Ødelagt ankel og LP-pirking

Etter en blogg med en kjapp og overfladisk sommeroppsummering er det kanskje litt kjedelig at det blir det samme for de siste dagene også - men det er min blogg og min tidsklemme, så da så :D

Mandag i forrige uke ble vakre, vakre, snille, søte, gode, herlige, fantastiske og vår helt egne spesielle X'en tre år! Jeg er litt begeistret for den hunden... Men hun fikk ikke strie feiringen, for jeg våknet någet handicappet den morgenen.
Etter en Bjerkehelg med for mye ståing og gåing sa høyreankelen takk for seg, og hadde hovnet kraftig opp. Det prikket og ilet i foten, og jeg hadde ikke sjanse å stå på foten. Vondt :( Så det ble hjemmekontor med beinet hevet høyt, ispose, og en særdeles passiv tilværelse. Hans hadde lang dag på jobben og møter etterpå, så X'en var ren innendørs kosehund den dagen.
Dog med et lite unntak, for jeg tok fram en tunnel jeg overtok fra tante Birgit sist vi møttes, hennes hunder hadde allerede en slik å leke med. X'en syntes den var pittelitt skummel, når den rullet under henne (det er ikke mulig å forankre den på noe vis, så den er helt rund og triller), men hun kom seg da gjennom noen ganger, og jobbet gjerne for å få tak i frolic'en som jeg la inni. Det ble i hvert fall noen morsomme bilder, der jeg lå på magen og knipset!


X'en lurer litt på hva jeg sitter ved andre enden for...


Forsøk på å hypnotisere frolic'en ut av tunnelen.


Titte.


Nysgjerrigheten tar overhånd!




På vei gjennom. Lykta for å forhindre den verste rullingen.


Peneste bursdagsberneren!

Søndag fikk X'en bursdagsgaven fra oss - kløv! Det har jeg ønsket meg lenge, men det er jo rimelig dyrt, og har ikke vært en prioritert investering. Men så kom jeg over en som skulle selges brukt til en billig penge, jeg fikk avtalt et møte med eier for å prøve at den passet, og vips hadde X'en fått seg kløv! Hun strutter av stolthet når hun bærer den, helt klart en hund som liker å jobbe. Den er også veldig enkel å feste på, så jeg gleder meg til å ta den i bruk, for eksempel for å handle mat. Jeg kunne også tenke meg en dagstur på fjellet nå i september, har et par ledige søndager da. Så om noen har forslag til fine steder å gå tur, tas det imot med takk. Jeg ser for meg maks kjøring et par timer hver vei, og en tur som kan ta tre-fire-fem timer, pluss pauser.

Ankelen ja, den ble mindre og mindre utover uka, og jeg kunne belaste den mer og mer.
Tirsdag var det oppstart i Osloavdelingen i bernerklubben, med styremøte og dugnad. Vi har det vi synes er et variert og bra program for høsten, så håper vi medlemmene synes det samme.

Jeg har meldt på nytt LP-stevne, så får vi se om X'en har tenkt til å få løpetid da. Mellom første og andre løpetid gikk hun syv og en halv måned, mellom andre og tredje løpetid var det så å si på dagen syv måneder. Om hun går på dagen syv måneder nå også, rekker vi stevnet akkurat :D Men jeg er forberedt på at vi må stå over - vanskelig å planlegge løpetider, så får vi heller bare fortsette å trene som om det er et stevne foran oss. Jeg har plottet et stevne til utover høsten, så vi skal få konkurrert i år, løpetiden kan ikke kræsje med begge de to stevnene. Jeg hadde håpet å få konkurrert mer i LP i år, men jeg har valgt å prioritere andre ting, og dermed brukt opp helgene mine. Jeg gleder meg til månedene vi har foran oss, i hvert fall hvis ting blir som planlagt og ønsket. Jeg gleder meg, men vil ikke jinxe noe ved å avsløre det her - det får heller bli berettet om i ettertid...

