Våryr???

Jeg ser mange kjenner en våryr følelse bre om seg. Det gjør ikke jeg. For jeg er vårsur...

Jeg LIKER vinteren. Jeg elsker snø og kuldegrader, jeg liker det meste med den årstiden. Men nå?

Nå er det råtne snørester, det liker jeg ikke.
Det er is der snø har smeltet på dagen og frøset på natta. Det liker jeg ikke.
Det er gjørme overalt.
Smeltevann.
Skogen er en blanding av tæle og myr, og egentlig ubrukelig, i hvert fall til å legge spor - som er en av de få positive tingene en ikke får gjort på vinteren.
Alt er skittent og ukoselig, og jaggu blir det ikke like skittent inne som ute selv om poter tørkes på dørstokken.
Snøen forsvinner, og erstattes av endeløse mengder av søppel og bæsj som idioter tror forsvinner med smeltingen, og derfor legger fra seg gjennom vinteren.

Sola skinner, sikkert trivelig nok - om en ikke er plaget av soleksem, som er på sitt mest intense på våren når en ikke er vant til sola og vårsola skinner på sitt verste. Det klør, selv gjennom klærne.

Og vi vet vel hva vi har foran oss, når sola får sterkere grep? Da kommer hoggormen fram, flåtten eksploderer, og andre insekt en slettes ikke vil ha noe å gjøre med.
For våre sorte, pelsede venner er sola bare varm og dovnende, plagsom og lammende - og jeg reagerer på sola som en berner i full pels - sløves ned, svetter, blir apatisk, og får kraftige solbrentskader bare jeg går ut etter posten. Og nå flytter jo alt av utstillinger og stevner utendørs!

Som om ikke det er nok, har båndtvangshelvete kommet igjen. Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva båndtvangen er godt for - men den er jo ikke til noe godt for meg og X'en, og jeg synes jo det er mye triveligere å gå på tur når X'en kan få boltre seg fritt. Jeg liker rådyr og fugler - men jeg kjører egopupp og vil ha det bra for meg og X'en, og vi har det bedre uten lenke.

Bad og moro, sier du, kjøle seg ned og fin trening? Kanskje det, om en ikke har vannskrekk og faktisk kan svømme...

I år hadde jeg faktisk gledet meg til vår og sommer - hele min eksistens har siden lenge før jul kretset rundt det å få en uforglemmelig og fantastisk vår. Alt jeg har gjort, tenkt, sagt, ment og planlagt har dreid seg om én ting - vårvalper, sommervalper, Latrudas F-kull. Så går X'en som kjent tom, og jeg er bare så skuffa, lei meg, bitter, sint, motløs, tom. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå, må planlegge resten av året helt på nytt - alt var lagt opp etter valpekull og å beholde valp. Brått har jeg to tomme måneder uten valpekull å ta meg av, og jeg kan legge planer, men jeg aner ikke hva jeg skal finne på da, har strengt tatt ikke lyst til å finne på noe, alt er en dårlig erstatning, en fattig trøst. Jeg ønsket så veldig dette valpekullet, og det hjelper INGENTING når noen trøster med at jeg bare kan parre på neste løpetid. Det var NÅ jeg ville ha valper. Tenk så fint å ha valper født rundt første mai, som kan tilbringe masse tid ute, som kommer til sine nye eiere på en årstid hvor all trening og sosialisering er enklere. Jeg har gledet meg så veldig, men sitter igjen med en følelse av å ha mistet noe - et savn, en sorg, en skuffelse, en rådvillhet.

X'en er ikke den første tispa som har gått tom, og jeg vet jeg har sagt at det er en sannsynlighet med tanke på parringsforholdene - men jeg var likevel ikke skikkelig innstilt på det, jeg har i hvert fall reagert mye sterkere enn jeg hadde trodd. Kanskje irrasjonelt, kanskje egoistisk. Men dette har vært drømmen min så lenge, hvordan reagerer du når du ser i øyekroken at oppfyllelse av drømmen er innen rekkevidde, også snappes den vekk når du er på det mest euforiske?
Det har blitt noen tårer, jeg har investert så mye av meg selv i dette kullforsøket. Hvis Petter Northug brekker beinet fjorten dager før OL, sier du ikke at uff da, men du kan jo være med i OL om fire år igjen.
Hvis en syvåring får tannverk på bursdagen sin, sier du ikke at jaja, men det er snart jul og nye kaker.
Jeg har latet som ingenting i bloggen siden jeg fant ut at hun er tom - men sannheten er at jeg går i koma, jeg får ikke gjort noe fornuftig, jeg gråter litt nå og da, jeg sover dårlig, jeg klarer ikke konsentrere meg, det gjør vondt å se X'en, jeg er lei av alle jeg må fortelle at nei, det blir visst ikke valper, hehe, jada, det kommer ny løpetid, jada, hun er da så ung, nei, sånt skjer.
Dette er mitt tap, min sorg, min reaksjon. Jeg skal få ristet det av meg og gå videre - men jeg har ingenting å se fram til akkurat nå, ingenting å glede meg til.

Nei, det er ingenting som er bra ved våren...

Dette er min blogg, jeg skriver hva jeg vil, for meg er det terapi å skrive av seg tristesse og bitterhet. Hvis du synes jeg er teit, er det ditt problem. Jeg har i hvert fall drømmer jeg forsøker å få oppfylt, og jeg tør å investere følelser i min jakt på livslykke. Jeg investerte, jeg tapte, men jeg skal vinne - til slutt.