Stående sporhund

Jammen svusjet ikke også denne uka forbi, men vi rakk heldigvis litt mer trening før helga overmanner oss.

I dag har X'en vært hjemme alene hele dagen. Hun/jeg/vi er jo litt bortskjemt med at hun kan være med på jobb, men så har jeg funnet ut at det sikkert er greit å ha litt mer fra hverandre-tid også. Jeg har en vag teori om at jeg da kan bli litt mer spennende å jobbe sammen med, når jeg ikke er den personen som alltid er rundt henne. Så fra nå av blir det hjemme alene-fest med ujevne mellomrom for frøkna.
Eller fest og fest, det så ikke ut som om hun hadde gjort noe galt mens vi var borte, og ikke hadde jeg forventet det heller. Hun hadde ikke en gang spist på okseøret hun fikk, så trolig har hun sovet hele dagen. Eller ult sin nød, så lenge at hun ikke orket å spise, men det har jeg heller ingen tro på, hehehe!

Uansett, jeg kom hjem og var veldig klar for tur, men siden gradestokken viste 40 grader i sola fant jeg ut at det er jeg rett og slett ikke innstilt på. Det blir for varmt, og jeg er ikke på humør til å treffe hoggorm i dag. De kommer jo gjerne fram når det er så varmt.
I stedet gikk jeg ut i skyggen og fikk lagt spor til X'en der jeg i lengre tid har tenkt er et godt sporterreng.
Det er tørr skogsbunn, lyng, mose, bart fjell, litt opp og ned, en svak sti, men lett å gå av den i ganske åpent terreng. Sporet ble vel kanskje ikke mer enn 30 meter, men jeg ønsket å kjøre et enkelt spor på henne nå. Jeg la noen frolicbiter i startdepotet, og la en kvart frolic to steder underveis i sporet. Jeg la inn en vinkel, og der la jeg ingenting, bare for å teste henne. Sporet gikk deretter i en svak bue tilbake på den samme stien som sporet startet på, slik at om hun gikk rett fram i vinkelen ville hun likevel komme tilbake på sporet. En må jo teste henne? I enden ble det som vanlig kattemat, og siden sporet lå parallelt med turveien var jeg forberedt på at en løs hund (eller katt) kunne ta den i mellomtiden, men noen sjanser må en ta.
Jeg sørget for å gå tilbake uten å krysse sporet, og gikk opp for å hente X'en.
Klok av skade fra sist spor tok jeg på selen innendørs, men beholdt på lenke og halsbånd. Sporet startet vel fem meter fra inngangsdøra, og hun fikk det tilsynelatende kjapt i nesa, men jeg var forberedt og fikk holdt henne igjen. Jeg fikk henne i sitt, festet sporlenka til selen, tok av lenka, kommanderte søk, og hun føk avgårde før s-lyden var ferdig. Hun var klar, hun!

Hun stoppet ikke ved startdepotet, men fant og fulgte sporet fint.
Hun tok en vinkel rett før vinkelen jeg gikk, men det kan jo være en svak vind som forstyrret eller at virrende luftmolekyler på det ferske sporet lå langs siden.
Så fortsatte hun rett fram, ned en liten skrent, der jeg gikk i en slakk bue på samme bakkenivå - men det partiet gikk på bare fjell, og det er kanskje ikke det letteste underlaget å finne lukt på. Hun romsterte og virret litt rundt, men jeg hørte hun jobbe så jeg lot henne fortsette. Tre-fire meter bort hoppet hun opp på nivået hvor sporet gikk, fant sporet igjen (og nå var det ikke fjellunderlag lenger heller), og fortsatte. Hun hadde en annen liten avstikker, men fant tilbake til sporet, og jobbet helt i mål hvor hun fant kattematen.
Jeg er så glad for at hun jobber helt inn, og ikke tar maten på overvær, men faktisk bruker nesa helt i mål. Flinkeste! Og hun spiste EN kvart frolic, de andre hoppet hun over som jeg så. Kanskje jeg skal slutte med godbitspor, og bare gå sporspor?