Men det er jo klart, i det en påmelding er sendt inn kommer alvoret, og en gjør noe med treningen. Det er viktig for meg å konkurrere, da får jeg betydelig bedre og jevnere treninger... På lørdag hadde jeg hyret privatinstruktør, som har konkurrert i elite. Margrete fikk pirke på vår fri ved foten, samt at vi var innom noen andre øvelser også. Innkalling, dekk under marsj og budføring sto på programmet. Det ble mange innkallinger, da X'en var høy som et raveparty og tjuvstartet på to innkallinger på rad. Deretter la hun seg hver gang jeg gikk fra henne. Men det hjelper jo å huske hvilken kommando en pleier å bruke, så da ble hun sittende til slutt, og tok et par korrekte, fine innkallinger. Dekk under marsj gikk overraskende bra, med tanke på at den bare er trent hjemme. Men hun skjønte den andre steder også, hun. Den er akseptabel pluss, men kan bli bedre ved at jeg ikke gir så mye hjelpetegn. Vi forsøkte på stå under marsj også, men det hadde hun i hvert fall aldri sett, og sikkert ikke siden sist stevne i juni, så den droppet vi med en gang, og tar en dag vi ikke har prentet på dekk under marsj først. Budføringen gikk også bra, det er bare kult å løpe fram og tilbake for å få frolic! Hun skjønte mye mer nå, trenger betydelig mindre hjelp - flinkisen!

Det er alltid nyttig å få andre til å se på det en gjør. Og jeg fikk med meg noen nyttige tips, hvor JEG skal gå bedre - og da går dyret bedre også. At det å gå skal være slik en stor kunst... :D Å bli instruert av Margrete var en skikkelig selvtillitsboost, for hun skrøt sånn av X'ens kontakt, iver, reaksjon og fart, og jobben jeg har lagt i henne. Det varmer, og jeg håper så veldig at jeg skal føkke til minst mulig på neste stevne. Men framover skal vi trene i ulike settinger som kan få fram nervene mine, nettopp for å få erfart mer det å skulle prestere og gjøre som normalt, selv om nervene klør og svirrer på huden og i blodårene. For vi er gull på trening, og skrapmetall i konkurranse...


X'en og Asti fant tonen fort, etter å ha fått avklart kjapt og greit at bakenden hennes faktisk er personal matters.











Jo mer søle, jo mer moro, og jo mer vellykket har turen vært!


Asti var ikke like stor fan av spa i skogen som det X'en er, men han så helt klart verdiene i slikt!


Søte Asti

Etter treningen gikk vi en fin runde i skogen som Margrete viste meg, hvor X'en fikk løpe og leke med syv måneder gamle schäfergutten Asti. Også kalt Arti, og det syntes X'en virkelig at han var!
Tusen takk for hjelpen, Margrete!
Bildene har hun stått for.

Det er greit for X'en å få gå tur med andre hunder av og til, at ikke vi bare suller rundt med våre samtaler og faste runder.

I går var sesongen virkelig i gang, med første treff i avdelingen - om jeg telte riktig var det 15 hunder som møtte! X'en hadde stor moro med å få børne løs med de andre, hun simpelthen elsker at båndtvangen er over!
Vi har også funnet en ny flekk med våteksem - men den er bare på størrelse med en mynt, så jeg håper at vi har funnet det så tidlig at vi skal få kvelt det med en gang. Vi er i hvert fall i gang med samme prosedyre som sist, og har klippet godt. Pelsen på det forrige stedet har begynt å gro, men hun vil nok se snål ut i god tid framover...
Jeg gjør så godt jeg kan for å holde området tørt, frotterer og blåser henne etter tur (det er i grunnen nødvendig uavhengig av våteksemen, det har vært en fuktig uke. Til tross for grundig blåsing, finner vi på morgenen slike crime scene-omriss der hun har sovet i løpet av natta. Gleden ved å ha pelshund! :D), har bare på halsbånd når jeg må, også videre. Jeg har vært i fire-fem forskjellige apotek for å få tak i bacimycin pudder, men alle svarer det samme - det leveres ikke fra produsenten lenger. Jeg fant en nettbutikk som hadde det i utvalget, sendte inn bestilling og ble trukket penger fra kontoen. Så kom en mail om at ordren var kansellert fordi varen ikke fantes lenger. Da bør de kanskje fjerne den fra nettbutikken sin? Sånt irriterer meg mer enn gjennomsnittlig... I dag fant jeg en annen nettbutikk som skal føre bacimycin, har både bestilt og betalt igjen, og krysser fingrene for at de faktisk har. Jeg liker så godt å bruke det pudderet, mye mindre klin enn salvene jeg bruker nå.
Jaja, bare hun blir kvitt dritten, er det det viktigste.

Sommeren 2010

Årets sommer får få en oppsamlingsblogg, for det har vel egentlig ikke skjedd så veldig mye i år...

