LP-bilder fra NKK Hamar

Snille Monika Hansen har sendt meg en bunke bilder fra LP-konkurransen vi gikk på NKK Hamar for fjorten dager siden - tusen takk!

klar for lineføringen, kontakten er i hvert fall på plass før vi begynner, flinke X'en!

Lineføring, og dommeren hadde rett i at hun kunne hatt litt bedre posisjon. Også kan jeg godt løfte blikket litt mer... Men når en vet at jeg er en stressa, nervøs, sliten og deppa fører, så går en vel egentlig ikke så verst...

Jeg blir litt rørt når jeg ser hvor fin kontakt X'en har her, jeg! Hun kunne sikkert gått litt mer oppi kneet mitt, men jeg liker henne med denne iveren, jeg.

Fine X'en er klar for fri ved foten også, hun. 

Dekk fra holdt.

Fremdeles dekk fra holdt, og den oppmerksomme leser kan se hva jeg mener med trappa som gikk inn i lydighetsringen, og hvor idiotisk det er at folk valgte å bruke den... Ringbåndet gikk tvers gjennom trappa, men det var jo ikke deres problem...

Dekk fra holdt, og stilstudie av førers gange, eller noe sånt :D

Innkalling, og det er ikke det tempoet hun pleier å ha - men hun har fin steglengde i lunt, da...

Innkalling, på vei inn, ser ut som om hun begynner å bremse opp allerede der? Jaja, vi skylder på begges dagsform.

Hopp over hinder, og her pleier X'en vanligvis å være på den andre siden innen jeg kommer bort til hinderet, men dommer må jo bedømme det han ser den dagen :D

Hopp over hinder, hun har ganske grei margin over øverste planke ;)

Ferdig, og døde ikke denne gangen heller!

I dag nådde forresten telleren på bloggen 20.000 besøk. Det er hyggelig at det ikke bare er meg som er innom bloggen. Håper bloggen er mest til forlystelse, men om noen blir provosert eller irritert så er det sikkert bare sunt.
(Og om noen leste her i stad - jeg kan ikke regne...)

Noen oppdateringer

Lenge siden sist, det skjer altfor mye her, og det viktigste er slettes ikke bloggmateriale. Noen ganger går en på en smell, og blir satt en del steg tilbake. Jeg har gått på tre-fire smeller i det siste, smakk-smakk-smakk, jeg er hundre prosent sykemeldt for tiden av diverse grunner, og synes livet har vist seg fra mer flatterende sider før...

Det er trist når folk tror at bloggen, facebook og andre sosiale medier er en representativ gjengivelse av meg og mitt, det er frustrerende når folk tror de kjenner meg ut fra noen små bloggblikk fra mitt liv eller et par treff på noen utstillinger. Jeg er veldig bevisst hva jeg skriver i bloggen, og har aldri hatt som intensjon å utlevere meg selv helt her.
De som kjenner meg godt vet hvorfor jeg ikke har blogget på en stund, vet at jeg har andre sider enn de som kommer fram i bloggen, og vet hva som foregår. Livet behøver ikke å være A1, selv om en ser meg smile. Det er lett å fake smil. De som ikke kjenner meg, dere har vel heller ingen krav på meg, skulle jeg tro?

Sånn, en liten hands up fra meg, det er vel første gang jeg skriver i denne tonen, men den siste tiden har også vist at det er greit å poengtere det.

Livet er helvete på jord og jeg ser ikke lys i tunellen, men jeg har gode venner som trekker meg opp fra fortvilelsens klamme favntak med jevne mellomrom. Og for å få adspredelse og tankene over på noe annet, har det blitt mye fotografering og bildebehandling i det siste - som dere kan nyte godt av i denne bloggen.

Presisering om spor
Først må jeg komme med en presisering:
X'en var ikke den første berneren som konkurrerte i spor. I fall ikke alle har lest kommentaren i den bloggen, vil jeg få benytte anledningen til å presisere at det viser seg at også andre bernere har konkurrert i spor (før X'en) - moro!

Hei!

Eg må nok dessverre skuffe deg når det gjelder å vera den første norske berneren som har starta i ein offisiell sporkonkurranse. I 2002 gjekk eg D-spor med Mia,- ho fekk opprykk til C-spor på første forsøk med 242 poeng.Året etter,altså i 2003, starta eg med Oda( Saga Supreme av Sennenlio) og ho fekk også opprykk til C-spor med 238,5 poeng.Eg veit ikkje om Mia i si tid var historisk,- det er heller ikkje så viktig. Lykke til med vidare satsing på spor,det er kjempeartig,- enten ein er historisk eller ei...:)

Mvh
Kari Gregersen,Norheimsund

Jeg baserte som sagt min antagelse på materialet jeg gikk gjennom i forbindelse med boka jeg skrev for 2006-jubileet. Og jeg kan ikke huske at det sto noe om dette i Berner'n - som jo er en viktig kilde for bernerens historie. Men jeg er i hvert fall glad for å ha fått to andre bruksbernere fram i lyset, det er moro at rasen brukes, og jeg blir så glad når jeg ser at de vakre hundene våre får prøve seg på også slike aktiviteter.

Sølen 2010 del 2
Den første helga i oktober var det tilbake til Sølen - da jeg var der i sommer vant jeg jo gratis leie av hytte på loddtrekningen for tre netter. Så jeg inviterte med meg Siri med briardene Willy og Babs og Caroline med aussiene Tíbra og Avalon og en kvartett sheltier. Helga var planlagt lenge før jeg ble sykemeldt, og egentlig var jeg ikke så keen på å dra - men det ble nå til at jeg satte kursen nordover, og jeg endte med å ha en fin helg og bra treningsøkter.

Fredag var det ankomst, lengre tur med hundene, matshopping og fråtsing - biff på engangsgriller og masse godt. Vi hadde en fin hytte med peis, og et soverom til hver av oss - i hvert fall når Siri campet i stua med en stor og fristende oppblåsbar madrass.

Lørdag var det selvfølgelig spor på dagsordenen, og jeg ønsket å jobbe videre med pinner. For å teste, ble det lagt én pinne i sporslutten, oppå en kattematboks, i håp om at maten skulle gi positive pinneassosiasjoner. Siri hadde lagt sporet for meg, det var vel på cirka 400 meter, med noen vinkler i ulike retninger, en som også var spiss.
Sporet fikk ligge en liten halvtime. Det var mye sidevind, og X'en lå mye til siden for sporet. Jeg holdt godt igjen, men hun viste meg også at hun jobbet - selv om hun måtte pendle og sirkle en del for å komme framover. Det første strekket slet hun mye, men så kom en vinkel som hun tok kjempefint - selv om jeg var overbevist om at hun gikk feil vei, jeg så sporslutten og trodde vi skulle i den retningen... Resten av sporet gikk mye bedre - andre vindforhold, og kanskje blitt litt mer vant til underlaget. Hun gikk godt og overbevisende, var lett å lese. Vinklene var merket så jeg kunne passe litt på, og hun tok vinklene kjapt - før har hun jo passert med flere meter før hun kommer på at sporet er borte. Hun har ikke verdens største tempo, men det får vi ta etter hvert. Ved slutten ignorerte hun tilsynelatende helt pinnen, og gikk rett på maten. Mulig hun markerte pinnen, men det så jeg i hvert fall ikke. På stevnet markerte hun jo alle tre pinnene, men jeg så bare den ene - så det må vi jobbe med, jeg må lese henne bedre og hun må være litt mer tydelig.
Jeg fikk også sett de fire andre sine spor - veldig artig og lærerikt å se andre ekvipasjer.
Til slutt jobbet vi med feltsøk - X'en fikk en og en gjenstand med synspåvirkning, men hun jobbet godt for å finne, og enda bedre - hun viste mye bedre forståelse for å ta med gjenstanden inn til meg enn hun gjorde sist vi forsøkte. Det er ingen avlevering - men hun holder gjenstanden nesten helt inn til meg, og hun ble bedre og bedre i løpet av helga. Hun fikk også nytt rasenavn den dagen - hun er nemlig en Gærner Sennenhund!
På kvelden skeiet vi ut med fårikål, en må ikke spise hermetikk bare fordi en er på hyttetur.

Feltsøk er moro!

Søndag ble det igjen spor, det var jo derfor vi var der. Ny taktikk for X'ens pinnemotivasjon var å legge fem korte spor (femti meter hver, cirka) med en pinne i hver slutt, som skulle merkes - og jeg være klar med kjøttboller, masse godt humør og julaftenbelønning. Om hun ikke plukket pinnen, skulle jeg holde henne igjen, da vi er rimelig sikker på at hun anerkjenner pinnens eksistens, men kanskje ikke er helt sikker på hva hun skal gjøre med den - eventuelt prioriterer sporet, fordi det er gøy.
Sporene fikk vel ligge en times tid, og hun gikk mye bedre enn dagen før. Hun var stram i lina og målbevisst. På den første slutten ville hun mer, og jeg holdt henne igjen til hun plukket pinnen - men da haglet det kjøttboller og hurra også! Så satte jeg henne på det neste sporet, en fin trening det også. Og hun plukket selv pinnene ved det andre, tredje og fjerde sporet - med masse belønning fra meg, som jeg forsøkte å time riktig. Kaste litt med pinnen, hun plukket den flere ganger fra bakken eller hånda mi, og hver gang kom kjøttbolle. På det femte sporet gikk hun nesten over, men jeg holdt igjen og hun plukket da.
Det er sikkert omdiskutert om hun kan lære noe av å holdes igjen, men det er verdt et forsøk, så lenge dommeren - som har et godt trent sporøye, i motsetning til meg - ser at hun slo på pinnene. Så det jeg ønsker å oppnå med å holde henne igjen er å få henne til å skjønne at jeg vil ha en tydeligere markering.
Jeg fikk legge et langt spor til Babs, bra å utfordre seg selv med å skulle legge et morsomt og utfordrende spor på 650 meter, når jeg er vant til å legge bare halvparten til X'en.
Etter at alle hadde gått sine spor, dro vi til lydighetsbanen. Vi var der et par timer, til det var mørkt, og X'en fikk flere økter - med pause i bilen innimellom, selvfølgelig.
Jeg husker ikke lenger alt vi jobbet med, men det var i hvert fall omskolering fra bruks til LP - det vil si fra dekk under marsj til stå under marsj. Jeg sjekket også at hun fremdeles kunne klasse 1-hinderet, at hun ikke var blitt helt bruksberner mens vi jobbet intenst mot stevnet. Men nå er det jo et lydighetsstevne foran oss... Vi jobbet med posisjon og vendinger på stedet, for å få rettere holdter. Innkalling, fellesdekk, dekk fra holdt. Og en lang økt med apportbukken, med fokus på frivillig å komme til meg ved hjelp av lek og moro - og lenka, så hun ikke kan løpe unna. Aldri stram lenke, aldri napping i halsbåndet, bare en sikkerhetsline så hun vet hun ikke kan stikke fram til hun har lært hvor storartig gøy det er å komme til MEG med bukken.

