Helgegjesten Rampegutten

(Fatter ikke hvor disse dagene blir av, ting som lenge har vært om lang tid er plutselig rett rundt hjørnet, og jeg er rett og slett ikke a jour med meg selv!)

Even var altså med på utstilling i helga, og av praktiske årsaker bodde han hos meg hele helga - og det gikk jo strålende!
De kjenner hverandre ganske godt etter hvert, men det ville jo ikke vært noe å si på om det ble litt rart for begge to at Even plutselig skulle være her. Men han er jo så herlig og god, slår seg til ro, og er den gjesten han tross alt er for X'en.
Jeg måtte fortelle X'en at jeg både hadde flere matskåler og rikelig med vom til begge, men når det var bragt på det rene var det greit at også Even fikk kveldsmat på fredagen. Som om hun hadde noe å si i den saken...

Even er en gammel gutt på over ti år, mens X'en er en sprek fole på 14 måneder, så de hadde jo litt ulike energinivå. Hadde Even kommet hit for godt hadde jeg gjort ting annerledes, men siden det bare var for ei helg hadde jeg ganske like rutiner for begge to, så fikk X'en tåle å dele oppmerksomheten litt. Felles kveldstur på fredag, lørdag felles morgentur - men så fikk X'en løpe av seg noen raptuser etter at jeg hadde satt Even i bilen, hun har jo mer innabords.

Jeg var litt bekymret for at X'en kanskje skulle bli for mye for Even, var forberedt på å måtte skjerme ham litt. Men de er jo rolige inne begge to, og ute justerte de seg etter hverandre. Lørdag kveld var jeg på fest, og det så i hvert fall ut som om de begge hadde sovet/slappet av mens jeg var borte, i hverandres selskap.

En har jo rutiner og husregler en ikke lenger tenker på, men Even fikk minnet oss på noen av dem. For i løpet av helga var det gamlingen som bød på fantestreker, ikke unghunden!

X'en får ikke lov til å sove i senga, kun når vi er i campinghytter på utstillingsturné. Hun får heller ikke sove eller være på soverommet, det er trangt nok der. Men fordi rommet er så lite, har vi dørene (jupp, rommet er så lite at det er to dører i hvert sitt hjørne rett inn til senga!) oppe for å få litt oksygensveksling - gjennom hele døgnet. Til å begynne med stengte vi av med grinder, men etter hvert har vi minimert objektene, og inntil før helga sto dørene åpne uten at hun gikk inn.
Men Even... Even kunne jo ikke reglene hjemme hos oss, og jeg må si jeg ble litt usikker på hva slags regler som regjerer hos pappa i Varteig, der Even til vanlig holder til.
Lørdag morgen var berner innkalt til tolv, så jeg hadde god tid på morgenen. Når jeg kommer ut av dusjen og skal inn på soverommet for å kle på meg, oppdager jeg at Evensen ligger i senga vår! Han titter blidt på meg og logrer, han er jo sjarmerende da...
Jeg lemper ham ut, han hopper happy ned. Men mens jeg spiser frokost kommer han seg på plass i senga igjen... Det er jo min skyld når jeg lar døra stå åpen... Og han er så søt, så søt, klør på ryggen og turner i senga, så jeg må jo nesten få tatt noen bilder. Og jaggu kommer ikke også X'en for å se hva som skjer. Jeg geleider Even ut igjen, og når jeg kommer tilbake til soverommet har X'en fulgt inspirasjonen Even ga... Ikke bare ligger hun i senga, hun har putekrig hun! Og hun er jo egentlig litt søt hun også... Så, noen kjappe knips med kameraet, før hun også lempes ned. Og det tok et par dager før hun "kom på" at seng og soverom var forbudt område.

Så, bildeserie av rampegutten som lærte elsklingshunden min fantestreker!



Kongen på tronen



Morgengym



Hva gjør du?







Morro!









Monkey see, monkey do

Det snør, det snør - tiddelibom!

I dag våknet vi til en deilig syn - hvit snø som drysser lett ned, legger seg på bakken og blir liggende! Jeg liker snø! Og det gjør X'en også. Snø kan spises, det kan hoppes i, det kan angripes og det er stor moro! Jeg rakk å se henne og Hans forsvinne på morgenturen med glade byks (Hans gikk vel egentlig ganske sanset og rolig), og fikk knipset et par bilder gjennom vinduet før de forsvant rundt svingen. Årets første snø!