I år har jeg jobbet mye i sommer, og som relativt ferskt uteksaminert student er jeg vant til at feriene er til for å tjene penger til mat og seng i studietiden og frigjøre tid til bøkene. Altså har jeg så langt tilbake jeg kan huske ikke hatt mer enn en eller to uker ferie på sommeren. Likevel synes jeg i retrospekt at årets ferie ble kort - bare tre uker... Men de to andre ukene er utsatt til valpekull. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg én uke ferie, for Sølen, men når sommeren nærmet seg kjente jeg at jeg var såpass sliten og tom at det kunne være greit å dasse hjemme i fjorten dager også.

En skulle jo tro at fjorten dager uten planer skulle tatt litt tid, men den gang ei. Det gikk faktisk veldig kjapt! Det har blitt en salig blanding av "bare det jeg vil" og "dette må vi se å få gjort"-ferie. Sove lenge (jeg liiiker å sove), lese bøker, oppdatere hjemmesiden, beise huset, banne over regnet som kom rett etter at en vegg var malt, male veggen på nytt, flikke på ting innendørs, flikke på andre ting utendørs, planlegge innflyttingsfest. Trene lydighet med X'en, gå lange turer, passe Norma og teste det å ha to hunder i fem dager.

Det ble jaggu litt utstilling også - som ringsekretær. Veldig koselig, særlig siden jeg fikk med meg Miriam som skriver. Så vi koste oss på hotell i Elverum, og fikk tatt igjen en del skravling. Og som venner ofte er, var vi skjønt enig om å ringe til politiet natt til søndag da en tulling hadde stått på fortauet utenfor hotellet og gaulet i flere timer. Klokka tre på natta er ikke jeg så veldig forståelsesfull for andres partybehov... Politiet kom derimot ikke, og i retrospekt skulle en jo bare fyllt søppelbøtta med vann og hevet ut. For det har jeg sett på (tegne)film, og da funker det som faan!

Vi fikk til en dag med sportrening også. Vi møtte Marie med Ellie og Maria med Ella (jupp, det er navn som ber om å forveksles!), og ble tatt med til et for oss nytt sted i Maridalen. Kjempefint skogsterreng, så dit må vi ta turen igjen, selv om det var litt lengre å kjøre.
Det var da nesten fjorten dager siden Sølen, uten at X'en hadde fått snust på et eneste spor, så jeg begynte forsiktig med to spor på femti meter. I hvert spor la jeg en pinne, bare for å se om hun slo på dem.
Mens sporene fikk liggetid, gikk vi på tur med de tre jentene, også det et fint turområde.
Jeg slet med å orientere meg i sporterrenget, så jeg gjorde mange brølere da sporene ble lagt. Jeg gikk altfor nærme sporet da jeg skulle gå tilbake. Spor to la jeg altfor nærme, og da jeg skulle gå tilbake holdt jeg på å krysse starten... Men jeg skjønte nok ikke i hvor stor grad jeg hadde klønet før jeg satte X'en på sporet, jeg hadde vel et håp om at det skulle gå bra. Men de to sporene gikk ikke veldig bra - hun pendlet en del, men om hun kjente både ett og to og tre spor i nesa skjønner jeg det. På spor to gikk hun av og fulgte der jeg hadde gått ut av skogen mot sporslutten - så da valgte jeg å avbryte, og sette henne på sporet lenger bort. Hun fant begge sporsluttene, men det var ikke noe godt sporarbeid - men hun jobbet i det minste, ga ikke opp. Vi var kanskje litt rustne begge to også, men jeg hadde gitt henne kjipe forhold. Ingen av pinnene ble markert, uten at jeg gråter over det, jeg testet en metode nå (spontan pinneplukking), så får vi bruke hjelpemidler neste gang.
Det var som vanlig gøy å være med på de andre sporene - Ellie og Ella er nye sporhunder for meg, men alltid lærerikt å se andre gå spor.

Vi la nye spor til hundene våre, og denne gangen valgte jeg å legge sporet i et annet felt hvor jeg kunne orientere meg med bilveien som gikk langsetter - så jeg kunne få gått et spor uten å kløne det til for X'en. Sporet ble vel 120 meter langt, og jeg merket det noe underveis. Det var mye blåbærlyng i underlaget.
Sporet fikk ligge en liten time, tenker jeg, før jeg satte X'en på. Jeg tok direkte påsett, for å gjøre starten litt lett etter to kjipe spor. Og jeg tror ikke jeg lyver om jeg sier at X'en gikk i ett fra start til mål - hun sonderte litt i et område hvor jeg hadde stått og trampet litt her og der mens jeg lurte på om jeg skulle gå til høyre eller venstre for furua, så der var det jo åpenbart mye fert. Men ellers var snuta langt nedi blåbærlyngen, nesa snøfta som bare det, og herregud for et tempo hun hadde - jeg måtte praktisk talt jogge for å holde følge, slikt tempo og intensitet i sporet kan jeg ikke huske å ha opplevd med henne. Rått!