Vi jobber med apportbukken, gjøre den morsom - men avlevering hos meg enda morsommere.

Mandag ble det også en økt før vi dro, med samme sporopplegg til X'en som dagen før. Dessverre viste det seg å være veldig mye vind i området, så sporet ble mye vanskeligere enn tenkt. Hun fikk jobbe hardt for belønningene sine, og Siri var heller ikke helt imponert over at jeg hadde gjort ting vanskeligere enn nødvendig med hvordan jeg hadde lagt pinnene. Ups... Jaja, om jeg husker riktig så fant vel X'en pinne to og tre selv, mens den første og fjerde måtte jeg holde henne igjen på. Så skulle vi gå til pinne fem, men hvor var den? Spormerkingen var blitt borte, og jeg hadde null peiling på hvor sporet gikk og endte. Så, da måtte jeg bare stole på X'en. Hun gikk på med freidig mot, som alltid, var nok någet preget av all vinden, men jaggu gikk hun rett på pinnen - som jeg oppdaget først når hun plukket den! Kjøttbollestorm, og veldig moro at hun gjorde som jeg ønsket uten noen form for hjelp fra meg.
Deretter var det ny feltsøkøkt, hvor X'en fikk forsøke å finne to gjenstander, og det var moro! Så gikk turen hjem igjen.

X'en har funnet pinne i sporet.

Flere bilder kan sees i albumet på hjemmesiden, eller i denne direktelenken.

NKK Hamar og lydighetsrekord
Helga etter var det utstilling på Hamar, påmeldt for lenge siden, og lørdag kveld hadde jeg bestemt meg for ikke å dra. Orket ikke, for mye i hode og kropp. Men så ombestemte jeg meg utover natta, plukket med meg Anette og dyra på Bygdøy, og dunket nordover.
Utstillingsaffæren var ikke direkte artig, fort gjort med blått, men da hadde jeg jo bedre tid til lydigheten. Jeg rakk ikke mer enn å gå bort til LP-ringen med en gang vi var ferdig, så skulle vi inn til fellesdekk. Jaja, godt for alt en slipper å grue seg til.

På tannvisningen fikk X'en ti, flink jente.
X'en var sjette ekvipasje i fellesdekken, så det var litt å vente fram til tannvisningen. Samtidig hadde vi agilityringen rett bak oss, med en entusiastisk speaker. Derfor valgte dommer å vente med dekk-kommandering til den verste bakgrunnsstøyen var over. X'en ble litt utålmodig og usikker, så hun endte med å legge seg ned. Men jeg tok henne opp igjen, for deretter å følge dommers kommandoer når de kom.
Mens de lå i fellesdekken, var det flere hunder og eiere som var innom ringen - det gikk nemlig en trapp ned fra tribunene som endte i lydighetsringen. At ringbåndet gikk tvers over var jo bare en bagatell, klart en kan tråkke rett over for det? At det var flere trapper lenger bort hvor en kunne gå ned uten å være innom en ring hadde vel ikke noe å si? X'en tittet litt på de som gikk forbi henne bare et par meter bortenfor, men ble liggende.
Da jeg kom inntil henne igjen, spratt hun rett opp. Men det så åpenbart ikke dommer, han kommenterte til og med at hunden kunne sakene sine, og ga oss 10. Jaja, det dommer ikke ser kan han ikke trekke for.

Lineføring, hvor jeg merket at X'en ikke var like på som vanlig, manglet litt futt. Ikke rart om hun var sliten etter en kort natt eller påvirket av omgivelsene. Men hun fulgte meg så godt hun kunne, var med i vendingene, gjorde sine holdt'er, klarte til og med vending i springmarsj, som ikke vi har trent på før, det skal visst ikke være i klasse 1, sånn egentlig. Jeg var ganske fornøyd med henne, men hun manglet det lille ekstra av glød som jo gjerne imponerer dommerne. 8 poeng.

Fri ved foten, der stoppet hun opp etter en håndfull meter - noen har trent litt for mye på stå under marsj sånn rett før stevnet... Hun hadde også noe dårligere posisjon, hang litt mer. Men, hun ble med hele veien. 6.5 poeng.

Dekk fra holdt - jeg husker at hun spratt opp da jeg kom inntil, ellers tror jeg øvelsen var ganske vakker. Jeg husker i hvert fall at en treningskompis ikke skjønte hva som trakk så mye, fordi det var en god øvelse. 8 poeng.

Innkalling - jeg så at flere hunder ikke hadde hørt førers kommando, så jeg ropte så høyt jeg kunne. Hun startet i og for seg med en gang - men hun kom jo nesten luntende! Slettes ikke den "jeg gir 110 prosent"-innsatsen hun pleier å ha. Men, hun kom inn på plass og satte seg, og tempo var også det eneste dommer trakk for. 7 poeng.

Stå under marsj, der valgte jeg å safe med både håndsignal og muntlig kommando, samt at jeg nok brukte overkroppen også. I tillegg satte hun seg ganske så skjevt. Helt greit, jeg ville bare forsøke å få poeng. 5 poeng.

Fritt hopp over hinder - en pen øvelse ikke helt i X'en-stil. Det vil si at hun ikke tjuvstartet, landet på andre siden samtidig som meg, og fortsatte sammen med meg. 9.5 poeng.

Og i helhet fikk vi 8.5 poeng. (Jeg vet jeg har sagt 9.5 til noen, jeg har blingset på de to siste karakterene...) Dommer berømmet oss for å jobbe godt sammen, bemerket at jeg hadde jobbet masse for å holde konsentrasjonen og oppmerksomheten hennes, og honnørte meg for det. Veldig, veldig hyggelig!
Det føltes som et veldig godt stevne samarbeidsmessig - jeg visste hele tiden hvor jeg hadde henne, hun valgte hele tiden meg og det vi skulle selv om hun under vanskelige forhold lett kunne ha valgt meg bort. Jeg var også roligere, jeg tok meg tid til å puste før hver øvelse, og jeg klarte å unngå å mase på henne og taue henne rundt i halsbåndet mellom hver øvelse. Hun virket sliten, med litt lavt tempo og intensitet - men jeg er møkksliten for tiden og med et humør laaangt nede, så det er ikke så rart om hun er påvirket av meg. Hun ser meg gråte daglig, hun ser meg langt nede, klart hun skjønner at noe er galt og blir litt usikker på hvor hun har meg. Kanskje var det mye omgivelser å jobbe i - men da er jeg veldig fornøyd med innsatsen hennes, mange har sagt til meg etterpå hvor vanskelig det er å gå LP i Vikingeskipet (det fine er at det visste ikke jeg, så jeg slapp å bekymre meg for det, hehehe). Eller kanskje var hun bare tung og stappmett - på lørdagskvelden stjal hun halvannet kilo med kjøtt som sto til avkjøling på komfyren...

Vi endte på 154.5 poeng og en sjetteplass av 18 påmeldte. Veldig fornøyd med det - det er poengrekord for oss. OK, litt surt å være så nærme et opprykk, men vi er ikke bedre enda, og jeg er trygg på at det kommer senere, vi blir stadig et bedre team og jeg en bedre fører. Dessverre er det ikke flere aktuelle stevner i år, men jeg får lagre godfølelsen og ta den fram på nyåret. Jeg var usikker på om vi burde gå, bare et par timer før avreise hadde jeg jo bestemt meg for å være hjemme. Men jeg har visst ikke lov til bare å grave meg ned, jeg må visst ut og oppleve verden. Hurray...

Ingen bilder fra dette stevnet.

Jordespor over stokk og stein
X'en har blitt introdusert for jordespor, Siri innviet oss i denne fremmede kunsten. Og det viste seg jo å ikke være så veldig stor kunst, faktisk ganske rett fram, med noen vinkler og pinner i :D
For å teste, la Siri et spor på cirka hundre meter, som X'en fikk gå med en gang. Hun tok i grunnen sporet omtrent på parkeringsplassen og spolte avgårde - jeg slet godt med å holde henne igjen, og var glad jeg hadde hansker til å bremse lina litt. Hun hadde slettes ingen problem med å gå jordespor, hun!
Når det var sjekket, la Siri et nytt spor som var litt lenger og fikk ligge litt. Også dette sporet gikk veldig bra, hvor hun tok noe lignende kenguruhopp for å komme fortest mulig fram. Jeg ga henne kort line, satte sjøbein og holdt igjen det jeg kunne, og hun gravde seg framover! :D Hun gikk rett over godbitdepoet som skulle være slutten, og markerte merkebåndet til Siri - så da fikk hun noen kjøttboller fra lomma, og var happy med det. Gøy å se at mat ikke betyr alt i sporet lenger, at sporet i seg selv trigger - og at hun markerer på ting i sporet.
Jeg fikk selvfølgelig også se Willy og Babs gå sine jordespor, alltid lærerikt å se andre.
X'en fikk et tredje jordespor, hvor Siri også la ut en pinne, bare for å se. Jordespor er jo noe mer krevende, i og med at en ikke kan orientere seg like mye, vinkelen gikk ved den eller den stubben, liksom...
X'en jobbet greit på det første strekket, tok vinkelen, jobbet bedre på det strekket, fant ny vinkel - og så slet hun. Sporet gikk nå langs jordekanten, og hun søkte hele tiden ut mot grøfta. Enten var det mye fert derfra som lokket mer, eller så hadde ferten til sporet seget nedover. Hun stoppet en gang for å be meg om hjelp, og da så jeg at hun hadde blod på snuta! Rød rundt munnen og på nesa, ganske ekkelt... Det så ut til å komme fra nesa, forhåpentligvis bare et strå som hadde skrapet opp når hun gikk med dyp kropp. Hun virket ikke berørt, så jeg lot henne fortsette - bildene til Siri viste meg senere at hun hadde begynt å blø tidlig i sporet, uten at jeg merket noe til det før jeg så henne forfra.
Hun lå konsekvent et par meter til siden for sporet, hadde et enormt fokus mot grøfta, og Siri mente at hun hadde gått over vinkelen. Så da tok jeg henne lenger inn på jordet og gikk bakover for å se om hun slo på sporet igjen. Og jaggu slo hun på! Og brått sto hun med pinne i munnen - morsomt, jeg hadde ikke peiling på hvor den lå, kunne ikke hjelpe henne noe som helst, og hun plukket som jeg vil hun skal. Flinke dyret! Siri hadde gått tom for jorde, så sporslutten lå i nytt terreng. Men terrengskifte var slettes ikke noe stress for X'en, jeg så ikke antydning til endring i henne da hun braste videre i høy vegetasjon. Flink!

