Stine og X'en på Osramfabrikken

I går var tredje kveld på bronsemerkekurset, og jeg blir faktisk rørt og stolt over X'ens framgang i løpet av en kveld alene. Det er mye lettere å se der enn hjemme, takket være en god instruktørs kommentarer og hjelp til å gjøre ting vanskeligere og kravene større. Treningsøktene hjemme blir nok ikke like strukturerte, uten den samme progresjonen på en kveld hjemme som på en kurskveld. Men jeg vil så gjerne klare det... Det er jo et merke der i enden av kurset det hadde vært gøy å klare...

I helga tok vi nemlig helt treningsfri, og konsentrerte oss om lek med andre hunder og kondisjonstrening. Sist vi gikk på kurs gjorde jeg den feilen at vi trente så å si hver gang vi gikk ut av døra, og det merket vi til slutt på X'en. Hun ble lei og opponerende. Så nå prøver jeg å balansere det litt mer. Vi trente hver dag tirsdag til fredag, men lørdag og søndag ble det bare det noen små minutter hver dag.
For dyret skrur seg jo på arbeidsmodus stadig vekk, jeg sliter nesten litt med å få bestemme om og når vi skal trene. Vi rusler morgentur, også plutselig sniker hun seg til å gå pen lineføring! Og da blir dilemmaet - skal jeg belønne henne for å gå pent, eller skal jeg ignorere for å være den som bestemmer når det skal presteres? Jeg velger som oftest å belønne, og koble henne av med en "fri"-kommando. Jeg tenkte vi skulle ha et skille mellom tur og moro i skog og mark, og treningsøkter. Men det kan vel ikke skade med fem-ti minutters trening på en halvtimes ruslerunde, så lenge hun selv tilbyr ulike handlinger.

Noen ganger tenker kynikeren i meg at det bare er avansert tigging, at hennes mål er å oppnå godbiter. Men hey, det må hun da gjerne ha som mål, så lenge hun kan gjennomføre en hel øvelse før hun belønnes, og etter hvert enda mer. Vi kan godt ha ulike mål, så lenge veien er den samme.

Og jeg har i grunnen tenkt mye på hvordan vi skal løsrive oss fra godbitene, da jeg føler hun har en tendens til å jobbe vel så mye for jakkelomma som for meg.
Men på kurset i går lærte vi "ekstern belønning" (mulig det ikke het det, men jeg kaller det det, og skjønner hva jeg mener med det) - altså at godbit/belønning kommer utenfra, ikke fra meg. Det er jo så åpenbart, så logisk, så selvfølgelig og så lurt - og så pokkers vanskelig for hodet mitt å tenke ut av seg selv. Enda jeg har lest litt, men hodet mitt er ikke så bra på å omsette i praksis. Akademiker altså...
Ekstern belønning er altså at godbit legges på "noe" (ikke bakken), hvor hunden får godbiten etter å ha prestert. Dermed må kontakten være med MEG, og ikke med maten. Vi begynte selvfølgelig i det små - et skritt med kontakt, og "vær så god". Men X'en tok det relativt kjapt, og vi kunne både gå i en firkant rundt plata med kontakt, sitt, dekk og stå med avstand, lineføring med vendinger og ulikt tempo. Flinkeste! Så dette skal vi helt klart fortsette med, for det var veldig godt og tilfredsstillende å se dyret jobbe med meg, og at jeg kunne være 99 prosent sikker på at hun jobbet med faktisk meg. Godbitene lå fremdeles i jakkelomma, men de kom ikke til henne derfra. Jeg hadde også forventet større iver og spoling i grusen for å komme bort til godbiten, men interessen var bare helt grei. Joda, jogge bort for å få tak i godbiten, men det tror jeg kanskje var vel så mye fordi jeg også løp bort for å vise henne og få henne til å fatte belønningen. Kanskje både kan og vil hun jobbe i enda lengre økter før hun belønnes, kanskje kan jeg stille større krav til henne? Eller kanskje belønningen ikke var bra nok? Men så lenge hun gikk rett tilbake i jobbemodus, og rettet kontakten mot meg - og ikke plata med ny godbit - så liker jeg å tro at dyret synes det vi holder på med er ganske så givende.
Hun er jo så søt og lur også, det dyret vårt. Vi hadde gått lineføring et stykke, kontakten hadde vært super, fine holdt'er, så jeg tilbød henne belønning med et "vær så god" - og lure dyret skjente rett mot nærmeste plate og godbiten der. Men det var jo ikke vår plate! Nærmest er lettest, tenkte hun. For ordens skyld; jeg klarte å avbryte henne og lede til vår plate. Hadde hun vært skikkelig gira på godbitene, hadde jeg neppe klart det.
I pausene får hun hvile i bilen med vann, og hun har kontakt og jeg ser hun er klar for å jobbe i det jeg åpner burdøra. Jeg kan bare se for meg hvilken effekt det ville hatt på henne om hun så meg trene med en annen hund mens hun satt i bilen - jeg merket jo hvor mer "på" meg hun var da jeg stilte Even rett før henne på Østfoldspesialen. "Min tur nå, fokuser på meg nå, la meg få være med nå!"

Vi trente forresten på et annet sted i går - cirka 20 meter fra der vi var de to første gangene, og jeg merket at det påvirket X'en. Jeg følte hun måtte snuse og undersøke mer, at det tok litt lengre tid å få kontakt, komme på nett. Og jeg var nok ikke alene om å erfare det. Så det å trene på ulike steder er også noe jeg må ha i bakhodet.

Jupp, jeg er i ferd med å bli ganske bitt av lydighetstreningsbasillen!

Og nå skal jeg gå skikkelig gjennom pelsen til X'en, før vi drar på trening i Oslo og omegn dressurklubb. Jeg hadde mareritt i natt om at hun hadde 20-30 flått gjemt i pelsen, og jeg får grøsninger på ryggen bare av tanken... Ikke at jeg har tradisjon for å være sanndrømt, men det var rimelig virkelighetsnært... Når jeg tenker meg om, begynte hun å styrtblø fra hvert sted jeg dro ut en flått, så hun så ut som en svart sil med rødt innhold på slutten av drømmen. Og så ringte vekkerklokka...