Sukk, som denne uka har gått unna... Det har skjedd noe hver eneste dag, jeg begynner å bli råsliten, og gleder meg enormt til påskeferien. Det er fælt å si det, for jeg trives veldig godt i jobben. Men jeg trenger en duracellrecharger nå. Jeg jobber til uka, men skal prøve å kose meg i palmehelga uten å gjøre altfor mye energikrevende... Selv om jeg har ei lang liste over ting som absolutt burde gjøres... Det er en overgang fra überfleksibel studietilværelse til jobb med fast kontortid, ja...
Sist helg vendte X'en og jeg snutene våre til Østfold, for å levere tilbake flykassa vi lånte av Gro til Bodøturen. Kassa er rimelig uhåndterlig og stor, og med frykt for ikke å få den på toget, var pappa så snill å hente oss. I Rakkestad sto Gro og fem bernere klar for tur, som vi slang oss med på. En bernerflokk med et aldersspekter fra seks måneder til over syv år koste seg i skog, på bløte jorder, langs grusvei og i et mangfold av terreng og underlag. X'en fikk lekt med sin halvbror Lillegutt, og jeg fikk sammenlignet henne litt med resten av familien. X'en er enormt lik sin mor Lina og halvsøster Mina, og det skal bli spennende hvor hun ender i størrelse. X'en har ikke tenkt til å være en liten berner...
Siden værgudene ikke var på godt humør, hadde jeg iført meg gummistøvler og full regndress - et antrekk jeg bruker kanskje hvert skuddår; jeg hater de tunge, klamme og ekle klærne! Det er da mer behagelig å gå i våte klær. Jeg trodde jeg var lur, men endte opp med to saftige gnagsår på hælene. Men turen var fin, og hundeskravla fikk gå så man helt glemte tid og smerter! Så kommer vi gjerne tilbake til Børges nystekte vafler en dag vi har bedre tid!
Søndag skulle pappa og jeg la X'en og Even få strekke litt på beina i skogen, så da ble det vanlig jakke og gore-tex. Det regnet en del, men vi hadde rimelig med ly mellom trærne. Og skoa var vanntette de, i hvert fall inntil vannstanden var høyere enn støvleskaftene... Vi måtte krysse et myrområde, som var mer enn mettet av vann. Det kan godt tørke og bli ekte vår nå, siden vinteren bare er noe tull i år.
Og vi gikk i to timer før jeg merket noe til gnagsårene - det er skoene sine, det!
X'en og Even har det så gøy på tur sammen, og det er tydelig at Even setter pris på selskapet. Riktignok skal han være litt overlegen til å begynne med, og ikke bry seg med en slik drittunge. Og da blir X'en litt sjenert. Men det tar ikke mange metrene før begge tør opp, og leker som valper i skogen. Og X'en, som vanligvis skyr vann som pesten, hoppet og spratt i bekker og dammer som en annen frosk, godt inspirert av Even. Det er lett å være tøff når store gutter viser vei...
(Flere bilder ble det ikke, da jeg ikke tror kameraet er helt vanntett...)
En blir sulten av slik tur, og søsteren bød på nystekte rundstykker og et koldtbord av pålegg. Dessuten fikk jeg hilse på nyervervelsen Filip, et nydelig og søtt marsvin. Han skal nok bli morsom når han blir stuevarm og tør mer opp.
Ellers har uken gått med til for eksempel planlegging av utdrikningslag, og jeg gleder meg vilt! Så sier vi ikke mer om det, i fall brura leser blogg. Jeg vil jo gi henne et minnerikt lag, til tross for at brudeparet har klart å legge bryllupet til en utstillingshelg... (i den grad det går an å unngå i sommermånedene...) Jeg har hatt noen sosiale utskeielser - uten valp! Det har vært handlerkurs to kvelder, og i ettermiddag ble det lydighetstrening med Linda og Mikkel og urban lek.
X'en kan å sitte, hun...
...selv om det skjer noe spennende på sidelinjen...
Mikkel belønnes med drakamp - likevel blir flinke, misunnelige valpen min sittende. Det er valpen sin, det!