X'en liker jordespor, hun!

Bilder fra jordesportrening finnes på hjemmesiden, eller direktelenke her.
Der finner dere også bilder fra en tur med Toril og gutta til Mistberget, direktelenke her.

12-årsdagen
16. oktober 1998 så vårt E-kull dagens lys.
Syv år og åtte måneder gammel dør Latruda's Eros (Elmer) av kreft.
Ni år og to år gammel dør Embi (Latruda's Embrace Me) av beinkreft.
Ni år og fire måneder gammel dør Eros (Latruda's Enrico) av beinkreft.
Ti og et halvt år gammel får Bamse (Latruda's Emilio) slippe på grunn av redusert allmenntilstand etter tre drypp.
Det er ikke verst levealder på et kull!
Men - 16. oktober 2010 kunne Enya (Latruda's Enya) og Even (N.Uch. Latruda's Even Long Shots Make It) feire sin tolvårsdag! Vi er ganske så stolt og imponert!
Vi inviterte Enya med eiere og "besteforeldre" Stian og Catrine til en liten feiring. Det var veldig hyggelig å se de to gamle sammen, litt stive til beins selvfølgelig, men fulle av humør!

Jeg var glad da vi i fjor kunne feire elleveårsdagen, jeg hadde nok ikke trodd vi skulle få feire enda en bursdag - men vi håper selvfølgelig på nok en bursdag neste år!
Flere bilder finnes på hjemmesiden.

Stolt oppdretter med tolvåringene - Enya til venstre, Even til høyre.

Ellers går vi turer, sturer hjemme, tørker tårer, sover mye, sover dårlig... Visst skjer det positive og fine ting i livet mitt, men jeg er ikke i stand til å glede meg over det nå. Det overskygges av annet, er nedprioritert blant alt annet som er og ikke er i livet.
Blogglysten er ikke så stor, men jeg innser at jeg trenger referat fra stevne og trening til senere, så da har jeg blogget nå, også får det heller gå en stund til neste blogg.

X'en historisk igjen?

Juli 2008 ble X'en historisk, ved å være den første norske berner sennenhunden som vinner en verdensvinnertittel.
September 2010 tror jeg hun ble historisk igjen - meg bekjent er det i hvert fall ingen andre norske bernere som har gjort det samme, jeg forsøkte å kartlegge flest mulig begivenheter da jeg skrev beretningen for 2006-jubileet.
Med et lite forbehold, så er X'en den første norske berner sennenhunden som har konkurrert i offisiell sporkonkurranse! Hun er ikke den første som har konkurrert i bruks, for Camilla og Sylvester (BH Dreams Come True av Vianova) startet et par ganger i rundering. Men spor har jeg ikke funnet noen andre bernere som har startet i.

For de som kjenner meg eller er god til å lese mellom linjene, så var det kanskje lett å forstå ut fra de siste bloggene at det nærmet seg noe - for treningsfrekvensen ble betydelig mer effektiv og hyppigere forrige uke! :D

Lørdag var D-dagen - dagen for D-spor :D
Jeg gledet meg til å teste ut hvordan slike stevner gjennomføres, og få sjekket hvordan treningen vår har gått så langt. Og jeg var forberedt på noen kulturkollisjoner ;)
Den første overraskelsen kom da PM tikket inn - oppmøte klokka åtte? Jaja, det var bare å stå opp og komme seg avgårde, heldigvis er det bare tre kvarter til Fredrikstad.
Løpetidstisper har lov til å starte i bruks, men vi måtte selvfølgelig starte sist. Så det ble mye venting, men da fikk jeg også sett en del. De aller fleste fikk gått sin lydighet før jeg skulle avgårde, så da fikk jeg jo sett flere - lærerikt og interessant. Det var D- og C-ekvipasjer denne dagen.

Været var ikke på sitt beste, med jevnt, lett silregn hele dagen. Men bilen var full av diverse klær, jeg hadde med flere skift fall i fall :)

Så kom tidspunktet for at jeg skulle ut i skogen, nå var vi i gang, nå startet konkurransen vår!
Jeg ble anvist startstedet for sporet, og hadde fått de tre pinnene som skulle legges ut - to av dem var noe mindre enn det X'en fikk i torsdagssporet, mens sluttpinnen var minst dobbelt så stor. Sporet var merket jevnt innover - overraskende, jeg trodde jeg bare ville få anvist et startsted, og legge sporet selv. Men her var det jo bare å speide etter merkebåndene og gå på - og selvfølgelig ta ned merkebåndene bortover. Jeg prøvde også å notere meg terrenget, slik at jeg kunne huske litt når X'en skulle lede vei...
Den første pinnen la jeg en ti meter etter en bekk vi måtte krysse, på et område med mye mose, så kanskje jeg kunne huske det. Den andre pinnen la jeg på toppen av en bakke vi måtte gå opp, cirka midt mellom vinklene, og et område med mose og lite andre pinner.
Jeg var ganske spent på hvordan dette skulle gå, det føltes som et veldig langt spor - men jeg telte steg mens jeg gikk, og det var faktisk cirka like langt som torsdagssporet, jeg kunne gjettet på at det var lenger. Fremmed terreng er alltid stort...

Tilbake til bilen, lufte X'en godt, håpe at hun kan unngå løpetidstissing i sporet, og finne tilbake til dommeren som ventet inni skogen. Siden det var et stykke å gå fra bilen til sporet, valgte jeg å ikke ta på henne selen ved bilen - selv om det er vanlig rutine. Men X'en skjønte veldig godt hva hun skulle for det, det er helt herlig å se på henne!

Jeg satte X'en på sporet, ga kommando, lot henne få nesten full line for å sondere rundt, og fulgte etter da jeg kjente i lina at hun var på - jeg måtte forsøke å stole på henne, for å vise dommeren at jeg følger hunden og lina - ikke det jeg husker av sporet...

De sporene jeg har lagt ut til X'en har nok vært mer vaterrette, her var sporet ikke tre rette linjer, men litt her og litt der. Men X'en tok utfordringen og gikk på - selv om sporet forsvant ved bekken hoppet hun rett over, fant det igjen og føyk videre.
Rett etter lå den første pinnen, og den plukket hun! Yes! Jeg skyndtet meg fram for å belønne henne, før hun gikk videre.

Ved den første vinkelen utredet hun mye mot høyre, og ville gå lengre enn lina rakk - skulle jeg holde igjen eller følge på? Jeg visste jo at det var venstrevinkel...
Men heldigvis snudde hun og føk avgårde i riktig retning - det virket som om hun bare måtte dobbeltsjekke at høyre var feil, før hun tverrsnudde og forsvant dit sporet gikk.

På et tidspunkt tryna jeg i sporet, men hun var faktisk lydhør for mitt "vent!", og stoppet til hun så jeg var på beina igjen.

Dommer skal jo bedømme min bruk av sporlina også, så jeg var litt nervøs for det - men fant ut at jeg måtte gjøre det som føltes riktig, samtidig som jeg husket på å holde meg ti meter bak X'en. Det står for eksempel i reglene at det ikke er lov til å slippe sporlina - men noen steder er det jo bare nødvendig for å løsne lina fra et tre hun har gått rundt, også videre. Jeg måtte bare gjøre vår greie, og håpe at det var greit for dommeren.

Den andre pinnen så jeg ikke at X'en markerte, og i retrospekt la jeg den veldig klønete til - for når X'en var på toppen i mosen, var jo jeg ti meter bak, mye lavere, og hadde ikke sjanse til å se hva hun gjorde. Så jeg burde lagt pinnen på et sted hvor vi var på samme høyde, så jeg hadde hatt mulighet til å se om hun markerte pinnen - i hvert fall så lenge hun ikke har noen apportering av sporpinnen. Lærdom til neste gang...

Den andre vinkelen måtte også sjekkes litt, men hun bestemte seg mye raskere nå for å gå til venstre - som var riktig vei.

På et område syntes X'en det var litt vanskelig å finne sporet, uten at jeg helt vet hvorfor. Hun snudde seg først mot meg for å få hjelp, men det lærte jeg jo på Sølen at jeg skulle minimere. Så derfor gikk X'en bort til dommeren og tittet litt på ham. Dommer ba meg gi henne en ny søkskommando, jeg gjorde så, og da fant X'en sporet igjen. Det gikk opp en knaus og ned en skråning, og rett etterpå var sluttpinnen - som hun dyttet borti med nesa før hun forsvant videre på sporet! Jeg stoppet opp før sluttpinnen, mente å huske at det var greit at hunden gikk forbi pinnen og plukket den opp igjen om ikke fører hadde gått forbi pinnen. Men så beroliget dommer meg med at han hadde sett at hun markerte pinnen, så sporet var over. X'en kom bort til meg, vi lekte litt med pinnen og hun fikk masse frolic!

Dommer fortalte at vi fikk 8 på sporet - og jeg var kjempefornøyd! Jeg ante ikke så mye om hva som skulle til, hvor lett det var å stryke på sporet, hva som krevdes for en god karakter, vi måtte bare gå spor som vi gjør hjemme, og ta det derfra. Jeg var forberedt på mange nuller på dette stevnet, siden vi ikke visste helt hva vi gikk til. Men 8 føles som en trygg og solid karakter - me likes!
Jeg hadde jo sett pinne 2 da jeg gikk over den, og spurte dommer om jeg skulle ha tatt den med - i et C-spor hadde en selvfølgelig gjort det, for der er jo ikke dommer med. Og det var da han sa at han hadde sett at hunden hadde markert pinnen, og det var det som telte - så X'en markerte alle tre pinnene i sporet! Vi må helt klart ha inn en bedre markering, slik at JEG også ser at hun finner dem, men herregud, det er ikke lenge siden hun gikk over alt av pinner. Så dette blir bedre med mer erfaring, fra begge to. X'en erfare at pinner er stas, og føreren erfare hva slags bittesmå tegn X'en gir på å ha funnet pinnen.
Dommer kommenterte at hun utredet mye i vinklene, men mente at det også handlet om erfaring. Han ga meg også et tips for senere stevner og spor - markere vinkelen mye bedre ved å ta tette, harde steg rett før og litt etter vinkelen, for å hjelpe hunden med mye fert. Smart :) Det blir vinkeltrening framover nå, ja.

