Førerhunden X'en?

Noen ganger tror jeg X'en kunne blitt en utmerket førerhund.

Det tok ikke lange stunden på ny arbeidsplass, før jeg skjønte at valpen var blitt kjent med omgivelsene. På morgenen tar vi buss hjemmefra til Nationaltheateret, og går i cirka femten minutter derfra til kontoret. Vi krysser flere gater, svinger hit og dit. Og X'en vet hvor vi skal. Hadde jeg turt eller vært dum nok, tror jeg nesten at jeg skulle kommet meg på kontoret ved å følge X'en med øynene igjen.
Det største problemet ville nok vært at hun blir lett forvirret ved fotoverganger i store kryss, hvor det ikke er grønt lys til alle kanter samtidig. Hvis valpen hører pipelyden synes hun at vi også kan gå over veien, selv om det da er rødt lys i vår retning. Tilsvarende blir hun av og til litt overrasket over at vi skal gå over ei gate, uten at det piper. Hvis derimot jeg "sover", og ikke får med meg at det blir grønt lys, skjønner valpen at hun kan gå over fordi alle andre gjør det - forutsatt at det er andre fotgjengere der, riktignok.

Vel inne i kontorbygningen vet hun hvor heisen er. På forrige arbeidsplass var det bare én heis, så det tok noen dager før valpen skjønte at vi ikke måtte inn i den første heisen vi kommer til, men at det var en ved siden av som av og til kommer fortere til oss. Men nå setter hun seg midt mellom de to heisene, og er klar for å gå inn i begge.
Om X'en tar tiden, kjenner noe i kroppen eller hører lyder jeg ikke senser vet jeg ikke, men hun vet alltid når vi nærmer oss vår etasje. Hun reiser seg opp og gjør seg klar for å gå ut i god tid før heisdørene åpner seg - men alltid etter fjerde etasje.
I femte etasje går vi ut, og X'en vet at jeg der må bruke nøkkelkort for å komme inn. Neste dør, derimot, gir hun meg ikke noe slingringsmonn, den døra går det an å få opp med en gang! Er jeg for treig, boffer hun. Inn døra, og vi er på vår arbeidsplass. Da raser X'en til høyre i svingen, bortover gangen, og rett inn på vårt kontor (stakkars, hun må jo bli forvirret når vi skal få nytt kontor fra og med neste uke...) Treffer vi noen kollegaer i gangen, skal de selvfølgelig hilses på. Hvis dørene til et par utvalgte kontor er åpne, prøver hun å komme inn for å hilse. Men, hun vet jo at de som sitter der også vil hilse.
Vel inne på kontoret har vi også noen rutiner hun forventer og bidrar til. Av med lenke og halsbånd, drikke litt av vannet fra i går, jeg går på kjøkkenet for å hente nytt vann, valpen drikker litt av det også, så legger hun seg ned, og er rolig hele arbeidsdagen. Opp for å hilse på de som måtte komme innom kontoret vårt. Når vi spiser lunsj, ligger hun og titter ut av vegvinduet mot oss. I ei hylle har jeg stående noen leker og diverse valpesnacks. Noen ganger henter hun seg ei leke. Noen ganger prøver hun å tigge til seg en godbit eller et griseøre, men hun får ikke ved å tigge.

Valpen vet hvilke dører som svinger innover og utover, avhengig av om vi er på vei inn eller ut. Hun klarer alltid å plassere seg selv slik at hun ikke blir truffet av dørene, men kan komme lett ut.
Når det har gått syv og en halv time begynner hun å bli urolig, for da vet hun at arbeidsdagen er over - selv om jeg har bestemt meg for å jobbe en time overtid.

Jeg kjenner at det er vanskelig å forklare alle de små tingene X'en gjør, som viser at hun kan dette stedet og veien hit. Det må sikkert sees. Poenget mitt er i hvert fall at jeg tror valpen kunne kommet seg på jobb alene, og det er fascinerende å se hvor fort hun har lært nye rutiner og praksiser.

Lille vanedyret. Hun skjønte tilsynelatende lite da jeg tidligere i uka dro på jobb uten henne. Hans skulle jobbe hjemmefra, så da ble X'en hjemme med ham. 99 av hundre ganger som jeg går ut døra hjemme er valpen med, så hun var tydelig undrende.
Men de er litt vanedyr de jeg jobber med også, for alle lurte jo på hvor hun var da jeg kom på jobb, og flere kommenterte hvor godt det var å se henne igjen dagen etter...