Latruda beretter: Hoppende glad

Så er det mandag, ny uke og nye sjanser og alt det der. Det er visninger denne uka, så det blir vel en del rydding og vask igjen. Det må jo høres ut som om jeg roter og skiter noe grasat til, men det skal jo være rimelig shinet og tomt for en visning. Fjerne toalettsaker på badet, fjerne alt på kjøkkenbenker, fjerne yttertøy og sko i gangen, fjerne laptop og aviser fra stua, også videre. Handle inn nye blomster, støvsuge, vaske gulv, og rett før visningen tenne stearinslys og fyre opp i peisen. Det er jo hyggelig å ha det rent og ryddig rundt seg, men det er hyggeligere å vaske for sin egen del, når en har lyst og har overskudd til det. Jaja, alt har vel en ende, har det ikke?

I dag var forresten min siste arbeidsdag. Ikke at jeg merker noen stor forskjell når jeg går sykemeldt og skal fortsette med det framover, men det er likevel litt vemodig, litt trist, litt rart, litt underlig, litt uforståelig, litt skremmende. Det er trygghet i å ha en jobb i gå tilbake til, men enn så lenge har jeg fokus på å bli frisk(ere), så får jobbsøking komme når jeg er klar for det.
I kveld har jeg bakt kake jeg skal ta med på jobben i morgen, hvor jeg må rydde sammen sakene mine jeg har på kontoret, også ta avskjed med kollegaene mine.

Her er forresten noen bilder av rekka "mi" som jeg tok om fredag:

Jeg bor i nummer to fra venstre.
Og grønt må jo være en fin farge å bo i, ikke sant? Grønt er skjønt? Håpet er lysegrønt?
Ifølge Wikipedia er grønt fra gammelt av fruktbarhetsfargen, så vi kan jo håpe at det gjelder for X'en? (Og skikkelig ikke for meg!)
Grønt kan visst også stå for sykdom, ondskap, djevelen, ulykke og død... Og det er vel sånn cirka jeg oppsummerer 2010, men jeg bor jo i ei gul rekke...
Å være grønn og uerfaren er jo også et kjent uttrykk, og passer i hvert fall godt og kontrastfylt med alle mine oppussingsplaner! :D

I dag har X'en og jeg hatt en fin lydighetstrening, litt sånn manisk desperat da jeg innså at vi skal starte til lørdag og ikke har trent på den nye hinderøvelsen på veldig lenge. Så jeg dro fram hinderet og en hoppende glad hund - hun synes virkelig det er moro å få hoppe! Hun husket godt deler av brukstreningen, så da vi sto foran hinderet tok hun sats og fløy over det fra meg. Jeg fikk hanket henne inn igjen og forsøkt et par ganger til hvor hun stadig fløy avgårde, og jeg må jo bare le av hennes iver og glede! Hehehe, men til slutt fikk jeg bremset henne så hun ble sittende og jeg kunne gå fra henne. Bare for å forsøke kalte jeg henne til meg, og den delen av øvelsen husket hun ikke - og løp til meg ved siden av hinderet. En må jo teste hvor mye hun husker?
Vi forsøkte en gang til hvor jeg hjalp henne over hinderet ved å styre henne med en frolic, og deretter var det nada problemo - poletten hadde falt ned igjen, hun hoppet over og smatt inn på plass til meg flere ganger på rad, og jeg kunne presse høyden opp til 60 centimeter uten at hun viste tegn til nøling eller touch. Fineste hoppedyret mitt!

Riktignok kommer hun i full fart rundt meg og setter seg råskjevt, men det har jeg full aksept for nå. Jeg skal eksperimentere med å stå lenger unna hinderet for å se om hun rekker å bremse ned og sette seg rettere på grunn av det. Men foreløpig vil jeg ikke stå altfor langt unna, i fall hun da løper forbi hinderet og tar det som en innkallingsøvelse. Så med andre ord er ikke øvelsen ferdig pirket, men den er mer enn god nok til å få en grei karakter på konkurranse om hun gjør til lørdag som hun gjorde i dag.

Her er noen bilder jeg tok av X'en mens vi lekte med hinderet, hun har så stor moro med det at jeg klarer ikke helt å tro at hun faktisk var redd for hinderet til å begynne med. Det er jo så gøy å jobbe med henne, og bare vi får inn apporten kan vi innføre flere element i hinderet også. Jeg digger berneren min!