Jeg var henimot euforist av sporet til X'en, så glad for at hun gikk på sitt beste og viste så mye bra når det virkelig telte. Da vi kom av sporet fikk vi banan og brus av arrangør - fin service!
Tilbake på klubbhytta var alle andre ferdig med LP'en og dommeren ventet på meg, så jeg følte jeg ikke kunne drøye tiden til noe mer enn å skifte sko, gi X'en vann, drikke litt selv og fjerne alle godbiter fra lommene.

Første øvelse var budføring - jeg hadde ikke tro på at den ville gå veldig bra, men lydighetsdommer hadde gjennom dagen gitt flere ekvipasjer 5 poeng i flere øvelser fordi hunden hadde vist forståelse for øvelsen, siden vi bare var i D. Så jeg forsøkte, i fall hun skulle vise nok forståelse. Men hun løp vel bare fem-seks meter fra meg, før hun stoppet og lurte på hvor hun skulle. Jaja, det var verdt et forsøk.

Lineføring, der hadde jeg forventning om litt god karakter - hun var veldig på meg, hadde fin kontakt, og jeg syntes selv hun gikk bra - dog med noe småplukk. På første helt om holdt satte hun seg rett, lydighetsdommeren utbrøt "bra!", og da spratt X'en opp og logret forventningsfullt, trodde vel øvelsen var ferdig... Dette trakk dommeren for. På den andre helt om holdt ble hun stående, og fra lydighet har jeg vært vant til at dommerne kjapt kommanderer videre, så jeg ga ingen stor innsats for å få henne i sitt, trodde vi snart skulle gå videre - så da tok dommer en pause i øvelsen for å spørre hvorfor jeg ikke hadde bedt henne om å sette seg... Så var det en ny runde med temposkifter, hvor jeg fikk beskjed om å gå saktere - men jeg tror ikke det trakk noe, så lenge jeg klarte å vise ham at vi kunne gå saktere. På grunn av de to helt om-holdtene som forsvant og at han mente hun gikk altfor langt fra meg (noe ikke jeg merket, men jeg ser jo ikke henne), samt hadde skjeve holdter, fikk vi bare 5. Strengere dømt enn jeg er vant til fra lydighet, og litt surt at hun spratt opp, hvorfor skulle nå dommer fortelle at det var bra??? :D

Forangående i line sto vi over, den aner jeg ikke hvordan vi skal trene inn.

Dekk under marsj, jeg som tenkte så mange ganger gjennom hele dagen at jeg måtte huske å gi kommandoen riktig - så gir jeg feil kommando til henne! Faens fører, altså... Jeg gir kommandoen en gang til, nå er den for streng enn jeg pleier å ha, så X'en blir litt usikker og følger noen meter før hun dekker. Irriterende å ødelegge for seg selv, men jeg var vel i grunnen ikke helt i LP-modus, var sliten og emosjonell etter sporet, og burde tatt meg to minutter til å tømme hodet og huske hva jeg skal gjøre i ringen. Jaja, hunden viste forståelse for øvelsen, så vi fikk kloret til oss 5 poeng.

Innkalling, jeg syntes den gikk veldig bra, og jeg kan ikke huske at dommer trakk for noe annet enn skjev sitt - 7 poeng.

Apport - her gjorde jeg som på budføringen, håpte at hun skulle vise nok til at vi fikk 5. Jeg sa "vent" før jeg kastet, hun ble sittende, jeg fikk signal til å gi kommando, ga kommando, hun travet fram til bukken, grep den - men valgte dessverre å jogge fra meg, ikke til meg... Jeg som har vært så glad for at hun ikke har vist noen "my precious"-takter på apporten, også måtte hun finne ut av det på stevnet... Vi må jobbe der for å få henne til å glemme det - men jeg fikk henne til meg på stevnet, selv om hun slapp bukken noen ganger underveis. Jaja, det kunne vært verdt forsøket, men holdt ikke i dag. Jeg vet jo i grunnen at ikke øvelsen er ferdig, jeg.

Fritt hopp over hinder - nok en gang forbanna førerfeil, jeg ga feil kommando, så hun ble sittende ved min side og glo. Ga ny kommando, denne gangen rett kommando, hun spratt over, ble stående på andre siden, jeg fikk henne ikke i sitt, og dommer brøt øvelsen. Jeg fikk i hvert fall avsluttet øvelsen ved å kalle henne tilbake over hinderet, noe hun utførte riktig. Så det er den dumme sitten i midten som står igjen - hadde vi fått forsøk nummer 2 er jeg overbevist om at hun hadde gjort det riktig, men det skal jo liksom sitte på første forsøk på stevne... :D

Så var det fellesdekk, med én annen hund.
Dommer spurte om vi var klar, og før jeg fikk svart nei ba han oss kommandere i dekk. Jeg hadde ikke kontakt med X'en, og stresset dessverre, så jeg ga henne kommando mens hun tittet på den andre hunden. Selvfølgelig ingen respons. Jeg ga ny, tydeligere kommando, og da gikk hun fint i dekk. Hun lå rolig i tre minutter, og hun reiste seg ikke opp igjen før hun fikk kommando! Jeg var fornøyd med det. Men dommer trakk en del - det ble dobbeltkommando, dessuten hadde jeg flyttet meg mellom de to kommandoene, så da trakk han halvparten, og vi fikk 5 poeng!

En begredelig LP, men jeg skylder på at jeg ikke var flink nok til å nullstille oss og komme i rett modus, noen øvelser som ikke er ferdig innlært, og at jeg nå har lært ting det trekkes for i bruks som ikke trekkes i LP. Neste gang skal det gå bedre :)

Vi endte på 125 poeng, og sisteplass i klassen. Med tre poeng mer på fellesdekken og en femmer på hoppet - så hadde vi hatt nok poeng til å få godkjent. Det får være neste mål, nå som vi har nådd målet om å starte, 2010-sesongen er over, men neste år - da skal vi ha moro, da!

Jeg er stolt over at vi meldte oss på og forsøkte, jeg er stolt over sporet hennes, og vi har lært masse til neste gang.

Superspor med Vegard Ulvang

i går var det tid for å gå spor, litt for lenge siden sist, en må jo holde nesekondisjonen ved like!

Så, vi dro oppover til Maridalen, fant en plass langs veien jeg kunne sette bilen, så var det bare å åpne døra og stige rett ut i fint sporterreng! Vi var helt for oss selv, langt bortenfor alt og alle, og kunne boltre oss. Herlig!

Planen var et slags D-spor, så som tenkt så forsøkt.
Det ble et spor hvor første strekket var på 80 meter, med en pinne på cirka 45 meter. Da gikk terrenget så bratt at jeg turte ikke helt å skulle henge på slep etter X'en i det våte og sleipe terrenget nedover... Vinkel til venstre, ny pinne etter 50 meter, og ny venstrevinkel etter totalt hundre meter på det strekket.
Jeg fikk gått cirka 30 meter, men da var jeg nesten på veien igjen, så det ble en 45 graders vinkel til høyre, hvor jeg fikk lagt pinnen etter 30 meter (det var et område med mye døde trær og kvister, så jeg lette bevisst etter et litt mer åpent sted for å legge siste pinne og sporslutt - derav både lengde og vinkelgraden) og sporslutten etter et par meter igjen.
Til sammen ble det altså cirka 250 meter, tre vinkler og tre pinner.

Jeg var ikke mer enn tilbake ved bilen, så hørte jeg det knaket i skogen. Jeg speidet forventningsfullt, lurte på hva slags dyr jeg skulle få se. Men så kom Vegard Ulvang elgende gjennom skogen! Jeg vet det var ham, den profilen og stemmen kjenner jeg lett igjen, så forelsket som jeg var i ham under Lillehammer-OL. Han kom løpende sammen med en annen fyr, og de løp rett gjennom terrenget der sporet til X'en lå!

Når en trener spor med hunden, er det mye en kan gjøre for å variere og avansere treningen. Sporets lengde og alder er noen variabler, antall gjenstander, type gjenstander, antall vinkler, vinklenes grad er andre variabler. Parallellspor er også en måte å trene på. X'en har prøvd alle disse faktorene. Det hun ikke har forsøkt på, er overkryssede spor...

Men shit heller, nå måtte vi bare forsøke, i verste fall ville hun ikke finne fram, og da var planen uansett å legge et nytt spor et annet sted.

Sporet fikk bli cirka tyve minutter gammelt før vi gikk det. X'en var supergira! Hun skjønte vel allerede da jeg hjemme tok kattematbokser ut av kjøleskapet hva vi skulle, og hun så jo at jeg forsvant ut i skogen. Og da hun fikk på seg selen var det gjort - spooooor! Men jeg fikk roet henne nok til at vi kunne ha en sanset sporstart.

Hun løp ut fra fertgropa, sonderte i en halvsirkel, før hun slo på sporet og forsvant innover i skogen. Da fulgte jeg etter.
På et område sonderte hun en del til både høyre og venstre, og jeg er rimelig sikker på at det var der Vegard Ulvang og kompis krysset sporet. Men så fortsatte hun på sporet, flinke snuppa.
Rett etterpå fant hun en pinne! Jeg hadde merket de, men det trengtes ikke å holde henne litt igjen, hun plukket den helt selv, og jeg skyndet meg å belønne at hun plukket den - flinke jenta! Det hjalp nok å få pinner med bedre størrelse, samt at jeg sparket litt opp i underlaget før jeg la ned pinnen. Jeg lurer også på om apporttreningen på lydighetsbanen har hjulpet, at hun skjønner at det lønner seg å plukke ting fra bakken?

Så fortsatte vi sporet, og hun jobbet godt fram til vinkelen. Den hadde jeg lagt ved et grantre, og hun gikk til høyre for treet og vinklet på baksiden, mens jeg hadde vinklet på framsiden - men kjære vene, det kaller jeg godkjent vinkel uansett!

Det neste partiet var ganske kupert, med groper og tuer, og dyret spratt opp og ned, men jobbet seg jevnt bortover, egentlig i et ganske høyt tempo, nok fart til at jeg måtte jobbe litt med å holde meg på beina og bare gi henne det jeg hadde av line.
Så fant hun pinne 2, hun slapp den igjen før jeg rakk henne igjen, men hun stoppet i hvert fall og plukket den opp - og jeg fikk belønnet verbalt på vei bort. Da jeg nådde henne lekte vi litt med pinnen og hun fikk flere godbiter, men det var tydelig at hun ønsket å gå videre. Det er flott at det å gå sporet betyr så mye for henne, men hun må gjerne ha litt entusiasme for pinnene også :D

Herfra til vinkelen var det mye døde kvister og falne trær, kombinert med det bumpete terrenget. Her lå X'en mye til siden for sporkjernen, men det kan simpelthen være fordi det var vanskelig å komme seg fram der. Det synes i hvert fall jeg at det var, men spor må jo gå i variert terreng og ikke bare på lett underlag...