Jeg er kjempefornøyd med sporet hennes - hun var ivrig, men likevel så behersket at hun var kontrollerbar. Hun kom av sporet to ganger, den ene gangen på det jeg tror er vanskelig underlag, men kom inn på sporet igjen. Underlaget var helt tørt, så det var ikke så lett spor som jeg trodde det ville bli for henne. Men hun jobber, og er så god!

To spørsmål dukket opp i hodet mitt underveis.
Da hun hoppet ned skrenten (vi snakker en meter, ikke et stup) ble jeg stående oppe - jeg hadde jo langline og hun kunne romstere et stykke før jeg eventuelt måtte følge etter. Jeg visste jo at jeg ikke skulle ned dit. Burde jeg følge etter henne uansett hvor hun går, gir jeg for mange føringer ved å forbli stående når jeg ser hun går feil? At hun korrigerer seg fordi jeg blir passiv, ikke fordi hun finner tilbake til sporet? Jeg kan jo ikke fortelle henne når hun går feil den dagen vi går fremmed spor, så hva er riktig sporgåing av MEG? I dag mener jeg at hun jobbet selvstendig og fant sporet selv, men hva vet jeg? Hun hadde i hvert fall hele tiden slakk line nedi dumpa, så jeg ikke skulle påvirke henne, siden jeg ville se om hun kunne løse utfordringen. Den eneste inngripen jeg hadde var da hun hadde gått 360 grader rundt et tre, og jeg dirigerte henne for å få henne løs. Jeg kunne jo gått ned og tatt samme runden selv, men jeg gjorde alså ikke det.
Det andre spørsmålet er hvordan i alle dager skal jeg få henne til å skjønne at sporet er over? Joda, hun får kattemat, men hun fortsetter å spore, er klar for mer, går ikke ut av jobbmodus. I dag kneppet jeg av sporlina og kastet en ball for å initiere lek når maten var spist, men det var ikke så interessant, hun ble heller snusende rundt for å finne mer spor. Jeg prøvde å gi av meg selv, få i gang leken, men hun oste "ikke forstyrr, jeg sporer". Det er kanskje et luksusproblem, men jeg vil at hun skal kunne avslutte jobben, og føle seg fornøyd med vel utført spor. Jeg innbiller meg også at jeg kan skape frustrasjon i henne om hun stadig føler at hun blir avbrutt i jobben, og at det vil påvirke sporlyst og -evne. Men mulig jeg overdramatiserer og lager meg problem av ingenting?

Etter sporet tok vi en kjapp lydighetsøkt, og når jeg sier kjapp så mener jeg kjapp. Fire repetisjoner av stå under marsj, med samme ballstrategi som fra onsdag.
På de to første forsøkene frøs hun, så på meg og hev seg rundt etter ballen. Hun tar en seiersrunde med ballen, slipper den, og kommer til meg for å få godbit.
På de to neste forsøkene frøs hun, og ble stående. Jeg roste, og ga godbit. Og der sluttet jeg, for ikke å presse for langt.

Spørsmålet i hodet mitt er jo om hun har skjønt hva jeg forventer, så jeg nå kan fjerne ballen og kun bruke håndtegn og kommando (for så å fjerne håndtegnet etter hvert, selvfølgelig) - eller er ballen ikke interessant mer enn to ganger, så den tredje gangen står hun og venter på noe annet?
Hun har ikke akkurat så stor ballinteresse. Hun kan løpe etter ballen en fem-seks ganger, men de slippes alltid til fordel for å komme til meg for godbit. Spørsmålet er om jeg skal prøve å forsterke ballinteressen hennes, eller om det er greit som det er nå. Jeg tror for eksempel en ball med pip i ville trigget mer lek og jakt i henne, og ville fungert bedre. Men trenger jeg nå ball for å lære henne stå under marsj? Vi får prøve uten neste gang, og se hva som skjer. Jeg valgte å avslutte etter bare fire repetisjoner (det føles jo ikke som en treningsøkt i det hele tatt!), for å avslutte mens hun gjorde det helt riktig. At hun kan stå og stå lenge, det vet jeg, det vi har slitt med er å stoppe. Det hadde jo vært fantastisk om vi klarer å få inn øvelsen så lett som de to korte øktene har vært hittil, men jeg har finger'n i jorda.