(Og hva jeg synes om bilister som ikke er forberedt på et slikt vær, skal jeg holde for meg selv, jeg bare konstaterer at vi brukte 30 minutter på den første kilometeren og kjørte forbi mye rart...)

Schizofren utstillingshelg

Da er nok en utstillingshelg over, og vel så det - en blir jo så sliten av disse lange dagene, og mandagen er maratondag, men nå har jeg både ork og tid til å blogge...

Både Even og X'en var meldt på begge dager - Even trivdes så godt i ringen på Rygge og i Agder, så jeg måtte prøve ham innendørs også. Det er seks år siden sist han var på utstilling, men en gang utstillingshund alltid utstillingshund! Det var da ikke noe pes å være inne i en hall - det var jo bare spennende og morro!
Det var rekordpåmelding til utstillingene, så det var bra trangt i hallen, men med litt albuer og frekkhet kommer en seg fram og til ringen.

Even var alene i klassen, som forventet, så vi gikk for klasseseier! :-) Lørdag fikk vi det, men dommer ønsket ikke å gi noen HP da han mente bevegelsene ikke var gode nok. Og med fare for å høres ut som en dårlig taper, men Even er altså ti år, han løper fint med, er riktignok litt stiv, men det var ikke rare ringen å få noe særlig fraspark i heller. Så jeg synes faktisk det var litt strengt å holde tilbake HP'en... Han har så mange andre bra kvaliteter, men ok, da var bevegelser viktig for dommeren.
Det var derfor med bange anelser jeg gikk inn igjen i ringen med X'en, for bevegelsene er ikke hennes sterkeste side for tiden. Hun er i rette alderen for litt av hvert... Dommer spør om hennes alder, jeg svarer, hvorpå dommer utbryter "14 måneder, også allerede så voksen og utviklet?" Lille valpen er stor og pen dame blitt, for tenk! Eller, liten valp har hun vel egentlig aldri vært... ;-)
Vi får en rød, og jaggu vinner vi ikke klassen også. Gleden er selvfølgelig stor når jeg også får CK - og det er en ekte CK! Jeg fikk nemlig en grå og rosa stripete sløyfe når jeg var inne med Even, så enkelte jublet og trodde han fikk CK. Men neida, den sløyfa er faktisk for beste veteran - noe vi jo ikke en gang ble, siden vi ikke kvalifiserte oss til det ved å få HP. Men, ringsekretæren var ikke helt oppdatert, tror jeg, hun presterte å kalle rasen for st. bernhardshund...
Det var 43 bernere påmeldt på lørdag, av de var 22 tisper, så da dagen ble kronet med 4 BTK på X'en var jeg storfornøyd! Lille store tøtta hevdet seg blant de voksne damene! Veldig deilig å få en slik opptur, etter noen utstillinger med ikke fullt så gode resultat. Det er jo morsomst når det går bra...

Jeg traff selvfølgelig på kjentfolk, for eksempel Siri vi gikk spor med for litt siden, og siden hun er en racer med fotoapparatet fikk hun ta nye oppstillingsbilder av dyrene. Hun ble også BIS4 med søteste Willy - gratulerer så mye med super plassering!
Det ble en lang dag i hallen, en må jo skravle litt!

Hjem med dyra, de fikk en grei tur, før jeg vendte nesa ut mot sosiale utskeielser og hyggelig lag. Tilbake litt sent, veldig glad for at jeg kunne skru klokka tilbake en time. X'en kom som vanlig meg i møte i døra, hun hører når jeg kommer hjem før døra åpnes. Even, derimot, han sov, så jeg hadde fått av meg både jakke og sko før han kom gjespende og logrende - godgutten!

Søndag, ny dag, ny dommer, nye sjanser. 55 påmeldte. Lørdag ble vi sittende i en tarm med nødutgang, så jeg fikk sett minimalt av bedømmelsen. Søndag kom jeg derimot så tidlig at jeg fikk plass ringside, og kunne se mer av de som var i ringen.
Even var igjen alene i klassen. Dommeren ga uttrykk for å like ham veldig godt, skrøt av ham alderen tatt i betraktning, så jeg følte den rød var rimelig trygt innenfor rekkevidde, da hun diktere "meget gode bevegelser" fikk jeg et håp om en HP - men neida, dommerdammen mente at Even skulle ha CK! Vi takker og bukker! Da ble jeg skikkelig, skikkelig glad og rørt - Even er et hjertebarn, og jeg er litt vemodig og sentimental for tiden. Han har passert ti år, han er en gammel mann, han skal leve evig, men hver dag må sees som en gave. Det er så godt å se ham kose seg på utstilling og være i fin form i ringen!
Syv hanner kvalifiserte seg til BHK. Etter noen runder fikk junior og unghund takk for i dag. Vi ble med et par runder til, men til slutt måtte den gamle mannen også takkes av, som den siste før de fire skulle plasseres. Så nærme, men akk så ubetydelig - vi var mer enn fornøyd med CK. Skulle vi også våge å tro på at vi kunne slå veterantispa, så vi kunne få være med i BIS-finalen?

