Men X'en vet jo ikke at jeg hadde gitt oss treningspause, så hun har prøvd å trene selv, hun. Hun har tilbudt fine lineføringer og fri ved fot, og jeg har heldigvis vett på å belønne slikt, selv om jeg ikke ba om det. Vi har vel i grunnen trent litt på holdt også, siden jeg av og til har stoppet, og belønnet fine (nok) sitter. Hehe, klarer liksom ikke å ta helt treningsfri - men det har jaggu ikke vært noe struktur eller plan bak det hele, men helt vilkårlig random når X'en måtte finne på å finne på noe.
Uka har gått med til masse jobbing på jobben, fine turer, kos med dyret, litt alvorsprat om tenåringsnykker, en vrikket ankel (min), språkforvirring (dansk, grøss...), minnesmiddag hvor Hans fikk utdelt en ærespris (stolt av kjæresten min!), og litt avslapping. I går var vi på kino for første gang på lenge, og så kvalitetsfilmen Get Smart, trengte noe å le av på den måten nå!
Ny uke, batteriene er ganske oppladet, og jeg har den siste uka tenkt at kanskje vi skal trene litt mer variert. Ikke bare lydighetstrening. Det er for så vidt den slags trening hun trenger for et bronsemerke, men jeg tenker at enhver aktivitet er moro for oss begge to, skaper kontakt og samspill, og variasjon i hverdagen - som sikkert også er sunt for oss begge. Så, on with the fun!
Dagens alternative trening var rundering, som vi fikk sansen for etter skogsdagen til Hund i Sentrum for noen uker siden.
Hans og jeg ut i skogen, mørkt var det, men vi har jo fin lysløype. For jeg er så innmari mørkredd...
Hans tok første runde - jeg holdt igjen X'en, mens han løp inn i skogen. X'en var rimelig klar for å følge etter, jeg slet nesten med å holde henne igjen, og hun holdt på å smette ut av halsbåndet. Vi hadde avtalt at jeg skulle telle til 40, og så slippe henne. And off she went!
Det var jo kav umulig å se hvor hun var og hva hun gjorde, men jeg hørte i hvert fall knaking og knekking av kvister, og mente å høre at hun løp fram og tilbake på et passe stort område. Jeg halvt ventet at hun skulle komme tilbake, siden hun gjorde det på skogsdagen, men det virket som om hun skjønte hva hun skulle gjøre. Finne Hans!
Hun var i nærheten av ham flere ganger, sa Hans, men han hadde is i magen og forholdt seg i ro til hun var helt borte hos ham. Og det var en som ble glad for å finne eieren sin! Hun kom glad og fornøyd ut av skogen, løp bort til meg, tilbake til Hans, "se hva jeg fant!"
Deretter var det min tur. Jeg løp heller bortover løypa, og gjemte meg bak noen busker i veikanten etter 40-50 meter, etter en sving. Jeg hørte hun kom løpende, ivrig og bestemt på å finne meg. Det var derimot ikke så lett, hun løp fram og tilbake, ut i kantene, tilbake til Hans og litt bak ham, framover igjen. Jeg lagde noen lyder underveis, og plutselig skjønte hun at hun kunne løpe videre (det var en magisk grense hun ikke krysset seks-syv meter fra meg), og da fant hun meg kjapt. Det vil si, hun stoppet to meter fra meg, og boffet. Spøkelsesboffet. Det er noe der, jeg kan ikke helt se hva det er, og du står helt stille, fryktelig snodig, jeg får boffe litt på deg-boff. Jeg gjentok lyden jeg brukte tidligere for å lokke på henne, og da var alt kult, hun hoppet bort til meg, fikk godbit og masse belønning!
Vi er ganske sikre på at hun ikke brukte nesa, til det var hodet for høyt oppe og løpingen litt for vilkårlig. Mulig hun brukte noe overværssøk, men mest sannsynlig løp hun på lykke og fromme, prøvde å bruke syn, hadde litt flaks, og ga ikke opp. Ironisk nok brukte hun nesa en hel masse på vei hjem igjen, i grøfter og langs etter veien... Så hun kan bruke nesa, hun skjønte bare ikke at den kunne brukes til å finne oss. Men er det så nøye? Hun fikk brukt kroppen, måtte tenke og presse litt grenser, og ligger nå og snorker på gulvet.
Jeg spurte Hans, som kunne se henne relativt bra i lyset fra lyktene i lysløypa, om han trodde hun bare løp rundt og hadde det moro, eller om hun jobbet, og han mente det var jobbing. Det var en innsats, det var et arbeid der. Selv om det var lite "neselyd" og det ikke virket systematisk, så lette hun. Det kom også litt pistring underveis i frustrasjon over ikke å finne meg, så det var ikke bare hopp og sprett og tjo og hei i skogen.
Lille brukshunden vår...
På vei hjem la hun inn et selvvalgt feltsøk også. Vi krysset en grusbane hvor det hadde vært spilt fotball, og X'en søkte opp diverse objekt. Hun så ikke helt hensikten med å bringe de inn til fører, men tok heller en æresrunde, før hun slapp den og søkte videre. Hun fant både sjokoladepapir, en halv plastikkopp, en pinne og en fotball. Søta!
Jeg har naturlig nok ingen bilder fra kveldens "rundering", det var type sortmørkt, men jeg har noen bilder fra helga!
Mamma og samboer skal til Sydenland, og de mellomlandet på Gardermoen med Kimito. Jeg plukket ham opp før helga, og bragte ham til min søster med familie, som skal få teste det å være hundeeier i fjorten dager. Ikke at en sindig herremann på 11 og et halvt år (den dagen faktisk, så vi prøvde å feire litt), som Tonje omtrent er vokst opp med, er en så stor utfordring, men det gjør jo noe med hverdagen.
Kimito har ikke noe stort behov for å forholde seg til X'en, mens X'en tvert imot er veldig nysgjerrig på denne lille karen. Det var interesant å se på deres signaler, Kimito var helt lugn og bare ignorerte X'en, sørget for å ha ryggen til, og trippet høflig rundt i leiligheten vår, mens X'en holdt respektfull avstand osende av nysgjerrighet - dog etter å ha forsøkt litt et par ganger. Men hun tok hintet, den er ikke dum. Derimot er hun litt bortskjemt enebarn, så hun måtte svelge tungt et par ganger når Kimito fikk oppmerksomhet, og ikke hun. Hva skulle nå det bety?
Deretter gikk turen innom svigers, hvor X'en blant annet fikk herje litt med Oscar wheaten.
Inspirert av den lange kommentar/blogg-debatten på sonen så titter jeg innom en ny blogg -og kommenterer:D Koselig å lese om trening og se bilder av de digre bikkjene..
SvarSlettLykke til med apellmerkeprøven som kommer!