Heismusikk

"Your dog is beautyful, it really is!" utbryter stemmen.

Allerede etter én etasje senket heisen tempoet, dørene skled opp, og jeg ga automatisk X'en en ekstra sitt-kommando så hun ikke skulle hilse på vedkommende som kom inn døra. Jeg rettet meg opp etter å ha stått lent inntil heisveggen for å få min rituelle powernapp mens heisen beveger seg opp de seks etasjene fra parkeringsgarasjen til kontoret. Det er ikke så ofte jeg får selskap på heisturen, men jeg summer meg og blir sivilisert.

Jeg smiler mot mannen som står der. Høy og mørk, i sort dress, med rykende varm kaffe latte i en kopp han trolig har hentet seg i kantinen i nabobygget, det er ikke noen felleskantine i dette bygget.
X'en sitter rolig, men halen logrer ivrig, mens hun titter fra meg til mannen tilbake til meg igjen. Jeg takker mannen for komplimentet.

Heisen stopper, jeg vet han skal av i samme etasje, men i britisk høflighet trår han til siden for å slippe oss ut fram. Flott, tenker jeg sarkastisk for meg selv, og ser for meg at X'en tror hun endelig skal få hilse og vil søle lattesaken utover dressen og de blankpolerte skoene til mannen. Jeg vet han jobber tvers over gangen for oss, og har sett ham av og til i våre lokaler, siden de deler toalett med oss. Jeg frykter alle skamfulle blikk jeg må sende ham som bot for den gangen min tamme kenguruulv sølte morgenkaffen utover skjortebrystet hans. Resolutt korter jeg inn lenka til X'en, glad for at han står på høyre side så jeg kommer mellom ham og dyret, og går ut. X'en tasser med meg, glad og fornøyd, ingen antydning til å skulle oppsøke mannen. Jeg senker skuldrene, lettet over at treningen gir resultat i kritiske øyeblikk!

Også den neste døra åpner briten for oss, og X'en følger fint med meg. På den andre siden stryker han X'en over ryggen, og hvisker "sweetheart". Vi går hvert til vårt, og tretthetsfølelsen som dominerte for to minutter siden er ikke-eksisterende. Glad og fornøyd svever jeg bort til kontoret mitt, kun med et kort stopp utenfor kontordøra til Toril. Men Toril har fremdeles ferie, og det er ingen på kontoret til å foreta morgenhilsen med X'en. X'en står på dørstokken og strekker hals, håper vel at Toril magisk skal materialisere seg eller rive av seg usynlighetskappen. X'en speider oppover gangen, kanskje Toril bare henter seg et glass vann. Men nei, til slutt må hun innse at damen fremdeles har ferie, og tusler inn på mitt kontor. Hun får dandert seg under pulten min, på rygg med beina oppetter veggen, og snart begynner tømmerarbeidet, høylydt og usjenert. Det er lett å bli påvirket, men jeg tviholder oppe øynene, og åpner innboksen for å se hva som venter oss i dag.