Men først var det X'en, og hun hadde jo sittet ringside og sett på at eieren og Even hadde moro i ringen. Dermed var hun litt høyt oppe og klar for å ha like mye moro, og endelig få eierens fulle oppmerksomhet! Dessverre klarte jeg ikke å navigere henne så hun kunne lande, så vi fikk faktisk vår første blå. Skikkelig, skikkelig surt å få blått fordi dommer mener hun ikke kan bedømme bevegelsene - det er jo min og min feil alene, og det irriterer meg. Hadde det vært blått for noe jeg ikke kan gjøre noe med, noe som er en feil eller ikke er nok utviklet, kunne jeg fint tatt den imot - men fordi hun hoppet og spratt innimellom travingen ble det blått...
Men nå har jeg lært. Fire ganger har jeg stilt Even i veteran og X'en i junior, og de tre første gangene så aldri X'en at jeg stilte Even, og hun oppførte seg eksemplarisk - hun satt i buret bak et telt, i bilen, langt fra ringen - mens om søndag fikk hun sitte ringside og gire seg opp mens jeg var inne. Hvis Even skal stilles igjen, skal X'en bort i mellomtiden. *dunke seg i hodet med noe hardt*

Jaja, en skal jo ikke klage, de fikk hver sin CK hver sin dag, men jeg var litt skuffet over at ikke Even fikk HP på lørdag, og jeg var gretten på meg selv for den blå på søndag.

Søndag fikk jeg også stille valp; Dina i Oslo-avdelingen hvis eier blir litt nervøs i ringen. Dina er godt trent i lydighet, og det merket jeg - for valpen kan sitte hun. Masse. Ofte. Gjerne! :-) Søta! Men hun må vel lære stå under marsj også, om hun skal delta i lydighet, så Vibeke får trene på stå'en til neste gang! :-D Dina er en herlig valp, nysgjerrig på livet, og vi hadde moro i ringen vi. En tredjeplass av fem var i hvert fall eieren fornøyd med, og bare hun lærer seg å stå vil hun bli fin å vise i ringen.

Så ble det endelig, utover dagen, dags for BIS veteran. Ikke at jeg har noe tro på noen plassering, men en skal være med, en skal vise at se, en berner har blitt gammel, men holder seg fint for det! I oppsamlingsringen kommenterte faktisk dommeren bevegelsene til Even, og syntes det var godt å se en så gammel berner. Og det er jo kompliment en tar til seg.
Og nei, vi fikk ingen plassering til tross for skrytet. Selv om jeg følte han løp bra i ringen, så konkurrerer en med hunder som veier 30 kilo mindre og bærer alderen bedre - de er kanskje halvveis i livet, Even er statistisk sett på overtid. I mine øyne kunne en hatt to BIS-veteranfinaler - over og under 35 kilo... Men, vi fikk vist fram Evensen, og summa summarum må en jo si seg fornøyd med helga.

Pene dyra:

IQ er en vond ost

Jeg har hørt mye bra om Nina Ottossons aktivitetsleker, og her en dag havnet det en i handlekurven da noe annet hundeutstyr skulle innskaffes. Nå var dagen kommet for å teste den - gi X'en litt hjernevirksomhet en søndag kveld. Jeg hadde valgt Dog Brick, som er et brett med fire rader og to flyttbare brikker på hver rad. I hver ende av radene er det en fordypning til å legge godbiter i. Poenget er altså at hunden skal flytte disse brikkene for å få tak i godbitene.
Jeg la noen av X'ens favorittgodbiter i alle fordypningene, og plasserte brikkene over. Brettet på gulvet, jeg viste X'en at det var godbiter i hullene, og lot den ene brikken være kun halvveis over hullet.