Hun kappet vinkelen litt, men gikk i hvert fall ikke forbi den. Fram til neste vinkel gikk hun veldig vinglete, slo ut i begge retninger - men jeg er ganske så sikker på at kjendisen min hadde vært der! X'en kom seg videre, og slo fint på vinkelen.
Der fortsatte hun jevnt og fint rett fram, og da hun kom til pinnen stoppet hun opp, snuste godt der den lå, men snudde seg for å gå videre. Jeg valgte der å stoppe henne, få henne tilbake - og da plukket hun faktisk pinnen for meg! Jeg belønnet det masse, vi lekte litt med pinnen, og så fikk hun fortsette - og gikk rett på kattematen.
Jeg antar hun hadde fått kattematen i nesa, og at den vant over pinnen. Men pinnelysten hennes er jo ikke sterkere enn at vi fremdeles må jobbe en del med den - men det er likevel veldig artig at hun plukket to og markerte den tredje i dag.
Hadde hun ikke stoppet ved den tredje pinnen, hadde jeg latt henne gå videre som ingenting - men siden hun fant den valgte jeg å ta henne tilbake for å få belønnet og fortalt henne hva jeg ønsker at hun skal gjøre.

Jeg er knallfornøyd med dette sporet - hun tok utfordringene hun fikk veldig bra, både krysset spor, pinner, underlag - flinkeste bruksberneren min!
For å avslutte treningen med noe veldig bra droppet jeg å gå ut et spor til, så håper jeg hun tenker på hvor bra dette var til neste gang :D

I dag har vi bare kost oss med tur og kondisjonstrening, bare nyte høstfargene, få valuta for det dyre regntøyet og strekke på beina :D

Enda mer lydighetstrening

Onsdag var det tid for ny lydighetstrening, en gjeng fra et forum jeg henger på skulle treffes på Ekeberg.
Jeg hadde cirka samme agenda for den økta som for tirsdagen.
Jeg synes vi hadde fin framgang i flere øvelser.
Jeg repeterte dekk under marsj to ganger, begge ganger gjorde hun som hun skal, så da terpet vi ikke mer der. Mulig jeg kan få inn en raskere dekk i henne, men det er noe jeg i så fall må jobbe med utenfor øvelsen. Jeg har vel muligens nevnt det en gang eller syv tidligere...

Hinderet synes jeg gikk bedre - det virker som om hun i mye større grad oppsøker midten av hinderet, slik at det er lettere å få henne i en fin posisjon for et godt hopp tilbake. Jeg forsøkte også en gang med nesten full høyde, hvilket gikk uten problem - ingen touch, som vil gi mye poengtrekk. Og da ga vi oss, flinke snuppa!

Vi var innom apportbukken i et par omganger også - for å bevare hennes iver på bukken kjører jeg få, få repetisjoner, så den ikke blir kjedelig.
Det viste seg at jeg må passe på hvor strengt jeg ber henne bli sittende før jeg kaster for å unngå tjuvstart - for da mister hun masse tempo når hun springer ut, og blir sittende litt før hun reagerer - "sa du sitt, så blir jeg sittende, jeg..."
Hun trenger fremdeles litt hjelp for å komme helt inn, men det var kjempegøy å se henne tverrsnu etter å ha plukket bukken og komme løpende til meg. Hun bråstoppet rett foran meg, så hun har nok lest bruksregelverket om innsitt i front :D Det er moro å få framgang på noe en jobber med, selvfølgelig, og akkurat nå er jeg veldig optimistisk med tanke på å få øvelsen ferdig.

Jeg hadde også tenkt til å trene budføring, men med mye mindre påvirkning. Øvelsen starter som vanlig, med hilsing på figurant, før jeg går tilbake og i posisjon. Gir kommando, og X'en løper ut - til fotografen som sto fem-seks meter til siden for figuranten! Jaja, det var jo nesten... X'en kom tilbake til meg, jeg sendte henne ut på nytt (da hadde fotografen flyttet seg), og X'en ble sittende hos meg. Så begynte hun bare å tøyse, bjeffe og skape seg - mulig det var av frustrasjon fordi hun ikke helt skjønte hva hun skulle, men jeg satte henne i bilen, for jeg ser jo at hun ikke reagerer på gi bud-kommandoen, men tar øvelsen som en innkalling fram og tilbake på grunn av påvirkningen vi har gitt. Så jeg har pønsket ut ny strategi framover, så får vi se om det hjelper. Hun skal få vite at figurant har skikkelig snaddergodbiter, og løpe dit på vilje - med kommando som fremdeles må hjernevaskes inn. Nå løper hun fordi hun får beskjed om det av den i motsatt ende, jeg vil at hun skal løpe mer på eget initiativ.

Det var vel cirka det vi gjorde på den treningen?
Ingvild var grei og tok noen fine bilder av X'en og meg i forbindelse med lineføring og budføring:

Høy på LP-lykke

Jeg har brukt tittelen "verdens beste lydighetsberner" mange ganger i denne bloggen - men det er helt fantastisk deilig å ha en vellykket trening, med mye fart, moro, oppmerksomhet og gjennombrudd i øvelser! Det gir et lykkekick og adrenalinboost å føle at NÅ er vi et godt team, og NÅ sitter øvelsene, og NÅ skjønte hun hva jeg vil. Uten å ha noe sammenligningsgrunnlag, tør jeg likevel påstå at det er bedre enn dop.

Som den smarte leser skjønner, trente vi altså lydighet i går. Jeg var litt spent på hvordan treningen skulle gå, i og med at hun har løpetid. Vi startet med en times tur, og det er høy snuse- og markeringsfaktor på snuppa, og det vet jeg jo at er typisk for henne under løpetid. Aaaalt er spennende å snuse på, og hun kan huke seg ned 14 ganger på en time. Eller huke seg ned, på slutten er det knapt nok bøy i knærne, men lar noen dråper falle mens hun snuser seg bortover.
Derfor er det ganske deilig å se at hun kan om hun må, når jeg setter krav kan hun komme ut av sin boble.

Seks ekvipasjer møtte opp på Brekke for OODKs lydighetstrening i dag, med tre av hvert kjønn, og alle hannhundeierne virket glade for at vi kom, da de hadde ulike utfordringer å trene på i forhold til løpetid. Så X'en fikk ligge i fellesdekk ved siden av en hannhund som trengte det, og en annen ekvipasje gikk mye rundt oss mens vi trente FVF for å terpe på sin kontakt - og det var jo god trening for oss også, å ha en slik forstyrrelse rundt oss.

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for fire øvelser vi skulle jobbe med i dag, også ble det to fellesdekker i tillegg - og litt lineføring og fri ved foten. Så hun var faktisk gjennom ganske mye, vi var der i to timer, dog med litt pauser i bilen innimellom. Men hun holdt, den har kapasit i hode og kropp, den hunden, jeg behøver ikke undervurdere henne så mye som jeg kanskje gjør.

Vi startet med apporten, repeterte et par ganger at hun sitter i utgangsstilling og holder den. Hun var veldig giret på apporten, prøvde å stjele den ut av hendene mine, og var rett og slett herlig ivrig - så jeg lot det stå til, kastet bukken det jeg kunne (hvilket er rimelig klønete når en er keivhendt, men jeg ønsket å holde litt i halsbåndet hennes med venstrehånda, i fall hun ville løpe etter). Hunden sitret, tittet etter bukken, og formelig hoppet fram da jeg ga kommandoen. Galloperte bort til bukken, grep den kjapt (en av de andre som var der ropte til meg at det var et nydelig opptak - hahaha, det har vel ikke jeg tenkt på å trene på en gang, så det var i så fall pur intuisjon fra hunden, så får vi se om hun fortsetter sånn) - og sto så med bukken i kjeften og tittet på meg med fire strake bein. Et blidt "kom da!" fra meg, og hun galloperte tilbake til meg. Hun slapp bukken bak meg før hun kom inn i utgangsstilling, men det er helt greit enn så lenge - hun har mye forståelse for øvelsen, og jeg tror da vi skal få til det lille som mangler. Det er ikke motvilje mot å komme inn, hun bare vet ikke helt at hun skal inn. Og hun har ikke helt fått den eurekaopplevelsen av at det lønner seg å ta med bukken helt inn til meg. Men det er vel første gang vi har forsøkt hele øvelsen i ett, hittil har det vært mest delmoment og fokus på positiv apportering (jeg så en helt forjævlig film hos en facebookvenn i går, om tvangsapportering - det involverte blant annet fire stramme halsbånd og ører som dras bakover så hunden må åpne munnen...).
Jeg kunne jo ikke gi meg der, så vi forsøkte en gang til. Siden hun ikke forsøkte å tjuvstarte sist, holdt jeg ikke i halsbåndet da jeg kastet - så da tjuvstartet hun! Denne gangen grep hun bukken i et endestykke, hun ser jo ikke latterlig ut i det hele tatt med bukken dinglende ut av kjeften, hodet på skakke, en hale som logrer og en kropp som bare roper "fortell meg hva mer moro jeg kan gjøre!"... Har jeg sagt at jeg digger den hunden?
Vi kunne jo ikke avslutte treningen slik, så vi forsøkte igjen, hvor jeg kommanderte strengt at hun skulle bli sittende, kastet bukken, ga kommando, hun galopperte ut og grep bukken, sto og så på meg uten antydning til å skulle komme tilbake - så da bråsnudde jeg meg og løp fra henne. Og da var det hund som kom løpende etter, så moro det var å få beine etter muttern! Det fine var at hun ikke slapp bukken før hun var kommet bort til meg, før har hun spyttet ut bukken når jeg har kalt henne til meg, enda hun er jente og skal kunne gjøre flere ting på en gang...
Og da var jeg flink, og ga meg!
OK, vi har mye igjen før denne øvelsen er pen - men vi har kommet langt, og vi har hele tiden gleden i øvelsen. En hund som dasser ut til bukken og tilbake igjen, vil få masse poengtrekk. Jeg vil ha fart og glede i apporteringen, og siden jeg ikke har trent LP med noen hund før, må vi bare prøve oss fram, ta imot tips, prøve ulike metoder, og finne ut hva som fungerer på X'en. Hun har aldri vært en hund som leker med meg - jeg kan ikke kaste en ball, så henter hun den og kommer tilbake til meg for at jeg skal kaste den på nytt. Kaster jeg en ball, løper hun for å finne den, og legger seg ned for å tygge på den... Hun er ingen naturlig apportør, som for eksempel retrievere er, så da må vi spille på andre ting enn instinkter og sikkert feil ting jeg gjorde med henne i leken som valp og ung.
Neste valp... Herregud, så mye riktig jeg skal gjøre med neste valp :D

