Det klør!

Herregud, det klør! Det verker og kribler, det smerter, det kiler og plager meg – kropp og hode verker etter å få løpe ut og trene LP! Jeg er så utrolig inspirert og motivert etter helgas kurs, og det var knallmoro. X’en var så veldig på, hun jobbet, hun forsøkte selv om forholdene var vanskelige, hun var bare så bra å jobbe med! Og jeg, jeg er en dritt som ødelegger for stakkars X’en, og skal virkelig, virkelig skjerpe meg! Jeg ødelegger momenter, jeg ødelegger øvelser, jeg ødelegger konkurransene - nå skal jeg jobbe med meg selv også, den hunden fortjener bedre! Åh, så lettende å få bedre innsikt i seg selv og hunden, og samtidig finne løsninger på hva en skal gjøre. Det er helt greit å måtte innse at en er en for dårlig LP-trener og –fører, for dette er noe jeg prøver meg fram med for første gang, og jeg vil veldig gjerne bli bedre. Så tusen takk til Line Torp for et knallkurs!

Det er ikke første gang vi er på kurs hos henne, det er vel fjerde kurset med Line som instruktør, og vi lærer mye hver gang. Line kjenner oss, på godt og vondt, og det gir en fin kontinuitet i treningen og arbeidet. Og nettopp fordi Line kjenner oss så godt som hun gjør, og har fulgt X’en siden hun var tre måneder, var det ekstra hyggelig å høre at Line ser fin framgang i X’en og hos oss som ekvipasje siden forrige kurs. Det hjelper på, vi kommer oss framover. Vi kunne sikkert vært på et annet nivå enn vi er om treningen var mer intensiv, strukturert og jevnlig – men LP er nå ikke vår primærdrift, og verken jeg eller hunden synes det er spesielt givende å trene på det hver bidige dag. Så vi tar ting i vårt tempo, og setter mål og ambisjoner i stil med treningsinnsatsen.

Fredag etter jobb forsvant jeg altså i retning Kongsvinger, og fikk innlosjert oss på Signernessjøen camping. En grei campingplass med fine turmuligheter og badeplass – og golfbane for de som liker sånt. På kvelden var det teori og introduksjon. Med oss på kurset var Synnøve og den seks måneder gamle bouvier de flandres-valpen Evita (de hadde reist helt fra Ålesund!), Linda og den åtte måneder gamle schäferhunden Kita, Monica med den åtte måneder gamle border collien Mayhem og den fem år gamle blandingen Mira, og Elin som hundeløs observatør. En fin størrelse på gruppa. Mira var på vei til klasse 3, X’en er i klasse 1, og de andre var åpenbart unge hunder – men som vi skal få se igjen på et eller annet felt, skal vi tolke eiernes ambisjoner riktig.

På hytta var det TV, så da måtte jeg jo nesten slave litt over den, med tanke på vår TV-løse situasjon hjemme. Nå var det ikke mange kanalene hytta tok inn, men siste halvdel av en forutsigbar dramasak på fredagskvelden og skikkelig dårlig barne-TV på lørdagsmorgen var jaggu givende etter så lang tid som TV-fri!

Lørdag var det veldig varmt, og jeg merket godt at X’en ble preget av varmen. Hun var ikke den eneste, så vi kjørte heller korte og flere økter. Jeg hadde solskjermingsdekkenet på bilen, hun ble dynket over rygg og nakke, i tillegg knyttet jeg et vått håndkle om henne. Øvelser som ikke trengte mye plass forsøkte vi å begrense til innenfor skyggeflekkene.

Lineføring var vel den første øvelsen, og der fikk jeg pepper for måten jeg går på. Jeg går visstnok som om jeg er full… Jeg lener meg veldig fram og mot venstre, og dermed presser jeg hunden bakover og ut av posisjon – og dermed får vi en dårligere flyt, særlig i vendinger. Så rett i ryggen, ikke lute framover, strak kropp og jevnt tempo. Ikke sakke i vendingene, men gi tydelig tegn med kroppen før jeg vender. Så jeg ble litt drillet på vendinger en stund der, samtidig som X’en fikk litt pes for å bruke vendingene som en mulighet til å falle ut – titte rundt, ikke følge med, og sakke etter – jeg går jo likevel saktere da, hun tar meg igjen. Så hvis bare jeg holder tempo jevnt, går rett i kroppen – og likevel samtidig klarer å følge med på om hun har posisjon så jeg kan korrigere når hun tar seg en pause i vendingen (kanskje derfor jeg går skjevt, for å se hvor hun er, lille hunden?) – ja, da kanskje det begynner å ligne noe?