Og joda, hun fant jo den godbiten, ikke noe problem. Hun snuste litt, men viste liten interesse for brettet. Jeg åpnet enda en brikke halvveis, hun snuste halvt engasjert, og skulle ta godbiten. Men den klarte å kile seg fast inni sporet som brikkene skyves i, så hun måtte ha hjelp for å få den ut.
Jeg hjalp henne videre, ved å åpne brikkene halvveis. Men nei, lite spennende, og ikke den iveren jeg hadde forventet. Ikke noe forsøk på å finne flere godbiter når én er spist, ikke noe tegn på at hun skjønte noe poeng med brettet. Muligens hadde ikke godbitene sterk nok lukt? Eller kanskje nesa ble brukt opp i går?
Godbitene bør være større neste gang, for ikke å kile seg fast i sporet. Det virket som om hullet var litt for lite for X'ens snute, så større godbiter gjør det jo også enklere å få tak i de.
For vi må prøve igjen, jeg kan altså ikke bruke så mye penger på en leke som ikke brukes? Eller skal jeg tilby henne pappesken den kom i med en gang - for den vet jeg hun ville hatt moro med!

Nettdating og sporhund

Det er mye morsomt en kan finne på nettet - for eksempel nye lekekamerater! Og selv om det advares mot slik nettdating, har jeg altså trosset dette og dratt langt pokker til skogs med Sporguru Jeanette og Sporguru Siri - som jeg altså vanligvis skravler med på nett. Men det kan jo være rent trivelig å se folk IRL også? Og jeg var så heldig at begge hadde lyst til å leke spor med meg og X'en!

Så i dag har X'en fått gå fem spor, samt at jeg har gått fire spor med de andre hundene for å lære litt - det har vært en kjempedag! Det er jo så gøy å se hvordan de jobber, bruker nesa, tenker og finner løsninger.

Siden X'ens sporerfaring er minimal, måtte vi prøve oss litt fram på hva som fungerer med henne. Vi startet med et spontanspor, hvor Siri gikk ut cirka ti meter, og satte X'ens favorittleke MøMåDø som sporslutt. Jeg startet X'en litt på siden av sporet, for å se om hun fant det. Og sant og si tror jeg ikke hun akkurat gjorde det. Hun vimset litt rundt, hadde moro i skogen, og fant vel MøMåDø mer på slump enn noe annet. Men belønning for funnet, lek og kos. I lekens hete slapp jeg lenka hennes, og da fant jo dyret ut at hun måtte finne en bedre belønning - for MøMåDø var egentlig ikke så veldig spennende i dag. Og da var det jo flaks for X'en at Siri hadde en bollepose stående ved stolen sin! Og neimen om X'en ville dele med seg, så hun løp idiot rundt oss, og hadde i grunnen stor moro... Og det hadde heldigvis Jeanette og Siri også - litt av et førsteinntrykk å gi! Men hey, fra nå av kunne jo X'en bare imponere...
Vi prøvde et slikt spor til, men det virket ikke som om X'en skjønte hva hun skulle - eventuelt at det ikke var nok lukter til at hun kom i gang.




Bilder "lånt" av Jeanette

Neste strategi; godbitspor.
Siri la ut nok et spor, med hyppige godbiter for å få i gang nesa til X'en - hun hadde jo i grunnen allerede demonstrert at hun er flink til å finne mat... Ved sporslutt la Siri en boks med kattemat.
X'en tok raskt sporet, og spiste seg framover. Hun gikk litt fort og hoppet over godbiter, ville av og til tilbake for å hente det tapte, så der måtte jeg prøve å styre henne, så hun kun gikk framover. Hun virret litt, var litt av, men kom seg stadig på, og fant sporslutt - og det var godsaker! Og nok en gang fikk Siri lære noe om bernere - de er ikke så nøye på hvordan mat serveres. For X'en begynte å spise med innpakning og alt, og var ikke veldig glad for å måtte gi fra seg sporslutt. Men hun fikk den selvfølgelig tilbake - bare med litt mindre folie og "metall"...

X'en ble satt i bilen mellom hvert spor, så hun ikke skulle se hvor Siri gikk, eller oppfatte det som rundering. Nå fikk hun en lang pause, mens jeg ble med for å se lille store Willy gå spor. Han er en briard på fem måneder, og en sporracer! Godbitspor er for nybegynnere, han trenger ikke sånt! Han har til og med kommet så langt at han plukker pinner/leker underveis i sporet - så flink kan altså en så ung valp være. Jupp, jeg lar meg imponere!






Willy janglær ikke på vollæne, han går spor!

Deretter fikk Willy en pause, før X'en skulle få et nytt godbitspor. Denne gangen sa Siri hun skulle legge ut færre godbiter, siden X'en jobbet såpass bra, og derfor ikke trengte like mye godbitpåvirkning. Og sporslutt ble igjen kattemat - bare uten innpakningen denne gangen!
X'en settes på sporet, hun kjører på, hopper over flere godbiter, har ikke noe større behov for å gå tilbake, følger sporet, og finner slutten - flinkeste dyret, det! Jeg blir litt stolt jeg, av å se hvor fort hun tar ting, hvordan hun jobber, og det er gøy å se halen gå og iveren stråle. Hun er jo klar allerede når jeg tar henne ut av bilen; litt høyt oppe, nesa slått på, drar avgårde og vil komme i gang, det er jo et spor der ute! Og siden vi ikke er framme enda, får jeg søke litt her hvor vi går så lenge! Søta!







Bilder "lånt" av Siri

Nå hadde X'en fått fire spor på cirka ti-femten meter hver. Jeg og Jeanette ble med på Willys andre spor, og han var ikke det minste affektert av at to personer fulgte etter, knipset og pratet - han jobbet, for tenk!

Jeg fikk også bli med på et langt spor (for jeg er så god på å anslå lengde, så da kan vi jo kalle de for korte og lange, med grader?) som kelpien Blaze skulle gå - og da snakker vi altså om en NM-deltager! Jeg lot meg stadig fascinere av hennes målbevissthet - jeg tror for eksempel X'en glatt hadde gått av sporet for å smake på elgbæsjen vi passerte, mens det virket ikke som om Blaze la merke til det. Det er gøy å se noen som virkelig kan det, for å se hvordan det kan være!
Også Babs, en briard på åtte år, fikk et langt spor, som Jeanette og jeg ble med for å knipse og se på. Selv om gamle damen er pensjonert, kan hun jo fremdeles bruke nese og hode!






X'en fikk et femte spor, hvor vi testet/presset henne ytterligere. Dette var på femti-seksti meter, krysset en sti, og hadde vinkel! Sporslutt var griseøre.
Jeg var fornøyd med dyret, jeg, og det virket det som om Siri var også. X'en jobbet hele tiden, hadde litt bredt søk (men det var visst ikke så unormalt på så ferske spor), kom seg av - men kom seg også på, krysset stien, tok vinkelen - og fant øret sitt! Jeg har en super hund! Og eieren har lært masse, så dette må vi leke videre med hjemme - dyret kan jo bruke nesa, ingen tvil om det.

Masse bra hundeskravling, fotoshoot, og brått hadde mange timer gått - i pent vær, til tross for dystre værmeldinger. Først da vi satte oss i bilene kom regnet.






Kelpiekorn er ikke som andre dyr...

Tusen takk til Siri og Jeanette for at dere ville leke med oss, vi kommer gjerne tilbake - og da skal jeg ha med nye boller til Siri...

Nostalgia - og Even er ti år!

Først av alt må vi si GRATULERER MED DAGEN til Even som blir ti år i dag! En blir jo litt nostalgisk når en slik milepæl rundes, det føles som om Even ”alltid” har vært der. Jeg husker likevel godt da valpene kom. Vannet gikk på Majken, men noen pressveer kom aldri. Da hun la seg til for å sove, var ikke veien til veterinæren lang, her trengte vi hjelp. Og med ”vi” mener jeg mamma og pappa, for de hadde ikke anstendighet nok til å vekke meg! (Hvorfor skjer alle fødsler på natta?) Utpå morgenen våknet jeg av meg selv, lurte på hvorfor jeg ikke var på skolen, men skjønte jo kjapt da jeg kom opp at noe var galt. Dette var før mobilens tid, så jeg måtte bare vente rastløs på at de kom tilbake, og håpe at alt gikk bra. Og det gjorde det – de kom tilbake med en groggy Majken og seks vitale valper! Og resten er historie, som det sies.
Even ble kjapt ”min”, han har en spesiell plass i hjertet mitt, og er en gjennomført god gutt. Uproblematisk, frisk og vakker, kan en be om noe mer? Ti år til er vel kanskje å være litt storforlangende…
Elmer (Eros) var den første i kullet som døde, og han ble syv år og åtte måneder.
Ni år og to måneder gammel fikk Embi (Embrace Me) slippe.
Ni år og fire måneder fikk Emilio (Enrico) fikk slippe.
I sommer levde både Enya og Bamse (Emilio), jeg har forsøkt å få tak i de for å høre om også de fikk oppleve tiårsdagen sin – uansett har de blitt over ni og et halvt år begge to. Jeg synes dette er pene levetall for kullet, sett som helhet. Selvfølgelig skulle vi gjerne hatt de for evig, selvfølgelig skulle de alle blitt både ti og tolv, men med fingeren i jorda er dette pene tall. Dessverre – men tross alt noe vi er stolt av.
Og ja, det stemmer at en valp heter Emilio på stamtavla og en valp kalles Emilio til daglig. De som hadde valpen som ble kalt Emilio hadde falt så for navnet, at de valgte å beholde det.
Vi sender en stor hilsen til Stian Bergli, som hadde valpenes pappa N.Uch. Journeyman Jerobas av Milkcreek!

