Endelig spor igjen

Det har blitt mye lydighetstrening i det siste, som forberedelse til de tre stevnene vi har gått. Nå som de er overstått har jeg gjort meg en "evaluering" for å se hva vi må trene mer på, om noe må trenes annerledes, også videre. Det ser ikke ut til at vi får til noen ny LP-start før over sommeren, så da kan vi roe ned til ordinær treningsrytme igjen. Og det betyr jo at jeg får frigjort tid og kan ta opp igjen aktiviteter som rett og slett har vært liggende på hylla. Det er i hvert fall halvannen måned siden sist X'en gikk spor, så nå var det på tide å børste støv av sporlina.

X'en og jeg har fått plass på et ukeslangt sporkurs som begynner om under fire uker, og da jeg innså hvor kort tid det er igjen ga det påfyll til sporbehovet. Greit at en skal lære på kurs, men det er nå kjekt om vi får gått litt spor og frisket opp hukommelsen til X'en før vi drar opp, så vi ikke behøver å starte helt på scratch.

Etter jobb tok dermed X'en og jeg turen oppover til Maridalen. Jeg hadde tenkt å legge et spor på cirka 150 meter, med en vinkel cirka halvveis, men terrenget passet liksom ikke sånn... Det er ikke så lett å planlegge et ukjent terreng. Det endte med et spor på cirka 250 meter, og ingen markerte vinkler, men ikke akkurat rett fram heller. Jeg gjorde det veldig enkelt for meg selv, og fulgte en smal sti som viste seg å gå i en bue, så jeg lettere kan sjekke at X'en går der hun skal. Spørsmålet er om jeg lurer meg selv, at hun skjønner hva en sti er og går på terreng og ikke sporet... Jeg må hive meg ut i lyngen snart, bokstavelig talt. Ja, på slutten av sporet krysset vi en bred sti, og fortsatte på en smal sti en 30-40 meter til sporslutten.

Mens sporet fikk ligge, gikk vi en tur en times tid. Etter å ha ligget til ladning på kontoret hele dagen trenger hun å få ut litt energi, i hvert fall for å kunne konsentrere seg om og å fly lavt nok til å kunne jobbe. Terrenget var småkupert og tempoet var ikke bedagelig, så vi ble litt andpustne begge to - sikkert sunt og bra, inntil jeg skled i vissent granbar og falt bakover. Jeg fikk heldigvis tatt meg for med høyrehånda, men dermed gikk jo også det meste ut over høyrehånda :-( Takk og lov for at jeg er venstrehendt!

Tilbake til bilen var det på med selen. Tre-fire meter før sporstart kommanderte jeg X'en i dekk, og byttet fra lenke til sporsele. Jeg tror jeg vil ha det som vår startrutine, for da får hun en større ro over seg, framfor den maniske, inderlige stress-spurt-tjuvstarten hun har hatt på en del spor.
Utstyret på plass og eier i posisjon, så får hun søk-kommandoen. Hun reiser seg og begynner å søke rundt der vi sitter. Hun skjønner ikke hva vi skal, oppfører seg som om jeg har hevet godbiter utover plassen og sagt "søk", så jeg hjelper henne i gang ved å gå litt nærmere sporstart, peker mot bakken og gir ny kommando.
X'en orienterer seg litt, prøver seg fram, før hun finner sporet og går på. Jeg merker sporet med klesklyper og fargerike tøyremser, og den ene klesklypa er festet så lavt (rettere sagt har kvisten knelt av tyngden) at X'en får tak i den, knepper den av kvisten, og legger seg ned for å tygge på den. Kjapt får jeg byttet den til meg mot noen frolic, en god deal synes X'en, og sporer videre etter min kommando.
Lenger bort gjentar det seg, hun får tak i en ny klesklype, og vi bytter. Jeg lurer på om hunden er klar for å finne pinner i sporet? Må testes ut! Er det tilfeldig at hun knepper av klesklypene, eller kjenner hun lukta mi?

X'en jobber ikke like dypt som jeg hadde ønsket, og jeg hører på nesa hennes at det ikke er den samme intensiteten hele tiden. Noen ganger går hun på, om det er på overvær eller om hun følger stien vet jeg jo ikke, men jeg gjør mitt beste for å holde henne tilbake til hun igjen bruker nesa si som jeg vil.
Etter drøye hundre meter kommer vi til et parti hvor hun sliter en del - akkurat der møtte jeg en mann med valp da jeg la ut sporet, de kom mot meg på den stien jeg gikk, så det er mulig det er mange duftinntrykk der, at nesa er forvirret. Hun legger seg rett og slett ned, og bare titter på meg.
Jeg gir et par søkskommandoer, men hun finner ikke ut av det. Dermed velger jeg å hjelpe henne videre, ved å gå et par meter i riktig retning. Da finner hun sporet, og tøffer videre - og jeg roser masse, det er tross alt et langt spor hun må jobbe for uten særlig til belønning. Men jeg merker også at om jeg roser for kraftig/engasjert begynner hun å surre litt, pendle mer i sporet - blir hun ukonsentrert av meg, mon tro?

Selv om jeg ikke hører det smeller i nesa hele tiden og selv om hun ikke går så dypt i lyngen som ønsket, føler jeg likevel at hun jobber det meste av tiden. Hun går på en helt annen måte enn da vi gikk tur, for eksempel, hun passerer elgbæsj uten å blunke mens hun ville smake da vi gikk tur. Hun stopper ikke for det som virker som vilkårlig snusing på rare flekker, hun jobber seg framover i sporet. Tror jeg. Det er lenge siden sist for oss begge, så vi må begge repetere dette - jeg må friske opp hvordan jeg kan lese henne, hun må friske opp hva spor er, og jeg må få lagt et spor som hun ikke kan følge ved hjelp av stien.

Avslutningen er pen, hun krysser den brede stien uten problem og tøffer videre på den smale stien på andre siden. Jeg holder litt igjen for at hun ikke skal ta sporslutten (kattemat, som vanlig) på overvær, men hun går stødig, med nesa i bakken. Faktisk går hun forbi sporslutten - jeg vinklet rett av stien for å legge kattematen litt gjemt (jeg møtte en mann også på denne stien da jeg la ut sporet), mens X'en fortsetter rett fram, hopper over en trestamme jeg VET jeg ikke gikk over, og sporer videre. Og da skjønner jeg hva som har skjedd - jeg forlot sporet rett nedenfor den trestammen, så hun har plukket opp sporet jeg nødvendigvis etterlot da jeg var ferdig å legge sporet. En blir jo ikke ferdig å legge et spor bare fordi en lager en sporslutt, duftene er jo igjen etter hvert fotspor en gjør!
Men heldigvis sporer X'en seg tilbake mot sporslutten, framfor å velge sporet tilbake til bilen. Så da fant hun sporslutten likevel, om enn med en liten omvei. Og neste gang skal sporleggeren gjøre en bedre jobb... Jeg er i hvert fall glad for at jeg slapp å stoppe henne, avbryte en god jobb og ta henne tilbake for å gi henne sporslutten, hun fikk jobbe seg fram hele veien, så belønningen ble reell, og jeg måtte ikke si at "nå jobber du feil". Hun tok heller ikke maten på overvær, hun var fint i bakken hele tiden på dette stadiet. Flinkeste dyret mitt!

De som kan å gå spor vil finne masse å kommentere, men for meg var dette et godt spor for oss, med tanke på hvor lenge siden sist det er. Nå skal vi få gått spor jevnlig framover, så vi er i en god steam når sporkurset starter.