Tusen takk til Marie for bilder.
Hun tok også dette av X'en, som på et tidspunkt skulle få en godbit, jeg kastet feil og den trillet innunder bilen og ble liggende helt inntil bakdekket. Men snuppa fikk tak i den, hun!



Ferien ble avsluttet med en helg ved den svenske kusten, for å besøke svigers på deres feriested. Egentlig hadde jeg meldt på X'en til en dag i Nesbyen, vi liker å stille for Arne Foss. Men på fredag bestemte jeg meg for at hun hadde altfor lite pels til at det var noe gøy å stille henne, så dro vi til Söta Bror i stedet. Der ble det lange turer, klatring i svabergene, soling og kos. Masse avslapping, god mat, Nogger (svensk is jeg må ha hvert år), kortspill, sammenligninger mellom undervisning av skoleelever (svigers er lærere) og hundeoppdragelse, og en fin avslutning på ferien. Da vi skulle dra hadde det vært en diger ulykke på E6, med kø i hvert fall fra der vi var til Svinesund tre-fire mil unna... Men svigerfar omdirigerte oss til Bullarebygden, så vi ankom landet via Blå Gula-vägen og Halden.

Noen stemningsøyeblikk tatt med mobilen, kos langs kysten og utsikt til Danmark når været er på sitt beste, sies det:







Og så var det tilbake på jobb...

Bursdagsgave! Nå har X'en fått sin bursd

Bursdagsgave!
Nå har X'en fått sin bursdagsgave - nemlig en kløv! Brukt, men det er ikke mulig å se, og den passer fint. Hun travet så stolt med en gang hun fikk den på. Kløv er stas!

Oslo Double 2010

En tung og lang utstillingshelg er tilbakelagt, og utstillingsabstinensene mine er nok mettet for en stund... X'en har ikke vært stilt siden Østfoldspesialen i begynnelsen av juni, på grunn av pelsen, så jeg var klar for å komme ut i manesjen med henne igjen. Men en stiller ikke syke hunder, så det var ikke før på fredag kveld jeg bestemte meg for at jeg kunne friskmelde henne fra våteksemen. Da hadde hun fått et grundig bad, blitt føhnet, børstet og klippet så godt jeg kan. Våteksemen er helt tørr, ingen skorper, ikke noe mer rødhet enn en kan forvente fra huden, så da anså jeg det som riktig å stille henne.

Jeg bor bare et kvarters kjøretur fra Bjerkebanen, men siden utstillingen var en dobbelt så stor som vanlig var det forventet trafikkaos. Så jeg dro faktisk hjemmefra klokka 0620, og 0645 hadde jeg parkert. Ikke verst! Schempevåken da, ja... Men det skulle vise seg å lønne seg, for det korket seg kjapt til i parkeringen, det var kø til Sinsenkrysset, folk sto en time i kø, der en kunne forlot eier og hund bilen for å løpe til utstillingen mens andre parkerte bilen. Og bedømmelsen ble utsatt minst en halvtime, for å få med seg flest mulig.

Mens jeg, jeg hadde god tid til å lufte hunden, vi gikk en lang tur på området, jeg fikk tittet litt i stands, jeg fikk spist frokost, jeg fikk skravlet med kjentfolk, og hadde all verdens tid på morgenen :D For jeg sto jo ikke opp før seks, hev på meg klær og pusset tenner, og dro.

Dessverre hadde det høljet ned store deler av fredagen, og ringen vår var plassert på et utsatt område - så vi fikk vel områdets mest sølete, klinete, gjørmete ring. Når den i tillegg var ganske liten og smal kjente jeg at jeg var litt oppgitt - hvordan skal en få vist bevegelser på så store hunder i en slik ring? Og hva gjør en med store klasser? Ti i championklasse hannhund, femten i åpen klasse tispe. Men, det er jo likt for alle...

Dagens dommer var portugisiske Maria Amélia Taborda, som etter litt googling viste seg å være berneroppdretter. Altså en dame som sikkert visste hva hun ville ha og hadde en sterk formening om rasen - alltid interessant å stille for slike dommere. Det var ikke påmeldt flere enn 55 bernere - på en slik utstillingshelg hadde jeg forventet 70-80-90 bernere. Berner pleier jo alltid å måtte ha to dommere på norsk vinner, så det var overraskende få påmeldt.