Og for å fortsette på denne mimringsstien, kan vi nå se tilbake til et helt år med X’en – 13. oktober var det nøyaktig et år siden vi hentet henne. Det føles i grunnen som om hun har vært hos oss i en evighet også, det er rart hvor tilpasningsdyktige og vanebundne vi mennesker er. Jeg klarer neimen ikke å huske hva vi gjorde før vi fikk henne i hus… Søte X’en, herlige X’en, fandenivoldske X’en, smarte X’en, oppgitte X’en – det er en hund med mye personlighet, hun er en sann berikelse og en stor fryd. Lettlært og glad i å jobbe, vakker, sunn og frisk (bank i bordet), snill og hengiven, elsker verden og er akkurat den X’en jeg drømte om – pluss mye, mye mer. Formelt oppfyller hun også raseklubbens avlsregler, og er altså klarert som avlstispe. Fortsetter hun, søsknene og halvsøsknene den utviklingen jeg håper på, slik at mine personlige ”avlsregler” innfris, ser det ut til at hun skal få bli mor til Latrudas F-kull. 14 måneder gammel sier det seg selv at vi har god tid. Det er mye annet som skal skje før det, for eksempel litt mer venstresvingsløping og ei bronsemerkeprøve…
Tusen takk til Gro Solberg for tilliten, vi håper dette er første året av mange, og vi er sikre på at de framtidige årene vil bli like bra som dette har vært!




13. oktober 2007 og 15. oktober 2008

For virkelig å slå an den nostalgiske tonen, har jeg oppdatert hjemmesiden med en håndfull gamle bilder som min kjære tante har vært så snill å plukke fram fra gamle fotoalbum.

Brukshunden min!

X'en fikk rundere i går. Eventuelt "rundere", i fall noen føler seg støtt over at vi bare leker i skogen... :-)

Norma og Anette ble også med, så da var jo dagens utfordring klar: Se om hundene våre ville lete etter noen de ikke deler hus og hjem med!

Vi dro opp til Maridalen, for der er det så mye fint område å ta av.

Først ut var Norma. Jeg holdt henne igjen, mens Anette løp bortover grusveien, for så å forsvinne inn i den langsgående skogen. Norma føk som skutt ut av en kanon da jeg slapp henne, fløy avgårde, forbi der Anette forsvant inn, bråstoppet og omtrent snudde i lufta, tilbake noen meter, og inn i skogen til Anette.
En gang til, og da løp Norma rett inn der hun fant Anette første gangen - men da var jo ikke Anette der! Ut på veien igjen, bruke litt nese og litt øyne, lete, og fant Anette igjen. Anette kunne høre nesa til Norma, så ingen tvil om at Norma jobbet!

Deretter fikk X'en prøve - og Anette fikk prøvd seg. X'en veier jo minst dobbelt så mye som Norma, så det er i grunnen en del hund å holde igjen. Og problemet er ikke når X'en står på bakbeina og strekker seg framover; problemet oppstår når hun hiver seg bakover mellom beina dine og får overrumpet deg nok til å komme seg løs og avgårde. Så første gangen tok hun meg igjen før jeg fikk gjemt meg - teite eieren som stakk avgårde på den måten! Men sååå glad for å finne meg, søta!
Nå var Anette litt mer forberedt, så jeg fikk gjemt meg før dyret kom i fulle farta. Om jeg husker riktig, føk hun litt forbi der jeg gikk inn, deretter tilbake og inn i skogen rett før der jeg gikk inn, braset litt rundt, og fant meg. Igjen stor stas å finne slike tapte mennesker i skogen!
Andre gangen ønsket jeg å forvirre henne, eventuelt gi henne en aha-opplevelse. De få gangene vi har rundert løper hun alltid ut til det stedet jeg/Hans ble funnet første gang. Jeg valgte derfor bevisst å løpe ut i skogen på venstre side nå, siden hun fant meg på høyre siden forrige gang. Målet er jo å tvinge henne til å jobbe, ikke bare eliminere tidligere funnsteder. Og jeg hadde rett - X'en kom løpende, skar ut til høyre, lette litt rundt fram og tilbake, før hun kom ut på veien igjen, og da kom hun inn på venstre side, jobbet litt, før hun fant meg - flinkeste!