Neste punkt på programmet var hinderet - og vi jobber nå med klasse 1-hinderet for de nye reglene som skal komme ved årsskiftet. Ikke at jeg tror vi kommer til å fise avgårde i klassene, men framfor å lære henne bare den halvparten av øvelsen som kommer i klasse 1, lærer jeg henne hele øvelsen.
Så, starter hos meg, skal hoppe over hinderet selv, skal gå i sitt på kommando, og hoppe tilbake på kommando. I klasse 1 neste år skal hunden forlates ved hinderet, fører gå rundt, kalle henne til meg, og hun komme hoppende over på plass.
Vi har jobbet med hinderet hjemme, korte økter for ikke å gjøre det kjedelig - og for å skåne ledd for den belastningen det er å hoppe mye fram og tilbake. Derfor har vi også trent med lav høyde fram til teknikk og forståelse er på plass, så får vi presse høyde senere. Det er lettere å hoppe høyt med innmarsj enn fra sittende - og jeg må finne balansengangen mellom hvor nærme eller fjernt vi kan starte i forhold til å gi henne litt innmarsj - men ikke så langt unna at hun ikke skjønner at hun skal over hinderet.
Hun har stor forståelse for å hoppe over hinderet fra meg, og hun har nesten like fin forståelse for å hoppe over hinderet mot meg - en sjelden gang forsøker hun å gå rundt, og det er hvis hun sitter litt feil. Og det er utfordringen for oss i denne øvelsen per i dag - midten, få henne til å lande riktig slik at hun blir sittende i en posisjon som gjør tilbakehoppet lettest mulig. Av en eller annen grunn hopper hun veldig skjevt over, og lander veldig på siden av hinderet. Mulig det er fra dagens klasse 1-hinder, at hun hopper skjevt over for å søke meg i marsjen på andre siden. Så jeg skal prøve meg fram på hvordan jeg skal posisjonere henne foran hinderet for å få en bedre landing, samt at jeg må hjernevaske henne på å oppsøke plassen rett foran hinderet, jeg tror kanskje ikke jeg kan drive med dirigering før jeg slenger på en sitt-kommando! :D
En morsom øvelse med mange moment, og hun synes det er artig å trene på den - her kan tjuvstart bli et problem...

Dekk under marsj var neste øvelse, og den har hun vært så flink til, så jeg skulle vel egentlig bare sjekke at den fremdeles satt. Også satt den ikke!
Jeg prøvde gang på gang på gang, og enten ble hun stående, eller så fulgte hun bare etter meg uten antydning til å senke ned. Hva skjer?
Jeg var lettere frustrert et par sekunder, til jeg kom på at jeg kanskje var for blid i tonen, at jeg har pleid å ha en mer bestemt og streng kommando. Ok, vi prøver det, senker oss en oktav, og jaggu legger bikkja seg i dekk. Jadda, jeg burde hatt ordbok på diktafon, så jeg kan minne meg selv på hva slags kommando jeg pleier å bruke. Prøvde en gang til med antatt riktig kommando, hun gikk i dekk, og da klarte jeg heldigvis å gi meg - men belønnet selvfølgelig masse! Så tok vi et par innkallinger, bare fordi X'en synes den er så moro, og hun sikkert hadde litt spring i beina etter både fellesdekk og dekk under marsj.

Og X'en hadde spring i beina sine, så da sugde jeg tak i Hanne, som fikk lov til å være figurant i budføring. X'en ble sendt mellom oss mange, mange ganger - med gradvis økende avstand, og alltid påvirkning fra andre enden, for å få hjernevasket henne på kommandoen. Hun må ha løpt kanskje 15-20 ganger mellom oss, før det plutselig gikk tomt, hun ut for å snuuuuse og tiiissse og snuuuse. Da hørte hun ikke hva jeg hadde å si i det hele tatt - før hun plutselig var ferdig og kom beinende inn til meg. Hanne og jeg gikk da nærmere hverandre igjen, sendte henne en gang til fram og tilbake med masse belønning, og fikk avsluttet mens hun gjorde det bra.

Så tøyset vi litt med fri ved foten - i hvert fall tror X'en at vi bare tøyser, mens jeg pusher henne på oppmerksomhet og teknikk - vi gikk en god del, men med masse vendinger og 360 graders-vendinger, bare for å se hvor skjerpet hun kunne være etter en lang økt. Hun kunne, hun!

Så måtte jeg forsøke apporten en gang til, og hun ble sittende, galloperte fram, kom inn med "litt" påvirkning fra meg, men jeg ser lyset i tunellen, jeg gjør det!
Så var det fellesdekk, før vi avsluttet med rygging og annet tøys - bare for å ha det litt ekstra moro etter en super dag!

Og hvis noen syntes dette ble langt, må jeg bare minne om at jeg skriver for min egen del også, så jeg kan bla tilbake og se hva jeg har gjort og hva som har fungert tidligere... Også innbiller jeg meg at det er morsommere å lese detaljert om en lydighetstrening, enn å lese like langt om den timeslange turen vi hadde før treningen :D

Slappe av

Etter to heller krevende utstillingshelger var det godt med en hvilehelg, både kropp og sjel trenger restitusjon, den er skakkjørt nok fra før av om jeg ikke skal presse den over alle grenser. Så da fikk en heller droppe årets Buskerudspesial, når jeg måtte gjøre prioriteringene for september.

Deilige, sløve helgen - en trenger slikt også!

Fredag dro X'en og jeg på besøk til Jeanette, for å titte på valpene hennes. Nesten syv uker gamle australsk kelpie-valper, og de var jo spenna gærne :D :D :D Men selvfølgelig herlige som valper er, selv om de hadde høy bitefaktor og et energinivå jeg ikke har sett i noen bernervalpekasse før. Det er raseforskjeller, ja... Men det var nå godt å få snuse inn valpelukt, stryke på bløte valpemager, kjenne skarpe valpetenner, ha seks psycho gremlings hengende i buksebeina... En sitter med blandede følelser da, dels valpesyk og dels valpeaversjon :D

Og for de som lurer - nei, X'en skal ikke parres på denne løpetiden, vi venter til neste.

Kelpievalpene fikk også hilse på X'en - først på hver sin side av valpegrinda, og deretter en og en. Noen syntes nok hun var litt drøyt stor, og da var hun så flink til å snu seg bort, snuse på noe annet og gi valpene tid til å tørre selv. Den valpen som nok syntes hun var kulest og mest spennende skal faktisk til et bernerhjem - Marie og Ellie, som vi har truffet ved flere anledninger, skal ha Balrog, og hennes mor har to bernere. Balrog kan sånn berner nå, han! :D

På kvelden feiret vi bursdagen til Hans. Nå er han egentlig født i november, men det er vel bare en formalitet av en detalj? Han fikk billetter til John Cleese av meg, og siden herren Cleese var her nuh, og ikke i november, fikk vi heller feire nå. Jeg hadde valgt en for oss ukjent restaurant (oj, og med det hørtes det ut som om jeg er meget bevandret i utelivet i Oslo!), men vi må si oss fornøyd med maten, vi kommer nok tilbake til Torotoro. Spansk tapas, og med det vandret minnene til Spaniaferien for to år siden. Fortauskafeer i Madrid, historiske smug i Cuenca, overdådighet i Toledo. Historie, arkitektur, krig og fred, mat og opplevelser - ferie slik vi liker det!

I helga har det blitt rusleturer i bånd, jeg tar ikke sjansen på annet når hun har løpetid. Jeg har ikke vært i form i helga, så da har det heller blitt flere kortere turer, enn en lengre tur. Og innimellom har det blitt noen LP-økter, jeg skimter så vidt et gjennombrudd med apporten, jeg tror ikke det skal mye til, selv om den virker veldig langt borte akkurat nå... Men jeg skal fortsette treningen som jeg har gjort hittil, for jeg mener å se en økt forståelse for øvelsen hos dyret.

Terminlista for 2011 er også klar, så da har jeg fått plottet noen datoer. Jeg antar X'en skal være nedrøytet i januar, februar og mars - så da får vi forsøke oss på innendørs LP, det har vi foreløpig ikke prøvd på. Jeg skulle gått innendørs i januar i år, men siden halebeinet gikk føyken sto jeg over...

Og ellers har det vel vært spennende prosjekt som klesvask, rydding, litt hjemmesideflikking, støvsuging, fått på plass en del stæsj i hunderommet, foretatt backup av alle bilder og filer (viktig, viktig!), og ikke minst sloss jeg med en gardinstang på kjøkkenet jeg ikke får til å sitte og ei knaggrekke i entreen som heller ikke har noe behov for å bli værende på veggen.


Jeg har lovet å presentere oppussingen av hunderommet - når det er helt ferdig. I mellomtiden får dere et bilde av X'en og skryteveggen :D

Å Vestland Vestland...

Når X'en nå har anstendig med pels, får en jo sørge for å stille henne på de utstillingene som måtte være interessante i nærheten, og det derre nærheten-begrepet er jo så diffust... Så derfor ble det til at jeg i år også hev inn en påmelding (eller rettere sagt tre) for Stavangerhelga. Og siden jeg har venner som er smittet av min galskap, var jeg så heldig å få med meg Anette på reisen også. Og siden jeg har dårlig innflytelse på folk, fikk jeg jaggu lurt henne til å pusse støv av Orry i LP - han gjorde det jo kjempebra på Osloavdelingens uoffisielle stevne i juni! Og siden han nettopp fylte åtte år, og jeg er opptatt av å synliggjøre veteraner, fikk jeg jaggu inspirert (?) Anette til å melde på i veteran også. En får like godt sørge for å få mest mulig ut av helga, når en skal legge noen mil bak seg, og det er jo greit med plass i bilen min.

Onsdag var ukas siste arbeidsdag, og jeg printet mine tre startnummer - LP og eksteriør på NKKs utstilling og eksteriør på spesialen som nuffeklubben arrangerte.

Torsdag kunne jeg bare kaste det ene startnummeret i papirgjenvinningen, for da fant jeg blod på gulvet... Og løpetidstisper har som kjent ikke lov til å starte i lydighet. Skikkelig surt, vi har hatt så mange fine treninger i det siste, og jeg var veldig mentalt forberedt på å konkurrere - jeg gledet meg faktisk. Nå regnet jeg med at hun skulle få løpetid i september, men jeg forventet det i siste halvdel. Jaja, sånt skjer, det er faktisk en del av gamet. En kan ikke planlegge løpetider.

