Pappapåske med tur og spor

Vakreste i verden!

Det ble normal jobbing denne påska, tirsdag klinte jeg til med ti timer på jobb på grunn av kurs. Men det fine er jo at dette blir avspaseringstimer jeg kan ta ut i forbindelse med utstillinger, når jeg trenger fredagen fri til å kjøre langt eller hente Even eller bade flere hunder eller hva som helst. Så jeg synes ikke veldig synd på meg selv. Selv om det var litt stusslig å sitte muttputt alene på kontoret på onsdag, siden alle andre avspaserte, hadde ferie eller av andre grunner var hjemme.

Torsdag dro vi sørover, for å besøke familie og feriere. Sydenferie i Østfold, hvor det var betraktelig mer bart enn hos oss. Fredag hadde jeg egentlig tenkt til å dra på Østfoldavdelingens tradisjonelle påsketur, men jeg valgte heller å bli hos pappa og benytte anledningen til å gå årets første spor. Jeg har tross alt gledet meg en god del til å komme i gang, og nå var jeg jo på velegnede marker.

Vi kombinerte tur og spor, og med "vi" mener jeg både Even og X'en, samt Hans og pappa. Vi fem trasket oppover Lenaåsen, et nydelig turområde som starter tvers over innkjørselen til pappa. Sola skinte, det var passe varmt med 12-13 grader, og hundene storkoste seg.





Even er sitt vante trauste seg, han går rolig og jevnt som et lokomotiv. Han går utenom de verste sølepytter og slikt, og tenker tilsynelatende hele tiden ut letteste veien å gå. Men så kommer det av og til noen glade byks eller ivrig tempoøkning. Mens X'en er høyt og lavt, overalt, løper sikkert tre ganger så langt som vi andre går, fyker rundt, bærer pinner, hopper langt, spruter i søla og storkoser seg på sitt vis. Det skulle jo også bare mangle om det ikke var litt forskjell på deres måte å gå tur på, med tanke på alderen. Even er snart ti og et halvt, X'en er snart 20 måneder. Men når vi kom til snøflekker var de skjønt enig om at de skulle ligges på.




Pinnedyr


Påskeharen?




Jo mer søle, jo mer moro.



På toppen av Lenaåsen traff vi på en frosk, som nok kom ut litt for tidlig med tanke på at det lå snøflekker enda. Men, der var den. Så da må en vel være forberedt på både flått og hoggorm snart også. I fjor så jeg hoggorm første gang rundt 10. mai, men jeg bedriver ikke akkurat aktiv oppsøken heller... Jeg husker ikke når vi plukket den første flåtten, men jeg tror det var rundt da det også. Jeg får huske å få resept på flåtthalsbånd neste gang jeg kjører forbi veterinærkontoret, samt kjøpe nye ormetabletter i håp om at jeg ikke trenger de i år heller.


Litt årsvill frosk.

Når vi kommer til toppen av Lenaåsen kan vi velge ulike veier videre, som leder til forskjellige gårder i Varteig. Blåløypa vi fulgte var hovedveien mellom Bøgårdene og Brennegårdene i "gamle dager", men det går løyper også til andre gårder. Men siden vi ventet middagsgjester i kraft av min søster og nevø kunne vi ikke begi oss ut på en så lang tur. Dermed gikk vi inn i skogen et stykke, før vi kom ut på blåløypa lenger ned, nærmere hjemme. Nå var vi ute borti tre timer likevel, så middagen ble pittelitt forsinket. Men, alle var fornøyd for det.

Vi fant vi et åpent parti på hver side av løypa, hvor jeg kunne få lagt to spor til Even. For selvfølgelig måtte Even få prøve spor!
Siden jeg ikke visste hvordan han ville ta dette, fikk han to spor på fem-syv meter. Jeg la det andre etter at han hadde gått det første, for å se hvordan han tok utfordringen. I det første la jeg en godbit i hvert fotspor, med den sedvanlige kattematen som sporslutt.
Even vet jo ikke hva "søk" betyr, og har ikke vært borti noe lignende, så jeg pekte mot startdepotet og sa "vær så god". Even lette, og Even fant. Når han var ferdig med depotet gjentok jeg kommandoen for å få ham til å gå videre, og han gjorde nå det. Jeg pekte på hver enkelt frolic de første meterene, så han skulle fatte hva jeg forventet av ham, og halen gikk livlig mens han spiste seg framover. Etter hvert fjernet jeg meg litt, for ikke å hjelpe ham hele veien. Han vimset happy rundt, men når han fikk en påminnelse begynte han å lete/søke igjen. Og han kom seg da til mål, hvor han fant etthundregrams godbit, og det var jammen snadder!
Siden han i det første sporet gikk over en del godbiter, uten å slutte søket, lot jeg det være mer opphold mellom godbitene i det andre sporet. Han hadde jo vist at han kunne jobbe med mindre påvirkning enn jeg først ga ham!
Og det var tydelig at han på spor to skjønte mye mer av hva han skulle gjøre - og han jobbet hardere. Du hørte det snøfte og "smelle" i nesa, halen gikk hele tiden, og han virket mye mer konsentrert og ikke minst fokusert. I det første sporet vimset han og gikk av sporet om jeg ikke pekte retningen, mens her var han rimelig målrettet hele tiden. Han hadde et par innfall av å gå tur, men da tok jeg ham tilbake, ga "vær så god"-kommando, og han søkte seg i land. Igjen fant han sporslutten! Ikke at det burde være så himla vanskelig på et linjalrett spor som var seks-syv meter langt, men han jobbet seg gjennom det hele helt fram til mål. Han skjønte poenget, han - det er mat i skogen!