Tilbake til bilen for å bytte hund, og nå begynte det å regne litt, men bruksfolk tåler da vær, hehehe!

Vi gikk til et nytt sted uten Stine- eller Anettelukter, og nå skulle vi se om Norma ville finne meg. Anette var ikke helt overbevist om at Norma ville ønske å løpe fra henne til en relativt fremmed person, men en må jo prøve? Jeg godsnakket med Norma, avslørte litt av alt det gode som var i lomma mi, hun fikk bekrefte at det smakte veldig godt, så løp jeg mens jeg ropte et par ganger på henne. Jeg løp vel kanskje femti meter unna (mens vi vel løp kanskje 100 meter på de første rundene), før jeg satte meg i ei litt bar lomme i skogkanten, så jeg var synlig fra veien når hun var på høyde med lomma. Norma ble sluppet og løp rett ut. Hun kom til lomma, så meg, kom nesten helt inn til meg, bråsnudde og løp tilbake til Anette: "Jeg fant henne, hun sitter rett her borte!" Anette sendte henne ut på nytt, Norma kom rett til meg, masse belønning og ros - hun fant godtedamen, hun!
Jeg løp ut en gang til, til omtrent samme stedet, men gjemte meg bedre mellom trær og busker, så Norma ville måtte jobbe litt mer for å finne meg, ikke like enkelt å ta meg på synet. Jeg syntes jeg hørte Norma pistre bak meg, og Anette bekreftet det etterpå - Norma hadde vist iver og lyst til å følge etter meg. Kanskje hun ikke er så mammadalt likevel, Anette? I hvert fall fant hun meg også andre gangen (eller ble det tredje?), og forlangte mer enn en godbit for et slikt funn. Søta!

Nå regnet det faktisk ganske mye, men Anette var snill og holdt ut så jeg fikk testet om X'en ville lete henne opp. Egentlig var jeg ikke så mye i tvil, fordi X'en elsker mennesker og godbiter, men jeg var likevel spent på å se hvordan hun ville jobbe, og om hun ville ønske hjelp fra meg.

Anette behøvde ikke jobbe mye får å få "kjøpt" X'en, det dyret vil bli med hvem som helst når som helst... Stor iver etter å få bli sluppet løs, og kjapt avgårde for å finne Anette. Inn i skogen på riktig sted, og ganske kjapt ut igjen logrende og fornøyd med Anette på slep.
Anette løp ut en gang til, hvor også hun på andre forsøket gjemte seg enda bedre, nå som vi hadde sett at viljen til å finne semifremmede personer var der. X'en måtte jobbe litt mer nå, dels fordi hun ikke fant "stien" Anette gikk inn i skogen på, og derfor prøvde å komme seg fram i et vanskelig terreng, men til slutt fant hun en annen vei så hun kom fram til Anette. Flinkeste - jeg blir litt stolt når hun fortsetter å prøve, og ikke gir opp. Det er jo ikke noe hun har lært, så det er ren og skjær arbeidsglede og stå på-lyst i henne.

Både Norma og X'en fikk forresten demonstrert sine sporevner, da begge fant pizzarestene på parkeringsplassen som en idiot kastet fra seg i skogkanten før han kjørte derfra (vi så han satt og spiste pizza i førersetet da vi kom - hvilken idiot kjører til Maridalen for å spise pizza? Det kan da ikke være noen pizzasjappe langt pokkers avgårde i Maridalen?)

Tusen takk for en bra trening, Anette, tøft av deg å sitte på huk i skogen og vente på femti kilo som kommer dundrende med én tanke i hodet: Godbit, godbit, godbit, godbit, godbitdamen, godbit, godbit, godbit!

(Og igjen blir det en blogg uten bilder, men kameraet fikk hvile i regnet.)

Swiffer-advarsel er HUMBUG!

Nå har jeg på få timer fått fire mailer med advarsel mot et bestemt Swifferprodukt, da en hund og to katter skal ha dødd etter å ha slikket på gulv som er vasket med slike kluter. Det er en hoax-mail som har versert i noen år, den er bare tull og tøys, og det finnes ingen bevis for at det er sant.

Se for eksempel denne, denne og denne.