Når fredagens morgenrush hadde gitt seg, satte vi oss i bilen og begynte ferden vestover. I år som i fjor valgte vi å kjøre over Suleskarfjellet - det er en fantastisk pen tur! Det gikk også mye bedre å kjøre i år, jeg var forberedt på hva som ville møte meg av svinger, smale veier og forbikjøringsutfordringer. Mulig det også var litt mindre motgående trafikk? I hvert fall gikk tiden fort og fjellet føltes mye kortere nå enn sist! Men vi kunne nyte mye pen natur og utsikt, selv om det var litt grått. Høstfargene er like fine.
Til tross for tre stopp for å lufte seg selv og/eller hunder, og fylle magesekken, var vi framme på ganske så nøyaktig syv og en halv time. Vi hadde valgt samme campingplass som sist, fin pris og helt greie hytter, en trenger ikke dansegulv og høyluksus på slike turer.


Vakker natur.


Vakker hund i naturen.

Etter å ha tømt bilen og hvilt litt på hytta, ble det en tur til Sandnes sentrum for å handle mat og innta en gastronomisk opplevelse på Mc'ern. Tilbake på hytta hadde Anette litt detaljer å klippe, mens jeg skulle begi meg ut på noen skumle prosjekt... Sy... Klær... Selv... Jeg fikk skikkelig dårlig karakter i tekstil på ungdomsskolen, men buksa jeg hadde tenkt å stille hund i hadde raknet på innsiden av begge lårene. Jeg hadde selvfølgelig en back up-bukse, men der hang knappen i en bokstavelig talt tynn tråd, så sying måtte til samme hva.
Bukser ble sydd uten at en dråpe blod ble spilt - men jeg klarte å knekke en nål, og fant ikke igjen den andre halvdelen. Jeg så for meg halte hunder som hadde fått en halv nål i tredeputene, og lette som besatt. Det som sies om nåler og høystakk kan egentlig sies om nåler og campinghytte også... Men, det endte heldigvis bra! Det er når en slutter å lete etter noe at det gjerne dukker opp...

Lørdag morgen, tidlig opp for å få god tid ved lydighetsringen til å varme opp, og unngå det verste parkeringsrushet. Det regnet jevnt og trutt ute, det gjør noe med konkurranselysten, men vi fant fram passende klær og jeg peppet Anette så godt jeg kunne (det er lettere å motivere andre enn seg selv, selv om jeg gikk ringside og brant etter å få konkurrere jeg også...).
Detaljer om konkurransen kan sikkert leses i Anettes blogg etter hvert, men Orry er i hvert fall en alle tiders herlig gubbe, som syntes det var sååå stas å få være med på noe! Han har vel ikke konkurrert eller vært stilt på tre-fire år, så han var jo så nysgjerrig på alt som skjedde, samtidig som han jobbet godt med Anette og viste at han slettes ikke hadde rustet bort gammel kunnskap. Da de var ferdig med konkurransen var i hvert fall sølvmerket i boks, med bestått karakter i alle øvelsene. Og jeg mente at det måtte ha gått så bra at dette ble en fin plassering! Vi så spent på de andre som gikk, alltid lærerikt.
Endelig var det premieutdeling. Vi hadde forsøkt å regne ut Orrys poengsum, og fått det til å bli førstepremiesum. Anette virket ikke helt overbevist, men det var i hvert fall gøy å være meg mens den ene ekvipasjen etter den andre ble lest opp. Og til slutt var det bare Anette og Orry igjen, jaggu vant de klasse 1, med sølvmerke, førstepremie og opprykk! Flinke Orry, som bare var med for moro skyld! Åh, da var jeg så glad på Anettes vegne, veldig artig å se dere gå, og at du klarte å holde motivasjonen oppe gjennom programmet til tross for vær og nerver. Bra jobba!




Anette og Orry vinner klasse 1 i lydighet på NKK Stavanger.

På dette tidspunktet var klokka blitt så mye at jeg valgte å droppe nuffespesialen. Det ville bare bli stress å kjøre til utstillingsplassen, for i verste fall å se at de var ferdig med rasen. Vi hadde bestemt oss for å prioritere LP, det hadde vi nå gjort, vi visste det kunne bli kræsj, shit happens.
Men Anette hadde ikke oppmøte før 12:30 på sin spesial, så da rakk vi i hvert fall til spanielklubben. Da vi kom dit viste det seg også at dommer var særdeles omstendelig og programmet forsinket - og da de også tok en halvtimes pause inni der, kom ikke Anette i ringen før nærmere to.
Det regnet konstant, men bak den ene langsiden av ringen var det et slags utbygg, et tak som alle sto presset inn under. Anette og jeg ble stående rett oppi kiosken, hvor de solgte hjemmebakt kake til fem kroner kakestykket, så vi spiste og koste oss! :D

Dette ble altså en ren spanieldag for meg. Kort fortalt vant Orry veteran (av to), og Norma fikk en flat rød i åpen klasse. I BIS veteran møtte to raser, og Orry fikk andreplassen. Men det var digre rosetter og fine premier, og Anette skjønte vel egentlig ikke helt hva som hadde skjedd gjennom dagen - men moro hadde vi det!



Orrys flotte resultat krevde helt klart biff til middag, men først måtte vi tilbake til hytta for å få av oss våte klær, tørke hunder og hvile føttene.

På vei tilbake til hytta fikk jeg for øvrig testet adrenalin og sinnehåndtering. Jeg ventet på grønt lys for å kunne svinge til høyre. Der var det et nytt lyskryss, det sto flere biler på rødt lys, så jeg stoppet. Så hører jeg et skikkelig smell, og bilen rykkes framover. En god del tanker og bannskap føk gjennom hodet, en del av det kom ut gjennom leppene mine også. Samtidig ble det grønt lys, jeg fikk slått på varsellysene, og svingt inn på en plass lenger opp i bakken mens jeg forsøkte å få bilnummeret på bilen bak. De fulgte heldigvis etter oss, og mens jeg satte på håndbrekket og tok av meg sikkerhetsbeltet føk det fremdeles mange sinte tanker gjennom hodet mitt - sinte tanker som kommer bare når en er kjemperedd for hva som kan ha skjedd. Vel bak bilen kan jeg konstatere at jeg ikke ser en dritt til noen skade, og jeg blir femti kilo lettere, jeg kan puste normalt, pulsen er som den skal, jeg konstaterer at hundene har det bra, og snur meg vennlig mot sjåføren av den andre bilen. Han har sjekket fronten på sin bil, som har fått en dyp, rund bulk i sin front - etter tilhengerfestet mitt. Nærmere granskning viser at jeg har fått et par riper i plastlokket, men ellers ingen skader. Men for sikkerhets skyld fikk jeg telefonnummeret hans.
Phuh, en kort og intens dramaøkt med masse adrenalin, hvor jeg i løpet av et kvart sekund så for meg innsmadret bakluka, redde hunder, fire uker med bil på verksted og en idiot som stakk av fra åstedet...

Etter litt restitusjon på hytta dro vi tilbake til sentrum med Big Horn som destinasjon. Men de hadde fullt, ikke et eneste ledig lite bord :( Jaja, feiring er en mental tilstand, så da ble det pizza i stedet.

Søndag sto vi opp enda tidligere for å få pakket stæsj, lastet bilen og vasket hytta. Jeg har en formening om at hyttegulvet er renere nå enn da vi kom, det kan umulig ha havnet så mye støv, skit og hybelkaniner fra oss på så kort tid innerst i kroker og hjørner. Men, men, sånn er det med campinghytter.
På NKKs utstilling var vi så heldig å ha fått ring ved siden av hverandre, så vi kunne lett følge med på hverandre. Engelsk springer spaniel var ferdig innen X'en skulle i ringen, så denne dagen gikk jo som en lek!
Orry vant veteran igjen, og også Norma fikk samme resultat som dagen før. BIS veteran-finale på NKK-utstilling, tanken var forlokkende. Men det ville bety en lang dag. Jeg sa meg mer enn villig til å vente, det er jo moro å få være med på det, og jeg hadde satt stor pris på om reisefølget mitt hadde ventet om det var meg i samme situasjon.

I mellomtiden stilte jeg X'en, i en som vanlig stor åpen klasse, denne gangen 13 påmeldt. Dommer var Helge Lie, et veldig hyggelig gjensyn. Han likte veldig godt Movi vi hadde, som herjet ringen i sine glansdager (født 1994), og fikk en rekke bøtteplasser av godeste Lie. Hva ville han synes om X'en? Selv om hun er en annen type enn Movi, har de likevel sine fellestrekk - begge er store, grove, tunge tisper, X'en i mine øyne noe mer feminin i hode enn Movi var. Men det var konkurranse i ringen, tisper som hadde fått cert av dommeren på andre utstillinger det siste året, og andre tisper av høy kvalitet. Det er ikke gratis noe som helst i ringen, nei.

Vi var først i klassen, og det hadde jo ikke akkurat gjort meg så mye å beholde den plassen, nei :D
Første nåløye kom vi fint gjennom, og fikk den røde sløyfa. Jeg syntes jeg hørte ham diktere mye positivt i kritikken, men en hører jo ikke alltid alt, og kan høre feil.

De fleste i klassen fikk rødt, så det var bare å løpe på og jobbe med X'en så hun sto pent. Etter litt plukket dommer oss ut i midten av ringen, og jeg ble litt glad - skulle vi få en plassering i denne store klassen? Men dommer plukket flere og flere til midten av ringen, og på langsiden sto det nå igjen fire tisper. Så det var de som skulle plasseres, og vi var takk for i dag? Kjente jeg ble litt skuffet, hehehe. Men neida, det var takk for i dag til de fire, og en semifinale på syv tisper sto igjen. Vi løp noen runder, før dommer fortalte oss at alle syv skulle få CK, da han likte disse tispene meget godt! Ikke verst!
Så flyttet han rundt på hundene, vi løp mer, litt mer flytting, stå pent mens han gikk fram og tilbake og sjekket, jeg kastet blikk foran og bak for å telle, jeg sto i midten, jeg sto på en plassering. Løpe litt til, vil gjerne beholde fjerdeplassen, og så endelig er rekkefølgen bestemt og en kan puste ut! X'en ble nummer fire med CK i åpen klasse på NKK Stavanger, det er jeg veldig fornøyd med! Vakre jenta mi, som virkelig har kommet seg etter en kjip utviklingsperiode som uferdig toåring.