Dekk under marsj var en av de tre øvelsene jeg hadde lyst til å se nærmere på i helga. Jeg har jobbet noe med dekk fra stå, at hun ikke skal via sitt – det er det jo både i fellesdekk og i dekk fra holdt, og hun har en tendens til å gå via sitt når hun blir bedt om å dekke. Så jeg har forsøkt å få henne til å skjønne at det er mulig å gå rett fra stå til dekk.
Så er jo målet å få dette til å skje under bevegelse, altså dekk i fart… Mange trener inn dette i front, altså står foran hunden sin og kommanderer. Starter i saktesaktesakte fart så hunden knapt kommer framover, øker tempo etter hvert som hunden responderer på kommandoene. Vi forsøkte dette med X’en, men det var ikke mulig å få henne til å dekke mens jeg sto foran henne. Det ble utstillingstrening for henne, står jeg foran henne skal hun stå pent, for tenk! Det hjalp ikke om jeg gikk sidelengs heller – det å starte i front, og eventuelt gi videre til å bevege seg sidelengs, er jo for at det skal være enklere for hunden når en ser direkte på fører. Men X’en er for drillet på utstilling, så der fikk vi faktisk respons ved at jeg går saktesaktesaktesakte framover og kommanderer dekk. Øke tempo jevnt og trutt, og til slutt får vi nok dekk under marsj ut av det! Det virker i hvert fall lett og logisk så langt, det sier seg selv at vi ikke fikk opp tempoet veldig mye på en slik helg, men så er det jo også primært jeg og ikke hunden som skal oppdras/opplæres.

Sitt under marsj er en av de andre av de tre øvelsene, og den har vi ikke sett på i det hele tatt. Men det blir samme prinsippet der. Cluet er nok å trene de hver for seg, så hun ikke begynner å blande, de behøver ikke å være i økter rett etter hverandre, gi henne mulighet til å finne fram blanke ark mellom hver gang.

Den tredje øvelsen er apport. Det er en øvelse som kan deles opp i mange, mange moment. Vi har trent hjemme på at hun skal gripe den når jeg holder den, men hun spytter den ut med en gang for å få godbit. Det er selvfølgelig fordi jeg har ønsket å belønne henne for at hun holder, også har suget etter godbiten gjort at jeg belønner henne for å slippe. Så der fikk vi noen tips med oss på veien – for eksempel kaste godbiten på henne, så må hun ikke spytte ut apportbukken og ned i mine hender for å få belønningen. Og jeg skal da selvfølgelig kun kaste godbiten mens hun holder bukken. Et annet tips var å hjelpe henne til å holde den litt lenger ved å klø/holde litt under haka. Så det skal vi forsøke hjemme, i håp om at vi kommer lenger enn til en-to-spytt.
Det vi derimot trente på på kurset var å løpe med apporten. Line holdt igjen dyret, jeg løp fra dyret, roper på henne, Line gir X’en apporten, X’en griper apporten i det hun slippes og kan dermed beine etter meg. Når hun nærmet seg meg, belønnet jeg ved å kaste godbit på henne – da er det greit at hun spytter den ut, for belønningen kommer i det hun holder. Etter hvert skal vi komme så langt at hun kommer i utgangsposisjon før belønning, men vi tar det steg for steg.
Vi trente også på å gripe apporten fra bakken. Hun har ikke noe problem med å gripe bukken når jeg holder den, så jeg sank nærmere og nærmere bakken, holdt den bare et par centimeter over bakken, og hun grep. Prente en del på det, så skal vi se om vi ikke får til at hun kan plukke den opp også. I det hun griper løper jeg bakover og får X’en med meg (gjerne ved hjelp av lenka, så jeg er sikker på at hun ikke tar en seiersrunde, for det gjorde hun ved et tilfelle), belønner ved å kaste godbit. På den måten får vi forhåpentligvis også hjernevasket X’en på at det kuleste i verden når du har løftet en apportbukk er å løpe til eieren!
Det er mange moment, og virker kanskje rotete, men jeg ser et mønster, og gleder meg til den dagen vi kan sette det sammen!

Utover dagen kom det ei kraftig regnbyge, det fosset ned, i tillegg tordnet og braket det. Vi søkte tilflukt i noen hestebokser med tak, men jeg fant ut at pokker heller, nå har det vært så varmt vær og det har påvirket og dempet X’en. Nå kommer det endelig vær hun kan like – vi skal trene!
Så ut med bikkja. X’en er veldig glad i hinderet, og siden vi hadde holdt på en del timer valgte jeg å kjøre noen hopp over det for at hun skulle få gjøre noe morsomt, og dermed øke motivasjonen til å jobbe. Vi hoppet og hoppet, sikkert tyve ganger, like moro hver gang, syntes dyret. Vi hoppet med kortest mulig avstand til hinderet, så hun skal bli vant til å måtte hoppe uten innmarsj, siden det er slik hinderet hoppes i lydighet klasse 2/bruks klasse D.
Deretter tok vi en stå under marsj, og den hadde hun så rask respons på at jeg fikk ikke lov til å ta flere. Derfor avsluttet vi med et par innkallinger. Hun hadde fått en tidligere på dagen også, og tempoet var helt annerledes nå – med positivt fortegn. Varmen gjør noe med tempoet hennes, men jeg er veldig glad for at hun prøvde, at hun ikke ga opp eller ga blaffen. Hun ønsket å jobbe med meg, hun ønsket å gjøre en innsats. Og det er en tydelig forbedring i dyret – om det er sterkere motivasjon i henne, om jeg har vært flinkere til å presse henne over stadig nye grenser, om hun har blitt eldre og mer samarbeidsvillig, om jeg har blitt flinkere til å gi konsekvenser for ikke utført kommando (det hørtes da veldig brutalt ut…) – eller om det er en kombinasjon av alt mulig… Det var i hvert fall en morsom, herlig, intens og inderlig hund å jobbe med i helga. Og det var litt godt å få vist resten av gruppa at hun faktisk kan, at det var varmen som ga henne så lav intensitet så langt. Så må nok jeg også bli flinkere til å varmetilvenne hunden – ikke søke tilflukt i skyggen og gjemme oss i stua når sola skinner, vente til det blir kvelden. Vi må ut i sola, begge to, jeg er ikke så god i varmen jeg heller. Men stevner går jo gjerne midt på dagen, så det er bare å komme seg ut.
Jeg tror forresten kanskje ikke hun er sånn vanvittig veldig skuddberørt/skuddredd, når hun jobbet med så stor iver og glede mens tordenværet gjallet rundt oss? Om jeg noen gang hadde lurt på det, er luringen hermed over.

Det var ikke så mye sprut igjen i X’en da dagen var omme – fine vakthunden lettet knapt på hodet da jeg låste meg inn i hytta igjen etter å ha dusjet. Vi var en gjeng som skulle treffes på kinarestaurant, og for at dyret skulle få slippe å sitte mer i bilen fikk hun campere alene. Hun våknet da jeg tilberedte kveldsmaten, men var ellers mindre mobil enn bjørnefellen i Grevinnen og hovmesteren.
Det ble noen timer på restauranten, masse god mat og enda bedre prat! Men en kom seg tilbake til hytta, for ikke å bli altfor utslitt før neste dag. Hodet tømte jeg til siste halvdel av Monty Pythons The Meaning of Life og snop. Men så kommer jeg på at X’en jo fikk servert kveldsmaten i det jeg gikk, på en papptallerken. Ville ikke legge vom i vannet hennes. Hvor var tallerkenen? Jeg hadde vært forberedt på å finne den makulert og strødd over hele gulvet, men her var jo ikke en eneste bit! Jeg tittet under sengene, men ingenting. Kunne hun virkelig ha spist opp hele pappen? Det var ikke likt henne, hun makulerer, hun spiser ikke. Men den var og ble borte, så da fikk jeg bare være forberedt på blå bæsj dagen etter. Men så ser jeg tilfeldigvis en rar kant under kjøleskapet. Og jo da, under en pittesmal sprekk har hun klart å skyve tallerkenen. Sikkert slikket og slikket for å få i seg hver bloddråpe, og presset pappen under kjøleskapet i jakten på siste rest.

Søndag, og jeg er forberedt på at hun vil være sliten og ikke like motivert. Været er betraktelig bedre for vår del, faktisk er det overskyet og til og fra med regn hele dagen!
Dagen starter for oss med en gjennomkjøring av klasse 1, alle øvelsene i riktig rekkefølge minus fellesdekk. Jeg belønner mellom noen av øvelsene, for å gjøre som jeg har snakket om flere ganger – leke konkurranse og gjøre det morsommere enn reelle konkurranser, at ikke X’en lærer seg at konkurranse = ikke godbit eller lek, og dermed blir uengasjert.
Øvelsene går greit, vi klarer alle sammen, men vi får også identifisert en del rusk å jobbe med. Og mye av det ligger på hvordan jeg oppfører meg og hva jeg gjør i ringen. Jeg skaper frustrasjon i X’en ved å være masete og stresset (jeg føler meg ikke stresset, men jeg gjør tøysete ting for det), og frustrasjonen gjør henne både umotivert og forvirret – og dermed blir øvelsene kludret til. Så vi snakket en del om hva jeg kan gjøre i ringen, hvilke friheter en kan ta seg, hva som vil fungere godt for oss, om å puste med magen og ta seg god tid, ikke stresse for å komme videre, ikke føle at dommer har dårlig tid, hva som er strategisk lurt, også videre. En veldig god prat, mange fine råd.
Som en fortsettelse av det ble det satt opp en liten ring, som vi skulle gå inn i, hilse på dommer, og deretter bare ha det moro med hunden – lydighetsringer er morsomme! Og Line snakket om betydningen av å tenke ut rutiner – hvordan skal en gå inn i ringen, hvordan vil en jobbe? Følg med på tidligere ekvipasjer, se hva slags løyper dommeren legger opp til, forbered deg.
Jeg trenger helt klart å bli kommandert mye mer, for med en gang noen gjør det får jeg en litt sånn ”nå skal vi få det til, nå skal vi virkelig klare det”-holdning, litt prestasjongsangst og nerver, også viker jeg fra trening og andre ritualer, jeg maser med X’en og irriterer henne, blir omstendelig og teit. Så jeg må gå i meg selv, jeg må forberede meg selv mentalt. Hunden kan øvelsene, men jeg må gi henne trygghet i ringen ved å oppføre meg som Stine. Phuh…