Klassene gikk sin gang, og så var det vår tur. På det tidspunktet var den ene langsiden i ringen blitt som et oppløyd jorde, helt grusom! Flere hadde løpt barbeint, og alle hadde samme brunnyanse oppover beina :D
Åpen klasse tispe ble delt i to, for å få vist bevegelsene littegrann, men det ble mest tråkking og gåing - to korte kortsider gir bare svinging der, og de nye dommerteltene tok uforholdsmessig mye plass av ringen, etter min mening. Og når ikke alle hundene helt hadde lyst til å løpe i gjørma, ble det en stakkato runde. Jeg fikk i hvert fall aldri vist bevegelsene til X'en, selv om jeg gjorde det jeg kunne for å gi de foran et forsprang så jeg ikke skulle løpe de ned. For HUN, hun løper gjerne i gjørma!
Men i den individuelle runden forsøkte jeg å ta igjen for det, ved å løpe i ytterkantene så godt jeg kunne og presse ringen større. På siste oppløpsside, i gjørmehavet, kjente jeg brått at det lugget i foten, jeg trodde jeg skulle stupe framover, men fikk tatt meg inn og fullført. Og oppdaget at jeg hadde mista venstreskoen! Så da fikk jeg sparket av meg høyreskoen også, og fikk gjort resten av handlerjobben i sokkelesten... Toril fikk reddet den druknede skoen, den var like full av gjørme inni som utenpå, nice...

X'en fikk sin røde, jeg tror forresten ikke at dommer ga en eneste berner blått den dagen. Så det var jo fremdeles en stor klasse som skulle konkurrere om plasseringene. Dommer lagde ganske raskt en semifinale, hvor vi ikke gikk videre, så dett var dett.
Men kritikken hennes hadde masse bra, det virket som om hun virkelig likte typen, størrelsen, hodet. Det hun trekker for er ting som skal komme med tid - og med bedre fysisk kondisjon. Det har nok blitt litt for mye LP- og sportrening i sommer, og ikke like mye rene turer. Så vi får fokusere mer på muskelbygging på den lille store berneren min nå, så vil hun nok framstå som renere og mer stabil i kroppen sin.

Siden jeg ikke skjønte alt som sto i kritikken måtte jeg tilbake til skriver etter at rasen var avsluttet for å få litt oversettelseshjelp, og da sa ringsekretær at dommer hadde vært meget imponert over den høye kvaliteten på rasen. Og da hennes BIR-hund hadde kommet inn i ringen hadde hun fått gåsehud, og sagt med en gang at "her er vinneren!"
Og vinneren, det var X'ens supersprekeflotte mamma Ch. Enslige Evelina av Hiselfoss! Ikke verst å bli best i rasen fra veteran, nærmere ti år gammel! Beste hannhund ble X'ens minst like supersprekeflotte - dog meget yngre - pappa, Ch. Ola Odelsgutt av Hiselfoss.
Så da måtte en jo være igjen for å heie på mamma'n i gruppa og BIS veteran.

Ventetiden får en jo alltids til å gå ved å skravle med kjentfolk. Det ble mye tassing rundt på området - etter hvert barbeint i joggeskoa, det var jo betydelig tørrere på andre halvdel av banen.
Det ble ingen bernerplasseringer i dag, og nesten 12 timer etter at jeg ankom åstedet kunne jeg dra hjem igjen - solbrent, sårbeint, sliten og sølete. Vel hjemme sto jeg en kvart evighet i dusjen uten å føle at jeg egentlig ble helt ren, særlig fra knærne og ned :D Og middagen fikk Peppes mekke, etter en så lang utstillingsdag uten stol (som jeg glemte!) var det å stå i dusjen alt jeg orket av fysiske utskeielser hjemme.

Søndag, ny utstillingsdag, og jeg kjente at det var helt greit at jeg skulle dra uten hund, bur, lenker, pelsutstyr og annet en trenger - drapert i størknet gjørme. For i dag skulle jeg bare være ringsekretær, og la noen andre få kjempe om storcertet ;)
Søndagen ble enda hetere enn lørdagen, med mange meldinger over høyttaleranlegget om at folk måtte få hundene ut av bilene, at det sto om liv, og at ruter ville bli knust. På et tidspunkt ble det gitt beskjed om at all bedømmelse i ringene skulle opphøre kollektivt i ti minutter for å vise utstillerne alvoret, og gi de mulighet til å hente hundene fra bilen, uten å gå glipp av noe i ringene... For det er jo viktigere å se hvem som får blått enn om hunden lever når du skal hjem... Beskjeden nådde ikke alle ringene, høyttaleranlegget på Bjerke var overraskende nok ikke helt stabilt. Men vi tok nå i hvert fall pausen i vår ring - til applaus fra flere ringside. For det var jo ingen av DEM som hadde hund i bilen ;)

Vi hadde en koselig dag i ringen, med dyktig skriver og koselig dommer som hadde lange og grundige kritikker, og en trivelig tone i ringen gjennom hele dagen. På slutten av dagen fikk hun til og med en gave fra en utstiller som den dagen stilte hund på utstilling nummer 500! Ikke samme hund, vel og merke, men likevel en milepæl.