Slike hoax produseres av ulike grunner - det kan være noen som har noe imot Swiffer, det kan være noen som har lite å gjøre, det kan være noen som har overdimensjonert en historie de har hørt - men ofte lages slike hoax av "internettforbrytere" for å skape en mulighet til å samle inn epostadresser, som kan brukes til å sende spam. En person sender denne mailen til 20 personer, disse videresender mailen til 20 nye personer, og slik akkumuleres en rekke epostadresser i mailen, som "støvsugere" finner for å sende spam og andre ting vi ikke ønsker i innboksen.

Et godt tips ved utsending av epost til flere mottagere, med mindre det er nødvendig for dem å benytte "svar alle"-funksjonen, er å sette epostadressene i blind carbon copy-feltet - slik blir epostadressene usynlige for mottagerne, og det blir færre adresser for "støvsugerne" å finne.

Vær også kritisk til slike fantastiske mailer som kommer, noen kjappe google-søk kan lett avgjøre om mailinnholdet er reelt eller ei. Et kjennetegn ved hoax' er at innholdet er så viktig og avgjørende at de bør videresendes fortest mulig til flest mulig - vi vil jo hjelpe våre venner med å redde deres hunder fra farlige vaskemidler? Derfor dobbeltsjekker vi ikke, for å se at advarselen er humbug.

Vennligst IKKE videresend denne mailen lenger, og si fra til de som allerede har fått mailen om at det dessverrre - og heldigvis - er tøys og tull.

Høsten overmanner meg...

Jobbe, innom Rimi for å handle mat, spise middag, og så ut med dyret og kameraet for å få tatt noen fine høstbilder. Men da har det jo blitt mørkt - jeg begynner å skjønne at det er høst. Forhåpentligvis kommer snart vinteren, så det blir lysere og lettere å ta bilder...

En liten smak av høst:

Heia familien!

Gode nyheter sprer seg fort:
I Budapest, på årets Europavinner, har X'ens tante Int.Pl.Rus.Uch. Oda O'Zandrina av Hiselfoss blitt beste tispe med CACIB, og Europavinner 2008! Og en annen av X'ens tanter (fulltante, ikke kulltante), Int.Nord.VDH.Uch. Goyubara Geiko av Hiselfoss ble andre beste tispe!

Gratulerer så mye til Odas eier Malgorzata, og til Geikos eiere Dagfrid og Asbjørn - og selvfølgelig til Gro som oppdretter! Angrer på at jeg ikke dro nå, ja...

Congratulations to Oda and family! We wish we were there with you!

Det går likar no...

I dag kom brevet fra NKK, med peneste hoftebokstaven... :-) Jeg har jo i grunnen sett noen tusen av disse brevene, etter å ha jobbet i NKK, men har i grunnen aldri opplevd at hjertet hopper over et slag ved å se et slikt brev før. Jeg liker å bli påminnet om gode nyheter, jeg, så jeg får enda litt sommerfugler i magen når jeg ser tittelen til X'en.

Etter altfor mange uker uten vaskemaskin, kom den endelig i går - o lykke! Den får nok å gjøre framover. Været er av en slik art at det går med noen håndklær og plutoduker for tiden... Fine blåseren står fast på stuegulvet, og det er ikke fordi den er direkte dekorativ. Det er fordi det er praktisk - rett ut på terrassen med X'en etter tur, og blåseblåse. Søla står jo av og til rundt henne, og det føles som om mye av det havner i fjeset mitt. Sandpealing?

Det har blitt mer lydighetstrening denne uka - både spontane, kjappe repetisjoner i løpet av en luftetur, og planlagte, lengre økter. Jeg føler selv at vi nå har alle øvelsene inne til bestått, på en god dag - med unntak av stå under marsj, den får jeg bare ikke til, men jeg gir ikke opp enda. Men jeg vet også at vi ikke kommer til å ha bronsemerkeprøva på en god dag, det kommer til å være nerver (det får jeg, punktum), vi er ikke så vant til å bli kommandert (burde kanskje få noen til å gjøre det), og X'en er et dyr - ikke en maskin.
Ja, og en annen liten detalj er jo det at vi foreløpig ikke har forsøkt å sette sammen hele programmet uten godbitbelønning i mellom... Planen framover er å styrke øvelsene og skape større toleranse for forstyrrelser - og å gjøre to og to øvelser uten godbit mellom, som en start. Noen dager tror jeg at vi skal klare merket, andre dager innser jeg at det er vi nok ikke klar for, men da klarer vi det en annen gang. Det er veien som er viktigst for oss nå, målet er såpass stort at vi når det uansett: Bli bedre i lydighet! For det er innmari moro, synes vi!