er en type hund som ikke kan trenes intenst hver dag. Og jeg må ikke glemme at den store kroppen huser en ung hund. Det er godt å få snakke med folk som konkurrerer i høyere klasser, og høre at også de har utfordringer, at også deres hunder ikke er mer enn hunder, at også de bruker godbiter, og at det er både lov og nødvendig å ta seg god tid.
Da jeg tok X'en ut igjen, flyttet jeg plata til en annen del av gressbanen, for at vi ikke skal stivne på ett sted. Hun måtte snuse bittelitt, men var relativt kjapt oppe på felles nettverk. Jeg hadde nå lyst til å trene på stå under marsj. Det er en øvelse vi har begynt på, men jeg ønsket å få oss opp til et visst nivå. Foreløpig har jeg gått bakover, gitt et håndsignal og sagt stå, hun har stort sett stoppet, jeg fortsetter å gå bakover uten å stoppe eller slakke tempo (er i hvert fall intensjonen, men om jeg filmes er det sikkert lett å se et eller annet i kroppsspråket mitt, en nøling eller noe - jeg innbiller meg at jeg holder pusten mens jeg venter på at hun skal stoppe...), stopper når lenka tar slutt, venter, går tilbake. Målet nå var å snu - jeg kan virkelig ikke gå stå under marsj bakover! :-D
Jeg begynte med noen repetisjoner hvor jeg rygger, for å friske opp øvelsen, og jeg slapp lenka mens jeg kommanderte stå og ga håndsignal, slik at jeg kunne gå lenger bakover. Blir det en trippelkommmando, tro?
Jeg gikk en gang eller to bakover, snudde meg forover underveis, kommanderte stopp og håndsignal, gikk videre, stoppet og snudde. Deretter hadde vi noen repetisjoner hvor jeg gikk forover hele veien. Og det fungerte!
Eller - jeg har et overdrevent håndsignal som må bort, jeg frykter at det å slippe lenka kan bli et annet signal (men lenka skal jo bort, det er jo en FVF-øvelse), hun stopper ikke alltid kontant (men hun beveger seg ikke lenger enn to kroppslengder, som jeg tror er grensen for å få bestått). Men kjære vene, vi har mye på plass i forhold til hva jeg krever og er i stand til å trene på dette tidspunktet! En veldig positiv ting er at hun fra utstillingsringen er vant til å stå rolig mens jeg står og ser på henne, så det tar vi helt klart med oss inn i treningen.
Også her varierte jeg når hun fikk "vær så god", og løpe til brett med godbit. Rett etter at hun har stoppet - hvis stoppen var bra, etter at jeg har gått kort fra henne, langt fra henne, stått fra henne kort, stått fra henne lenge, kommet tilbake til henne - i det hele tatt så mange variasjoner jeg bare kunne komme på, for å variere øvelsen og få henne til å vente på mine kommandoer - ikke pugge øvelsen og gjøre den automatisk.
Jeg avanserte også litt, ved at jeg kommanderte stå, gikk ifra, gikk tilbake, gikk videre, og kommanderte ny stå. Altså to repetisjoner uten belønning i mellom. Nada problem! Hunden var på nett, den! Vi gikk også ut fra plata i ulike retninger, for å få ulike synsforstyrrelser foran oss. Nada problem! Jeg digget dyret stort på dette tidspunktet!
Interessant var det også å oppdage at hvis vi hadde gått for langt fra plata, virket det som om hun glemte den? Eller i hvert fall ikke helt fant den med en gang. Det kan jo bety at godbitbelønningen ikke er noe hun tenker konstant på - og ikke følte jeg at hun var så fokusert på jakkelomma mi heller - men jeg hadde også godbitene i høyre lomme for å bryte godbitkontakten. Hvis hun ikke øyeblikkelig visste hvor godbiten lå, begynte jeg å løpe og rose, og dra henne opp, for å gi henne belønningen raskere, og lede henne til brettet mens vi løp. Det betydde jo at jeg etter hvert ble litt sliten også, med disse småspurtene.
Jeg ble så imponert over dyret, selv om hun nå gikk mye løs, var det aldri antydning til forsøk på å oppsøke de andre hundene. Hun jobbet med meg, og prøvde aldri å løpe til noe annet sted enn godbiten. Herlige matvraket mitt!
Mens vi trente, kom det også noe regn, og jeg gjorde intet nummer ut av det, stoppet ikke opp, gjorde ingen endringer - hun skal tåle regn, og fortsette å jobbe. Jeg vil ikke ha en utstillingshund som synes det er ekkelt å bli våt på beina.
Helt avslutningsvis tok jeg et par repetisjoner med kort lineføring, bare for å få avsluttet med det som ikke fungerte på starten av treningsøkta og få bevist for meg selv at hun kan det når kontakt er opprettet. Jeg tok ikke sjansen på å presse henne for langt, men stilte lave krav og belønnet raskt. Men hun jobbet med meg.
Før jeg dro hjem, snakket jeg lenge med ei annen som har en hund på X'ens alder, og vi utvekslet litt erfaringer om tenåringer og trening, og jeg fikk en god del tips med meg. Det er godt å være i en klubb hvor folk vil hjelpe en!
Så, det startet som en dårlig økt, jeg rodde oss inn i en god økt, og jeg lærte en del underveis. Nå vet jeg bedre, fra nå av må vi varme opp for å starte på nett, ha kontakt. Og jeg kan ikke fortsette der vi slapp dagen før, jeg må gå flere skritt tilbake for å brushe opp hukommelsen hennes. Det burde være en selvfølge, men jeg må bli bevisst på det.
I dag har vært hviledag. Jeg vet ikke enda om X'en faktisk var sliten i går, siden treningen etter hvert gikk så suverent, men jeg tenkte hun kanskje var sliten etter to kvelder med mye trening. Jeg var i hvert fall sliten - både mentalt og fysisk, jeg tenker utrolig mye underveis for å analysere, vurdere, tenke kreativt og være spontan når planene ikke fungerer. Så X'en har fått være hjemme alene (det er vel en slags trening det også, siden det er noe hun ikke er så ofte) med et digert bein, og jeg har vært på kino med Hans og sett Wall-E. Søt!
Det er naturlig nok ingen bilder fra lydighetstreningen, det får være grenser for hva jeg skal klare, så derfor et filmbilde:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar