Emosjonell karusell

Det har skjedd veldig mye den siste uka, ting som jeg opplever både positivt og negativt, så akkurat nå er jeg en blanding av glad og fortvilet, spent og nervøs, lettet og skuffet...

I går fikk vi nøklene til huset vårt - da ble det brått veldig offisielt, veldig vårt, veldig endelig. Etter at huseier, rettelse; tidligere huseier, hadde dratt gikk Hans og jeg rundt med målebånd, penn og papir. Vi har møblert litt på papiret, så får vi se hvordan det blir i praksis. Bør kanskje måle møblene også, og sjekke at det vi ser for oss faktisk er gjennomførbart... Det er veldig spennende, og jeg gleder meg til å lage et hjem ut av dette sammen med Hans. Jeg gleder meg til å ha noe eget vi kan gjøre helt som vi vil med, ha god plass og virkelig tre inn i livet. Men det er jo også noe skummelt - økonomiske forpliktelser, økende interesse for rentenivå, har vi sjekket alt godt nok, er huset så bra som vi tror? Det er mye jeg/vi gjerne vil pusse opp, men det er av estetiske hensyn, så vi utsetter det enn så lenge. Nå er det viktigste å komme på plass, samt få i stand det som er tenkt som hunderommet. Så får det andre bli overskuddsprosjekt "der framme" en gang.


X'en inspiserer sitt nye hjem.

I helga kom forresten svar fra styret på vår søknad om hundehold, og den var godkjent. Heldigvis, for da var jeg allerede dratt avgårde på parringsferd med X'en.
Dessverre ble det ikke parring - X'en og den utvalgte hadde mye moro, og koste seg sammen i fire dager, forsøkte og forsøkte, red og flørtet med stor iver - men kom ikke over den siste kneika som hadde gitt parring. Dessverre.
Det var en av faktorene jeg tok med i vurderingen av hannen - denne turen ville bli et møte mellom to firbeinte debutanter eid av mennesker som har liten eller ingen parringserfaring, og jeg hadde nok håpet og trodd at det skulle være lettere enn det viste seg å være. Det var heller ikke så mye hjelp tilgjengelig rundt oss, men vi havnet til slutt hos en veterinær for inseminering. Han hadde inseminert fem-seks tisper før gjennom sin yrkeskarriere, og bare en av disse tispene ble drektige - så jeg er ikke veldig optimistisk. Veterinær fikk tømt hannen, halvparten rant ved injeksjon ut i fanget mitt - og det blir det lite valper av. Men resten kom på plass i X'en, og hun sto med hevet bakpart i over tyve minutter, mer enn det kunne vi ikke få gjort under de omstendighetene.
Så en stor del av meg anslår dette som en bomtur, at det ikke kan bli valper av det der. Mens en bitteliten del av meg tviholder på et bittelite håp om at kanskje, kanskje, kanskje kan det likevel ha vært nok sæd, riktig dag og tilstrekkelig innsats. Så jeg føler meg schizofren - en blanding av skuffet og lei meg, men samtidig gleder jeg meg bittelitt til det som kanskje kan skje rundt 1. mai. Jeg fyker mellom håp og faktisk nesten sorg så langt.
Jeg var selvfølgelig forberedt på at hun kunne gå tom, en har aldri garantier, men som regel kan en jo håpe fram til ultralyd, i det minste. Nå starter jeg med nedturen og ble fratatt muligheten til å glede meg spent en måneds tid...

Jeg hadde gledet meg så veldig til sommervalper og bernervalper, jeg har ikke klart å tenke på så mye annet de siste månedene. At vi fikk et så fint hus som er perfekt for valpekull, også får jeg ikke valpekull til huset... Jeg er lei meg, skuffa, tom og sliten. Akkurat nå er det liksom ikke så moro med flytting og oppussing heller, samtidig som jeg bør fokusere mest mulig på det framfor å spekulere på oddsene for at X'en er drektig. Jeg har stirret etter dette drektige blikket de kan få, jeg ser ikke en dritt forskjell på bikkja, så da er hun kanskje tom??? Nei, jeg får finne på noe annet å okkupere tankene mine med, melde på til de utstillingene jeg ikke tenkte å melde på til på grunn av drektighet/fødsel/valping, og la livet gå videre. Så får tiden vise hva vi skal bedrive sommeren med. X'en er jo ung, vi har god tid. Jeg har også lært veldig mye i denne prosessen, så ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Og - jeg angrer ikke på at jeg dro så langt og usentralt, jeg ønsket virkelig å bruke denne hannhunden, og tok bevisst de sjansene og risikoene det innebar. Jeg hadde bare håpet at resultatet skulle bli bedre enn dette...

Det er ikke bare solskinnshistorier ved å drive oppdrett.