Vi trener igjen

Vi har trent lydighet i dag. På tide å komme inn i rutinene igjen, nå som X'ens labb er friskmeldt og veterinæren har sagt at X'en er klar for det normale igjen. Vi bruker skjerm om natta til vi ser at nerven er helt dekket av "kloskall", så hun ikke skal slikke og irritere, men ellers er vi ferdig med antibiotika, potesokk, pyrisept og alt annet styr.

Nå er det riktignok ikke bare den brukne kloa som har gitt treningsstopp - det tok brått slutt etter bronsemerkeprøva og det uoffisielle stevnet, da var jeg på en måte helt tom. Vi hadde jobbet hardt mot et mål, målet var nådd, og det var en utladning. Jeg var ikke helt klar for å trene igjen, jeg trengte en liten pause for å finne ny motivasjon. Men nå er vi i gang igjen! Det hjelper jo at ukene flyr, og at datoen for neste milepæl nærmer seg...

Så da var det tilbake til Hellerudsletta i dag, og X'en viser så mange fine tegn på at hun skjønner at dette er et sted for å jobbe. Både glede ved å komme dit, og hun går kjapt i kontakt- og samarbeidsmodus.

I dag fortsatte jeg med pirkearbeidet. Det betyr innkalling for å få rette sitter. Det er litt hablahabla om de blir riktige selv med kort avstand, så jeg begynner å tvile på om min taktikk er den rette. De blir gjerne rette, men hun setter seg ikke så tett inntil meg som jeg ønsker. Jeg vil jo ikke velge mellom skjevt og tett eller rett og fjernt, så jeg må tenke litt mer på det der. Skal jeg fortsette å belønne de rette sittene, og angripe neste problem når rett sitt er default modus på enhver innkallingslengde - eller skyter jeg meg i foten om jeg ikke sørger for å få de tett inntil med en gang? Pokker så mye rart en skal gruble på...

Neste pirkearbeid var oppsitt ved dekk - eller ønske om fravær av oppsitt. I dag begynte hun plutselig å tulle ved å reise seg opp før jeg gikk inntil og slikt, så jeg antar hun kanskje begynner å bli litt lei terpingen min der, og gjør slikt for å skape variasjon selv? Hun pleier jo alltid å ligge til gull, så jeg velger å tro at det var et innfall, og ikke usikkerhet på øvelsen.

Jeg børstet støv av stå under marsj, som er vår dårligste øvelse. Jeg er litt frustrert over at jeg ikke får noe gjennombrudd på den, jeg kommer ikke videre, jeg føler vi stamper på det samme stedet.
Jeg rygger, X'en følger meg, jeg slenger hånda fram for å late som om jeg kaster godbit, X'en stopper, jeg kaster godbiten på ordentlig som belønning. Men jeg får ikke samme reaksjon når jeg begynner å gå sidelengs (for til slutt å snu meg så vi går samme vei), da skjønner hun ikke. Jeg har knøvlet mye med denne øvelsen, og det irriterer meg, for XYZ under marsj er viktige øvelser i senere klasser, og det er for dumt at vi ikke skal få den til. Jeg tror jeg har hengt meg opp i at det er vanskelig.
Anette, som vi trente med i dag, tipset meg om hvordan hun trente den inn. Gå vanlig framover, begge to, bråkast en ball bakover mens du sier stå - på sikt vil hunden fryse på stedet i forventning av ballen som kommer (for etter hvert bare later jeg som at jeg kaster ballen, og kaster den etterpå som belønning). Altså en vri av det jeg gjør nå. Jeg vil ikke kaste godbit bakover på den måten, for jeg er redd for da å få en hund som begynner å spore under FVF. Så vi forsøkte ball i dag. X'en synes ball kan være morsomt, selv om hun alltid kommer tilbake til meg for å få en frolic som siste belønning - ball er ikke nok i seg selv, det må noe mat til. Og hun går lei av ballen, jeg kan bare bruke den noen ganger etter hverandre. Andre hunder er jo helt ball-oman, og kan løpe etter den en dullion ganger på rad. Men vi fikk i hvert fall forsøkt en håndfull ganger, og ut fra hva jeg kan se (jeg har jo gått videre) får jeg en fin og kjapp reaksjon. Etter noen repetisjoner frøs hun i stå - hun løp ikke for å ta ballen! Hvorfor aner jeg ikke, om hun ikke så hvor det ble av ballen (jeg hiver jo som ei kråke, så ballen forsvant litt her og der, og aldri likt to ganger på rad - jeg klarte for eksempel å hive den under henne mellom for- og bakbeina) eller om hun plutselig skjønte at hun skal stå. Men jeg valgte i hvert fall å avslutte der, med masse belønning, tjo og hei - hun utførte en perfekt stå under marsj. Trolig av pur flaks, men det blåser jeg i, det så pent ut og jeg fikk fornyet tro på at vi kan klare det.
Så får vi bare kjøre på med den metoden en stund nå, og se om det fungerer. Siden hun blir relativt kjapt ball-lei kan jeg ikke kjøre så mange repetisjoner, men får vi gjort dette seks-syv ganger hver dag i en uke bør det jo ha blitt noe framgang?

Jupp, vi er i gang igjen!