Like trivelig var det ikke utenfor, med for meg mye bråk. I naboringen var det stadig brumming fra hannhundene av en rase, og utenfor ringen vår var det en person som kom mellom to hunder som barket ihop, og hastige rop etter lege satte en demper på stemningen en stund. Det var såpass kaotisk og folketrangt rundt oss, så jeg så ikke selv så mye (men hørte jo hunder som barket og menneskehyl etterpå) - og utfra hva jeg har hørt var det ikke så pent å se på... Men det skal etter forholdene ha gått bra, så vidt jeg vet.

Innen jeg hadde gjort ferdig jobben i ringen, spist lunsj, tatt en runde i stands for å finne bursdagsgave til X'en og orientert meg om bernerresultatene, var gruppefinalene godt i gang - så da kan en jo like godt bli dagen ut for igjen å heie på Lina i BIS veteran. I dag ble Ola BIR, og kan dermed føye en ny vinnertittel til rekka si.

Jeg var både solbrent, sårbeint og stolprete utover søndagen, så det ble tidlig kveld. Det tar på med slike utstillingshelger, i hvert fall når en står og går hele tiden og har de teite beina som jeg har. Mandag våknet jeg med en drastisk hoven ankel og en fot det prikket og stakk i av smerter. Det ble hjemmekontor den dagen, jeg hadde ikke sjanse til å sette foten under meg for verken å kjøre til jobben eller reise med kollektivt.

Jeg har ingen bilder fra helga, bortsett fra det jeg blogget fra mobilen på lørdag.
Men jeg har fått låne bilder av Marie - for på fredag møtte jeg henne og mora for å gå tur med deres tre hunder. Vi ruslet rundt i Maridalen i nesten to timer, og hundene koste seg som bare det! Og hundene, det var welsh springer spaniel Ellie (20 måneder), berneren Zinnia (17 måneder) og berneren Mayla (tre måneder) - og selvfølgelig X'en. De koste seg med grøftedykking, vannbad, løperunder, på stier og enger. Og det er jo alltid like moro å se hvordan hundene går så fint sammen og justerer seg etter hverandre. Mayla tror jeg nok etter hvert syntes X'en var litt helt, som kunne børne fram og tilbake i gjørmegrøfter og leke i bekker. Mayla vil bli like skitten som X'en når hun blir stor!

Ønske seg...

Jeg liiiker august - det er gjerne pent vær uten å være så sommerhett, det kan være fine regnværsdager uten å være så høstsølete, kveldene er enda rimelig lyse, for ikke å glemme at jeg har bursdag. Og jeg blir aldri for gammel for bursdager - jeg mener, kan det bli mer stas enn å få ha en dag hvor en spiser absolutt hva en vil, inkludert kaker, får pakker, og finner på moro? Det eneste er at det skulle vært offentlig fridag, så en slapp å stikke innom jobben... Men vi har bursdagskake på jobben, så en skal vel overleve det og... :D

Nå er det enda noen dager til bursdagen min. Men en firedel av moroa er jo å glede seg... X'en har også bursdag - i dag, og det må jo også gjøres litt stas på.

Spør du X'en, ønsker hun seg nok alt mulig som kan spises. Hun er ikke vanskelig sånn sett, hittil er det bare purreløk og tannkrem hun ikke har villet spise av det hun har blitt tilbudt. Sjansen for suksess er med andre ord ubegripelig stor. Men jeg synes hun heller skal ønske seg kløv og Rockyvogn...

Jeg tror jeg har ganske enkle og greie ønsker også.

Jeg ønsker meg så veldig Harry Potter-serien i bokform - på engelsk.

Jeg ønsker meg også James Harriot-bøkene. Jeg har fem fra før av, men skulle gjerne hatt hele serien. I følge Wkipedia finnes følgende bøker:
If Only They Could Talk
It Shouldn't Happen to a Vet
All Creatures Great and Small
Let Sleeping Vets Lie
Vet in Harness
All Things Bright and Beautiful
Vets Might Fly
Vet in a Spin
All Things Wise and Wonderful
James Herriot's Yorkshire
The Lord God Made Them All
Every Living Thing
James Herriot's Cat Stories
James Herriot's Favourite Dog Stories
Only One Woof
(Navn i halvfet er de jeg har, men på norsk, dog leser jeg gjerne på engelsk)

Blir det for mye tid med nesa i ei bok kan en jo ta veien til tittekassa - og der kunne jeg tenke meg å se på Lars Monsen-DVD'er...