Vi jobbet med X’ens holdter, de er jo som kjent skjeve. Line var enig i at jeg ikke skal bryte den ned på innkallingen, jeg skal ikke dempe tempoet hennes for å få en rettere sitt. Men når vi trener kan jeg hjelpe henne på plass gang på gang, i håp om at hun tar hintet etter hvert. Men det skal ikke gå på bekostning av tempoet inn, for det er bare helt herlig!
Holdt under marsj, derimot, skal jeg virkelig terpe på, for der skal det forhåpentligvis ikke så mye innsats til for å få de bedre. Styre på plass, styre på plass, styre på plass. Så vi repeterte ørten ganger for at jeg skulle lære meg hvordan jeg gjør det mest mulig effektivt – det var ikke mye vifting med en finger som skulle til før X’en plasserte seg skjevt. Så tegne rette streker i lufta, konsentrere seg – og ikke belønne før jeg ser at hun sitter rett – men likevel gå rett i kroppen. Herregud, for en akrobatikk lineføring og fri ved foten egentlig er!
Jeg må også sørge for at X’en sitter rett når jeg starter på en øvelse, det er ikke vits i å miste et halvt poeng på noe jeg kan rette opp før øvelsen starter. Igjen, ta meg tid i ringen, gjør det som må gjøres for at vi skal være klar, is i magen…

Gjennomkjøringen av klasse 1 viste også at den knallfine stå under marsjen i går nok var litt flaks, for i dag gikk hun fem-seks skritt før hun stoppet. Så vi jobbet masse med den, siden det er vår mest ustabile øvelse. X’en tok ting kjempefort – men jeg må huske å gi kommando med samme toneleie, tonefall, stemmeleie og alt det der hver gang, ellers får jeg en annen reaksjon… Så nå må jeg pugge mentalt hvordan jeg sier ”stå” også…

Til slutt jobbet vi en del fri ved foten og vendinger, hvor jeg fikk beskjed om at jeg gikk mindre som en fyllik enn dagen før, men jeg må ikke glemme å holde samme tempo i vendinger, og jeg må huske å trene på helomvendinger også, for X’en går definitivt best når jeg bare går på. Og jeg må gå så fort som mulig, så lille store hunden min får flyten. Men temposkiftene våre er bra, hun følger fint med, men i vendingene tar hun seg litt friminutt. Så der skal jeg legge inn noen overraskelsesmoment, hvor jeg plutselig spurter til høyre/venstre, hopper sidelengs vekk fra henne og gjør andre ting som forhåpentligvis gjør henne mer våken og alert.

Det var vel det vi rakk på kurset? Ikke så verst det! Innom alt i klasse 1, fikk startet på de tre øvelsene jeg ønsket å se på, og snakket masse konkurransestrategi og –mentalitet. En veldig bra helg, med andre ord! Pittelitt våte (det var ikke meldt regn torsdag kveld, så regntøyet lå fint igjen hjemme…) og slitne, men vi bobler av inspirasjon. OK, X’en har snorket i hele dag, ikke mye til bobling der – men det kommer. Hjemturen gikk via Sverige for å handle, og jeg fikk kjøpt halvannet kilo godbitkjøtt til 20 kroner, så det blir bra når jeg får tilberedt det! For vi utforsket nærmere X’ens lek, og hun har ikke så altfor mye lek i kroppen og hodet sitt, og mat vinner alltid, alltid. Så da fortsetter jeg å kjøre godbiter som belønning, så lenge hun jobber fint med det. Men jeg kan jo variere på godbitene, og plutselig ha noe realt snadder til avveksling fra duko og frolic.

Nå gleder vi oss til neste stevne, å sende inn en påmelding gjør noe med treningsmotivasjonen, og nå har vi masse å ta fatt i etter kurshelga!

(Ingen bilder fra helga, jeg orket ikke tanken på å redigere flere bilder, jeg har nok med Islandsbildene - enda).