Ellers i bernerringen ble pappa Ola BIR, mamma Lina beste veteran, halvsøster Bodil tok tispecertet, mens hannhundcertet og championat gikk til Alle Elsker Raymond.
Og innen rasen var ferdig var klokka blitt såpass mye at Anette og jeg fant ut at vi kunne like godt bli igjen til finalene - en må jo være med på mest mulig moro!
Vi rakk egentlig ikke så mye mer enn å pakke sammen ting, lufte hunder, sjekke stands (brukte ikke ei krone!), hente premier og rosetter i NKKs informasjon, spise litt mat, trekke inn i hallen og se Ola vinne gruppa - så måtte Orry i oppsamlingsringen.
Det ble ingen plassering på Orry, men Lina ble nummer tre! Og etter noen spennende minutter kunne vi se Ola showe seg til BIS 4!

Ti på fem satte vi oss i bilen, og fordi jeg var redd det skulle bli mørkt kjørte vi E39/E18 hjem - ikke så morsomt å møte trafikk over fjellet hvis det er for mørkt til å navigere på de smale veiene - hvor er skillet mellom vei og grøft/stup? Men det tok jo tid før det ble mørkt, og jeg synes vel ikke at E39/E18 var noe mindre svingete enn over fjellet, skjønner ikke helt de som mener at det er en mye bedre vei å kjøre. I tillegg er den direkte kjedelig, uten en dritt å se på, så den veien gidder jeg ikke neste gang. Den tok også lengre tid, jeg var vel hjemme kvart over ett, og i seng halv to.
Mandag morgen, mørbanket etter mange timer bak rattet og sånn passe ikke våken, men det koster å være på titteljakt ;)

Flere bilder kan sees her.

Den første helgen i september...

...sørget for litt kamelsvelging, vil jeg tro :) September defineres som høstmåned, og mange klager over at høsten er så kald og våt og trist og kjip - det har ikke vært noe i nærheten av det der jeg har vært, i hvert fall...

Fredag hadde jeg tatt ut en avspaseringsdag for å få ladet noen batterier som trenger litt påfyll, sov passe lenge, sullet med ting og tang hjemme, og stakk til skogs med X'en. Vi var ute i to deilige timer, hvor X'en løp og hoppet og plasket og badet, og som vanlig forsøkte å bli mest mulig skitten. Jeg startet med genser, men etter hvert ble det nesten litt for varmt, og jeg var glad for å ha kortermet under.
Vel hjemme fikk X'en et realt bad og dobbel shampoonering, før Toril kom og hentet oss - med destinasjon Kristiansand.

På det bliiiide Sørland skulle avdeling Agder arrangere sin spesial for tredje og siste gang, og selvfølgelig måtte vi igjen være med på den koselige utstillingen! Det var vel også et håp om å komme hjem med noe pent - drømmen om håndmalte premier med bernermotiv gjør det veldig lett å sende inn påmeldingen!
Og når en skal til den delen av landet, er det selvfølgelig obligatorisk med et besøk i dyrehagen. Bekjente i Tvedestrand hadde invitert på middag, og der kunne vi få hilse på både hunder, kyllinger, høner, kaniner, geiter - og lamaer! Tusen takk for gjestfriheten!



















I Kristiansand ble vi møtt av våt asfalt og vått gress, og en begynte jo å lure på om stakkars avdeling Agder IGJEN skulle få dårlig vær på spesialen sin.
Natta forløp uten dramatikk, som vanlig på hyttetur fikk X'en sove i senga, og her var det jo god plass - en seng til hver! Hun koste seg åpenbart, og det ble en fin morgenstund sammen, det er litt kos å ha dem i senga, selv om det ikke er noe som skjer hjemme.

I fall det skulle være veldig vått i gresset, fant jeg ut dette var dagen for å teste noen nye sokker jeg kjøpte til Sølenkurset i sommer (men postgangen var så treg at de ikke kom fram i tide) - vanntette sokker, reklamen lovte at de skulle holde deg helt tørr. De kjentes litt rare på føttene med en gang, men det ble jeg fort vant til. Nå var det ikke så veldig vått i gresset, men jeg ble i hvert fall litt våt på skoene - men merket ikke noe til det på føttene. Det er mye rart en kan få kjøpt :D Bør vel teste de i skikkelig vær før jeg kan sette noen konklusjon.

Ved ringen fant vi deilig høstsol, altså varmt uten å bli så klam og tyngende som sommersola i mine øyne kan være. Det ble en vakker utstillingsdag - varmt nok for de tobeinte, kjølig nok for de firbeinte.

Dagens dommer var Maija Heinilä, kennel Milkcreek.

Beste hannhund ble Ola, og som nummer to kom Toril og Gross (Augustus) - da var i hvert fall hun fornøyd med at jeg fikk "lurt" henne med til Kristiansand! Tredje beste hannhund med cert ble Don Arax Desperado av Hiselfoss, og fjerdeplassen ble besatt av gode, gamle Kendogutten! Ikke verst av en veteran!
Litt morsomt er det jo at på Agders første spesial i 2008 stilte Even, Kendo og Hennessy i veteran - og Even vant. I fjor stilte de samme tre, og Hennessy vant. Og i år var det altså Kendos tur til å vinne, med Hennessy som nummer to. I fjor drømte jeg vilt om å få stille Even for Maija, han er tross alt fra hennes linjer og det hadde vært gøy å vise gubbelille for henne. Jeg sier drømte vilt, for en kan jo ikke håpe på at en så gammel berner skal leve et år etter. Men jaggu lever han, og selv om han ikke er i utstillingsform er han i god form!



"Som vanlig" var det mange i åpen klasse - "bare" 15 påmeldte... Vi fikk vår røde, det er jo første nåløyet. Pelsen begynner å komme på plass nå, selv om jeg vet at det mangler en del jevnt over ser hun likevel ganske velpelset ut. Men pelsen er jo bare et av maaaange moment som skal bedømmes.
En god del tisper hadde fått rødt i klassen, vi løp noen runder, før dommer plukket ut en semifinale - hvor vi hang med. Mer løping, flere ble takket fra, og til slutt sto vi igjen fire ekvipasjer. Og det ble den grønne plassen til X'en - veldig fornøyd med det, i en stor klasse, og flotte tisper foran oss. CK ble det også, så da fikk jeg jo oppfylt ønsket om håndmalt premie fra Hildes kyndige hånd!


X'en har litt moro i ringen :D





Beste tispe ble Lina fra veteran, og jaggu var også nummer to fra veteran - Embla Noblige av Sennenlio! Tre og fire var fra champion; Prinsesse Xybell og Berner Ranchen's Amusing Alexandria. Certet gikk til vinner av åpen klasse, Ronja.

Til slutt ble pappa Ola BIR; og det har han blitt på samtlige tre av Agderspesialene. Lina ble åpenbart BIM, så samme BIR og BIM som i fjor.



Avslutningsvis vant jeg en tørrfôrsekk i loddtrekningen, så da må en jo være fornøyd med Kristiansandsfangsten :) Trafikken hjemover fløt fint, så ikke ble det altfor sent før en var hjemme heller. Tusen takk til avdeling Agder for en trivelig spesial!

Etter rasebedømmelsen hadde jeg fått avtalt en fotoshoot med Inger Vinje, for å få noen nye oppstillingsbilder av X'en, hun har jo fylt år!
Jeg synes hun er vakker, jeg:



Søndag fristet det veldig med en god tur for å få bevegd seg og strukket på kroppen etter en del timer i bil på kort tid. Ferden gikk til Bygdøy, hos Anette, Norma og Orry. Vi fikk utforsket noen av Bygdøys rare, små stier, møtte nesten ingen mennesker, og hundene koste seg masse sammen!
Etterpå måtte de bruke hodene sine, og fikk hver sin lydighetsøkt. X'en gikk en nydelig fri ved foten, synes jeg selv, jeg fikk den godfølelsen av når alt stemmer og hunden er der du vil ha henne. Vi brukte også Anette som figurant på budføring, og det er jo sååå kult å få løpe til favorittanten! Frekke dyret forsøkte seg til og med på tjuvstart, hun visste hva hun skulle, hun! Jeg brukte tipset fra sist trening og trigget henne litt mer, og det er klart det ga effekt. Så det er bare å fortsette å pushe avstanden, vi var vel oppi tyve meter nå, og skal jo helst ha det til femti meter... Til slutt tok vi en kjapp gjennomgang av dekk fra holdt (super, bortsett fra at hun spratt opp da jeg kom inntil), innkalling (hun må ha glemt seg bort, for hun satte seg jo rett inntil meg!) og stå under marsj (skikkelig ikke bra, med dårlig stopp, og attpåtil satte hun seg da jeg kom inntil). Det er greit å ha litt å trene på, så kjedelig om alt var perfekt... :D

Et Foto I Timen

1. september ble det arrangert Et Foto I Timen, EFIT, på et forum hvor jeg henger, så slik så min onsdag ut (bildene er tatt med mobilen, derav den varierende kvaliteten):

0730:

Dagen starter med en dusj, bak tøffeste dusjforhenget ever! En må bare bli munter med en slik start på dagen.

0830:

X'en venter mer eller mindre tålmodig på frokost og morgenrunden vår.

0930:

Jeg skal i et møte, men er ikke godt nok kjent i Oslo til å kunne finne fram gående når jeg har litt dårlig tid, så jeg hiver meg i en taxi og suser gjennom sentrum.

1030:

Framme der møtet skal være.

1130:

Lunsjpause under møtet.

1230:

Jeg presenterer et prosjekt jeg har jobbet med.

1330:

Jeg tusler gjennom sentrum på vei tilbake til kontoret, her en kirkebygning som ligger rett ved Deichmanske bibliotek og Regjeringskvartalet.

1430:

Hjemmelaget kyllingsalat inntas mens jeg jobber videre.

1530:

Utsikten fra kontoret, og jeg stirrer ut i det blå på jakt etter inspirasjon.

1630:

Noen har det, og kan sove seg gjennom arbeidsdagen.

1730:

Vi kjører E6 den strakaste veg!

1830:

Velkomstkomiteen hos Toril.

1930:

Arok og X'en hjelper Toril å finne sopp...

2030:

Utsikt over turområdet vi gikk i, med vakker spindelvev på treet.

2130:

X'en fant seg et bein i hagen til Toril.

2230:

Dagens soppefangst, som fikk bli med meg hjem.

2330:

Noe av soppen dandert utover for tørking på kjøkkenet hjemme, før jeg kan finne senga etter en lang og aktiv dag.