Jeg ønsker meg gjerde til hagen - inkludert (kjekk) snekker?

Jeg har også et desperat behov for en ekstern harddisk med størst mulig lagringsplass, den stasjonære maskinen er i ferd med å dø, og jeg innser lett verdien av å ha ting lagret flere steder.

I samme fornuftige ånd trenger jeg nye sko og et par nye bukser, men klesshopping er vel noe av det kjedeligste jeg gjør - så hvorfor skal jeg ville meg selv så vondt å ønske meg penger/gavekort til slikt?
Jeg har ikke fått prøvd disse skoene (da må jeg jo i butikken), men de ser ok ut og jeg har pleid å kunne gå med XXL-sko før, så jeg kan like å få disse, i størrelse 38/39. Eventuelt disse, jeg trenger noen gode sko som kan brukes på fritiden og passer til både bukse og skjørt. Jeg har innsett at å kjøpe sko til 199 kroner på Økonomisko er å skyte meg i foten (i hvert fall får jeg omtrent like vondt som om jeg hadde gjort det), så da kan en heller kjøpe gode sko og ha det bra med føttene sine.

Hva gjelder kjøkkenutstyr har vi alt vi trenger og vel så det - ved sist opptelling fant jeg for eksempel tolv par grytelapper. Men en kjøkkenvekt som tåler mer enn fem kilo kunne vært kjekt, for eksempel nærmere åtte-ti-tolv kilo, hvis en skal veie noe firbeint utover...

Men pynteting er jeg jo en sucker for, så kan jeg heller forsøke å gi de et nyttig alibi... Jeg har blogget tidligere om pene ting til å ha på badet. Det finnes pene ting til å ha på andre rom også...

Jeg kunne for eksempel tenke meg et par av disse kurvene, fine til å oppbevare ting i:


Dette hadde vært fint å henge på veggen for å feste minner og bilder i:


Her er noen større klyper, også veldig fine:


I samme stilen, liker denne bildeklypen også:


Disse engleboksene i sink virker også veldig søte og garantert fornuftige:


Og jeg falt jo helt for dette magasinstativet:


Som noen kanskje skjønner, liker jeg en gammeldags stil.

Ja, også ønsker jeg meg en ny 9-tast til mobilen og et enkelt hårbånd... Og favorittsjokoladen min - de små fylte kindereggene, som jeg ikke har funnet solgt i Norge...

Det er moro med utstilling... Bernerring

Det er moro med utstilling... Bernerringen er et leirehull, som schwupper skoene av deg. Bokstavelig talt...

Test

Test

Oppdatering om X'en

Tusen takk for alle råd og tips mot våteksem, både via bloggen og andre kanaler :)
Så lenge jeg ser at eksemen blir bedre for hver dag, har jeg foreløpig utsatt veterinærbesøk. Og det er ganske tøft gjort av meg, som vanligvis flyr til veterinær rimelig kjapt. Men å holde pelsen kort klarer jeg også, må ikke til veterinær for å barbere. Og om remediene jeg bruker nå bidrar til å tørke inn shiten, trenger vi ikke å proppe kroppen full av antibiotika.
Det er ikke lenger gul verk i eksemen, den hissige rødmen er betydelig redusert, det blir stadig mindre skorper, og jeg synes eksemområdet gradvis krymper.