Dekk mens Linda og Mikkel trener lineføring rundt X'en.
Belønning for god innsats, bite og dra er gøy!
Jeg fascineres av alle hundene vi treffer, og hvor fint de går sammen. Men som Linda sier - hunder som bor og lever i sentrum, med turer i parker og trafikkerte turområder, må være tilgjengelige, sosiale og greie. Vi møtte et dusin forskjellige hunder i ulike aldre og av ulike raser, som lekte strålende! Det er noe annet enn enkelte hunder jeg møter rundt oss, som bjeffer på alt de ser, hvor eier hauker ut spørsmål om det er tispe eller hannhund, hvor man kan få oppfordring om å gå en annen vei fordi vedkommenes hund ikke liker andre hunder - da er det trivelig å gå tur i nærområdet! Men, disse hundene møter jeg stort sett i bånd i lysløypa, går vi tur i skogen er vi så og si alene. Så er det selvfølgelig unntak, men noen bør skjerpe seg med hundeholdet sitt.
I helga står veterinærbesøk og husarbeid på programmet, mens Hans er på hyttetur. Det hørtes jo ut som en rettferdig fordeling...
Ellers har X'en med all tydelighet kommet i spøkelsesalderen. I går på vei til jobben stoppet X'en ved et butikkvindu. Hun står lenge og titter, før hun plutselig hopper bakover og bjeffer iltert. Der og da er jeg litt usikker på hva hun reagerte på - er det prøvedukken, er det speilbildet sitt?
Etter jobb går vi gjennom Karl Johan, og utenfor en souvenirforretning hopper X'en til igjen, og bjeffer. Smyger rundt og snakker alvorlig med et meterhøyt tretroll. Og da kommer jeg på at det også sto et lite troll i butikkvinduet tidligere på dagen. Det er mulig X'en ikke har sett troll før; har hun trollskrekk? Men butikkvinduet går vi jo forbi hver dag, uten at hun har reagert før.
Så slik har det seg at jeg midt på lyse dagen, klin edru, satt på huk og snakket med et tretroll, klødde det på en abnormt lang nese og klappet det på håret. Til slutt tok nysgjerrigheten til X'en overhånd, hun snuste logrende på trollet, og etter godbit og godprat gikk vi videre. Og et eller annet sted i Japan er det en turist med bilder av dette. Nordmenn, altså!
Det er jo rart, denne spøkelsesalderen. Ambulanser og brannbiler føk rett forbi oss i går morges, og X'en leet ikke på en muskel. Vi går i mye trafikk, krysser gater, hører ulike lyder, og X'en opplever mye i løpet av en dag, og reagerer/avreagerer som jeg forventer og mener er riktig. Men nå er hun altså i en alder hvor både nye og gamle ting kan virke skumle - spøkelsesalderen. Da vi kom hjem i kveld, stoppet jeg ved innkjørselen for å hente post, og jeg knepper av lenka til X'en så hun kan få ta sin sedvanlige racerrunde i hagen før vi går inn. Hun går kanskje en meter inn i innkjørselen, før hun begynner å nibjeffe. Hopper unna, og reagerer rimelig unormalt. I hagen ser det ut til at huseier har raket løv, og begynt å stappe løvet oppi en hvit søppelsekk som står midt på gressplenen, og lyser opp i mørket. X'en løper bjeffende rundt og rundt gressplenen, så da er det bare for meg å gå bort til sekken for å ta en prat. X'en ignorerer jeg, men etter kanskje to minutter er hun borte og spiser godbiter som jeg legger på sekken.
Det hadde vært interessant å vite hva som skjer i hodet til valpen, hva hun tenker, men dette er jo bare en fase man må gjennom. Noen får sterkere, andre svakere, spøkelsesalder. Jeg klarer ikke å huske at tidligere hunder har gjort slike ting, men det er kan hende forskjell på å gå i flokk med den støtten det innebærer, og å være alenehund som møter verden alene. Så er det opp til oss å sørge for at hun ikke føler seg alene, uten å styrke noen redsel eller spøkelsesaktig atferd.
Til sist noen kosebilder av de to viktigste i mitt liv:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar