Vårstemning og treningsglede

Det er ingen tvil om at våren nærmer seg - det har blitt et helt annet miljø å gå tur i på kort tid. Snøen smelter, det er bare flekker her og der, det er mye smeltevann som jorda ikke klarer å ta til seg raskt nok, hard skare er fryst til is med "underjordiske" vannganger, og du hører det knake når du går oppå. Av og til går du gjennom... Men noen steder er det fremdeles flere titalls centimeter med snø, og den er bra råtten. Du går fint oppå snøen, for så plutselig å synke til midt på leggen, og da får i hvert fall jeg noen rykk i kroppen som gjør vondt i både kneet som prøver å bøye seg bakover og korsryggen som tar støtet... Men, vi har funnet hestehov, vi vet at våren er på vei. Vi må bare gjennom en stund med føreskifte, så får vi håpe at det blir tørt igjen snart.
Og da kommer jo huggormen fram, yeah...

Jeg hadde altså egentlig en positiv vårfølelse da jeg satte meg ned med bloggen, men tekster kan jo ta uante retninger...
Jeg blir i hvert fall ikke direkte imponert når jeg ser all bæsjen - ja, hundebæsj, drit, avføring, møkk, shit - som dukker opp etter hvert som snøen viker tilbake. At ikke hundeeiere skjemmes!
Er det så forbanna vanskelig?
Jeg går aldri ut døra uten å ha minst tre poser i bukselomma, jeg fyller automatisk på nye poser når jeg skal gå ut, i jakkene ligger det gjerne hele poseruller. Jeg plukker alltid opp etter X'en, så lenge hun gjør fra seg et sted jeg tror andre kan gå. Hun har så å si alltid gjort fra seg mens vi enda går på veien og stien vi må gå for å komme til skogs. Og selv om det er et stykke til søppelbøtte, så er det ikke verre enn å ta møkka med seg framfor å la den ligge igjen midt på stien. Jeg blir flau over at det skal være så vanskelig, at enkelte (mange!) skal ha så tungt for det.
Mellom blokka og parkeringsplassen går det en smal gangsti, og det er åtte inngangsdører langs den gangstien. Det er ikke meningen at andre enn vi som bor her skal måtte gå på den gangstien - det går ordinær gangvei utenom området, eller en kan gå tvers over parkeringsplassen. Men noen har luftet hunden sin der, og noen har latt den bæsje rett utenfor inngangsdøra vår, og noen har ikke plukket opp den bæsjen. Og jeg er rimelig sikker på at den noen ikke bor i blokka vår, hvorfor skulle en ønske å forpeste sitt eget hjem på den måten?
Men, jeg føler likevel at de hundeløse i blokka titter på oss, for vi har jo hund og den bæsjer jo, og da er det sikkert den.

Jeg tror i hvert fall at ingen i blokka vår ville la egen bæsj ligge på egen gangsti.
Men så studerte jeg fellesarealet vårt i dag, det er en liten gressflekk, og jeg tittet på den i fugleperspektiv fra verandaen. Og gjett hva jeg så?


Jeg telte til 24, da klarte jeg ikke å holde de fra hverandre lenger. Mulighetene for at resten av snøen skjuler flere er jo rimelig stor. Og det faller meg lett å tro at det er de som bor i første eller andre etasje som står på sin veranda og røyker, og bare hiver sneipen over rekkverket. Jeg vet ikke om sneip er verre eller bedre enn bæsj - bæsj blir i hvert fall til jord om noen uker.
Griser, altså! Jeg klarer ikke å se for meg at det er forbipasserende som har etablert dette som et askebeger.
Then again, kanskje er de som bor under meg like uskyldig som jeg er i forhold til all dritten rundt her. Pent er det uansett ikke.


Her begynner turområdet vårt (jeg står fremdeles på terrassen og knipser rett nedenfor), og det er møkk på møkk så langt øyet kan se... Deilig...

Jaja, det er jo egentlig same procedure as last year, og med all sannsynlighet next year as well. Men skal en akseptere det, bare fordi det har vært slik lenge?

Det var det med vårstemning, ja...
Jeg kjenner sporsug - jeg har så lyst til å gå spor med X'en, men det er for mye snø enda. Men for hver bare flekk... Forhåpentligvis er mye gjort om en uke eller to, og siden deler av påska skal tilbringes i sydligere strøk kan en jo håpe på bedre sporføre der. Vi har ikke gått spor siden oktober, så jeg er spent på hvor mye hun husker, hvilket nivå vi kan starte på, hvor mange steg vi må tilbake. Snart vet jeg forhåpentligvis det...

Ellers jobber vi med triks og detaljtrening - om det ikke kommer direkte til nytte, er det artig å variere litt. Og X'en har vist enorm treningsglede de siste dagene, etter en lang pause. Den første uka etter bronsemerkeprøven var i hvert fall jeg så tom og utladet at jeg ikke orket å ta tak i noe.
Men nå går det så det kviner. Hun er så søt, og gjør ting hun ikke pleier. Hun viser med hele seg at hun vil trene, hun vil få til, hun vil mestre, hun vil ha frolic. Og hun gjør det hun kan for å få det. Hun jobber og jobber, gjør sitt beste for å følge mine korrekser, prøver forskjellige ting når jeg vil vente henne ut. Vanligvis tilbyr hun bare sitt eller dekk når jeg venter henne ut, men i går og i dag har hun tilbydd sitt, dekk, sitt igjen, snurre rundt, stå, utgangsstilling, og endelig rygging - som var det jeg ventet på.
Det er ikke det at hun ikke viser treningsglede ellers, men den er så mye mer intens nå, og hun gir mer av seg selv. Det er moro!