Even går spor.

X'en skjønte nok også poenget, for hun satt bundet til et tre nede på stien og fortalte med store ord hva hun syntes om en slik forskjellsbehandling. Da vi skulle gå videre slapp vi begge to løs igjen, og hun føk rett opp på haugen hvor Evens spor lå, og gikk begge to slik jeg kunne huske å ha lagt dem. Det lå nok noen godbitrester som hun kunne støvsuge også.

Litt lenger ned fant vi et annet åpent område, hvor jeg skulle legge spor til X'en. Hun ble igjen bundet til et tre, og giret seg kraftig opp.
Hun fikk på seg sporselen, og endelig skulle jeg få bruke sporlina jeg hadde ønsket meg og fått til jul. Jeg hadde knapt festet lina til selen før hun føk fram og fant startdepotet. Jaja, tenkte jeg, nå får vi testet om hun kan jobbe selv om jeg går langt bak, for hun var jo allerede langt foran meg...
Det er sjelden hunden det er noe galt med, det er som regel føreren. Eller i dette tilfelle, sporleggeren. Jeg la fire-fem vinkler i sporet, men de kom så tett at de slo hverandre ihjel. X'en føk hit og dit, fram og tilbake, fant en godbit her, jeg fant en spormerking der. Vi var innom områder jeg ikke kunne huske å ha gått, vi gikk steder jeg vet jeg gikk - men lenger ut i sporet... Men, hun jobbet, hun trengte ikke meg der jeg hang på slep i sporlina, og hun fant sporslutten og var såre fornøyd.
Kremt...
Så vi lærte en del av det sporet. Vi lærte at X'en husker hva det å gå spor er. Men sporleggeren husker ikke så mye av det å legge spor. Vinkler må ikke komme så tett, og jeg må lære meg å merke sporene så jeg skjønner hvor jeg har gått. Hva betyr det merket? Rett fram, høyre eller venstre? Og det er vel og bra at X'en kan jobbe selvstendig med meg flere meter bak i sporlina. Men det må ikke føre til at hun får fise gjennom området og gå som hun vil, litt kontroll må jeg jo ha på henne? Hun får heller ikke lov til å starte på et spor når hun har giret seg så høyt oppe som nå, da får vi enten roe oss ned eller la være å gå spor. For nå eksploderte hun så snart hun fikk mulighet, og det ga mye surr og slurv fra henne også, hun brukte tid på å roe seg ned, fokusere og faktisk bruke nesa.
Men, selv om det ble mye kluss var det jo moro, det er det ingen tvil om. Sporlysten er der hos begge to, så må bare evnen komme sigende etter hvert som vi husker hva som fungerte og ikke fungerte i fjor. De neste sporene skal jeg nok legge lange og strake, for å varme opp sesongstarten og få i gang skikkelig sporing hos henne - det ble litt mye høyt hode og villskap i sesongstarten. Vi skal ta det gradvis og rolig. Her jeg sitter på kontoret ser jeg rett ut på et perfekt sted å legge spor, så det skal vi få gjort så fort som mulig.




X'en gjør forsøk på å gå spor, det ble litt mye fart og litt lite fokus - kombinert med en elendig sporlegger.

Lørdag fikk Even forresten et nytt spor, dette ble borti 15 meter langt. Fremdeles rett fram, uten vinkler, men med store opphold mellom godbitene.
Han tok tegningen med en gang han fant startdepotet, og jobbet seg fint bortover. Han trengte ikke like mye hjelp fra meg, og ble ikke det minste forstyrret av at pappa og Joakim nevø gikk ved siden av for å se på (han ble ikke forstyrret da pappa gikk ved siden av og fotograferte dagen før heller). Joakim var vel lettere oppgitt over at det kunne ta så lang tid å gå så kort, men Even jobbet fint med nesa, lette grundig, og hadde et jevnt tempo. Han er sindig, han, og tar det i sitt tempo. Fineste gutten!

Flere bilder kan sees her.