For det første er det veldig gledelig at hun tilbyr utgangsstilling, og ikke bare sitt der rævva lander. Det betyr at hun har fått en forståelse for at det er en bra posisjon, at det er et riktig sted å være, at det er der det skjer. Og hun setter seg gjerne rett og fint også, så jeg må jo nesten belønne av og til, selv om jeg egentlig ventet på noe annet (hun har jo i og for seg ikke gjort noe feil, så lenge jeg ikke har gitt en kommando, men jeg vil heller ikke låse henne på at utgangsposisjon er det eneste hun kan tilby).

Rygging får vi mer og mer draget på.
Jeg begynte med at hun står foran meg, jeg har en neve full av frolic som jeg holder helt foran henne. Så har jeg mer eller mindre presset henne bakover, og belønnet etter hvert som hun går. Til å begynne med gikk hun rett i sitt, men da får jeg henne opp i stå og begynner på nytt. Så snart hun leet på bakbeina, spratt en frolic ut av neven og inn i munnen til X'en. Det tok ikke altfor mange gjentagelser før hun skjønte at det lønnet seg å flytte på kroppen, og jeg kunne "kjøre" henne tvers over stua.
Nå som hun har bevist at hun er i stand til å rygge, forventer jeg mer av henne. Nå står jeg og venter henne ut, venter på at hun skal tilby rygging av seg selv. Det er tross alt litt uvant for henne enda, så jeg hjelper til med å bevege hånda litt mot henne, og belønner mye mindre bevegelse enn jeg gjorde i går, siden hun nå må klare mer selv. Jeg står ikke helt inntil henne som før, men X'en står og slikker og slikker på hånda med frolic'en mens hun forsøker ulike ting. Sitte, dekk, sitte igjen, stå - og brått tar hun et skritt bakover, og en frolic kommer ut. Forskjellen er at jeg ikke presser henne i gang, hun må ta initiativ selv. Jeg følger sakte etter henne så hun skal fortsette å rygge, men etter hvert vil jeg kreve at hun rygger mens jeg blir stående. Og etter hvert må vi ha en kommando på det, men jeg venter med det til hun har større forståelse for hva hun gjør - jeg tror det er vel så mye slump som bevisst handling som gjør at hun rygger i dag.
Et annet mål er at jeg kan stå samme vei som henne, og at vi rygger sammen. Den formen for rygging er faktisk en eliteklasseøvelse, men vi tar det som bakpartskontroll, trikstrening og variasjon i programmet. Jeg ser oss ikke helt i eliteklasse enda, hehehe.
Ryggetreningen må vi forresten snart ta utendørs, for hun har ikke ryggespeil, og det er litt mye møbler og litt lite gulvplass i leiligheten. Men enn så lenge klarer vi oss med tre-fire meter, så kanskje vi er klare for mer boltreplass cirka når snøen har forlatt gressmatta på idrettsplassen.

I går begynte vi også med en annen øvelse - kryp. Det er jo kjekt å kunne? Hunden skal altså bevege seg framover, med lav kroppsføring. Utfordringen er å unngå høye rumper, så jeg har fått streng beskjed fra ei som kan dette om ikke belønne høy rumpeføring, først som sist, så slipper jeg å måtte plukke det bort senere.

kryp Talli from Jeanette on Vimeo.
Her er en video av Jeanette og kelpien Talli, og deres første treningsøkt med kryp. Det er basically samme metode jeg forsøker med X'en (minus klikkeren), bortsett fra at Talli jo har en enormt raskere progresjon enn jeg har med X'en. Vi har ikke kommet lenger enn til lokking med godbit, og så lenge rumpa spretter opp når hun blir for ivrig vil jeg ikke gå videre før jeg kan få henne til å gå et stykke med riktig kroppsføring. Jeg tror også dette er en øvelse det er lettere å eksperimentere med på gress enn på stuegulvet, for hun sklir med bakbeina og mister fotfeste på parketten, dermed går rumpa opp, og teppet er for lite til at hun får gått så langt, det er jo en lang hund jeg har.

Og jaggu har vi blitt bedre på venstrevendinger på stedet også, nå kan hun vende 45 grader uten synlig godbit - flinkeste dyret, det!

Og nei, vi driver ikke bare med trening innendørs, vi snurper potesokken sammen og går turer. Vi hadde oppfølgingstime om lørdag, og veterinæren anbefalte en uke til med antibiotika, siden kloa enda var litt rød, øm og hoven. Men det gror, og det var bare å komme seg ut og i aktivitet. Så vi har varierte dager. Men det er liksom mer å fortelle om stuegulvstrening enn at vi har gått den samme løype om igjen eller gått en ny løype for første gang.

Her er et morsomt bilde, forresten:


Egentlig skulle jeg knipse skyggen som skjermen ga, men da jeg fikk bildet opp på laptop'en så jeg jo at det var et ganske makabert bilde...

Og helt avslutningsvis, jeg har vært sentimental og mimret i helga:

X'en åtte uker gammel from Stine Bøe on Vimeo.