Behandling vi bruker nå er cirka som følger:
På morgenen sprayes hun med optima-spray på eksemen, og jeg smører sinksalve rundt området.
Et par ganger i løpet av arbeidsdagen har jeg behandlet med bacimycin-pudder, nå bruker jeg bacimycinsalve (opprørt forklaring kommer lenger ned).
Når jeg kommer hjem vasker jeg området godt med medisinsk grønnsåpe, for å få bort salverester og all verdens dritt som legger seg i salven når hun ligger på gulvet eller snuser rundt i grøfter - når hun rett og slett simpelthen eksisterer og er hund, jeg dytter henne ikke inn i et trangt bur for å ha salven i fred... Deretter føhner jeg så tørt jeg bare kan, og det er i grunnen ikke alltid så enkelt, for hun skikkelig misliker å føhnes i ansiktet, og området går jo så høyt opp på halsen. Med med strengestemmen på, og en godbit i sikte (som hun får først når vi er helt ferdig) velger hun om ikke å samarbeide, så i hvert fall å resignere. Så har jeg pleid å bruke bacimycinpudder, siden det gjør helt tørt, men det gjør jeg altså ikke nå, forklaring lenger ned.
Og før vi legger oss er det ny runde med optimaspray og sinksalve, slik at vi neste morgen kan finne fine salveflekker hvert sted på gulvene hun har ligget i løpet av natta. Og sinksalven kan forskningsmessig dokumentere at hunder beveger seg i løpet av natta, forflytter seg og har flere sovesteder i løpet av en natt. Sinksalve - nå også som akilleshæl for de som argumenterer for å bruke bur om natta :D
De første nettene sov hun derimot med potesokk, så hun ikke skulle klore seg til blods, men nå gjør hun så få forsøk på å klø seg i løpet av dagen at det virker som om hun har det bedre. Jeg finner i hvert fall ikke sinksalve på venstre bakfot :D

Jeg har fått spørsmål om hun kan stilles likevel på Bjerke, og svaret per i dag er at det avgjør jeg på fredags kveld. Slik hun er nå, vil jeg ikke stille henne.

Jeg hadde en klønete formulering i sist blogg som jeg må få korrigere - jeg skrev at jeg ikke kan huske at vi har hatt våteksem på hundene hjemme. Selvfølgelig har mine foreldre hatt våteksem, med 11 bernere i hus fra 1982 og til i dag. Men jeg kan ikke huske det, altså har jeg ingen klar formening om hvordan det ser ut og skal behandles. Jeg hadde ingen gjenkjennelsesfaktor å støtte meg på da jeg diagnostiserte X'en, det var bok-kunnskap som basis der.

Men så var det bacimycinpudderet...
Lørdag dro jeg på apoteket for å kjøpe ny forsyning, siden jeg hadde brukt opp boksen. Strener rett bort til riktig hylle, men finner ingen boks. Pris- og merkelapp henger derimot på hylla, så jeg spør en av de ansatte om de har mer igjen et annet sted. Mannen sjekker, og det viser seg altså at bacimycinpudder er tatt ut av produksjon! Jeg kunne muligens enda finne det hos andre apotek som ikke var gått tom enda, men de ville ikke få mer fra leverandøren.
Jeg klarer simpelthen ikke å forstå hvorfor, det er jo så praktisk å ha pudderversjonen.

Ellers begynner stakkars X'en å bli litt border sennenhund. Det har i grunnen ikke blitt det samme aktivitetsnivået som hun er vant til, siden hun ikke kan ha på seg halsbånd eller sele. Når hun har fått lufteturer har hun gått med slakk lenke hele tiden, og det er ikke så likt henne. Så jeg har tolket det som at hun kvier seg for å stramme halsbåndet, at det gjør vondt.
Jeg har heller ikke vært så keen på å slippe henne løs, da hun har en egen evne til å oppsøke vann/fukt for å ta seg et dypp. Favorittaktivitet på tur er burn out fram og tilbake i våte grøfter/bekker. Og det føles simpelthen ikke forenlig med det å skulle holde våteksemen tørr.
Men nå begynner hun å trekke mer i lenka, så det har nok healet nok til at hun kan ha på seg halsbånd på lengre tur. Vi har også hatt tre dager på rad uten regn, altså er det tørrere ute, og vi kan gå tryggere uten lenke. Så i dag skal hun få litt fysisk aktivitet igjen, det hadde hun gledet seg til om hun visste det, for det koker litt i kroppen hennes, stakkars.

Derimot har hun fått noen lydighetsøkter, og hun er sååå på og oppmerksom, bobler og tilbyr masse forskjellig om det passer seg. Vi har blant annet jobbet med utgangsstilling, pirket med vendinger på stedet og å finne riktig posisjon etter å ha gått bare et par steg. Dekk under marsj og avstandskommandering er også øvelser vi har jobbet med.

På lørdag hadde vi innflytningsfest, veldig koselig, og X'en fikk sjarmert seg til kos fra både den ene og den andre.

Våteksem...

Ja, da får vi prøve det også - jeg klarer ikke å huske at vi har hatt det på bernerne hjemme, men jeg var ikke mye i tvil da jeg oppdaget det på X'en.

Det startet med at hun ristet på hodet og klødde seg. Jeg tenkte ørebetennelse, men inni ørene var hun lys og fin, og nesten ingen ørevoks. Jeg renset likevel ørene og stusset litt pels inni, for å se om det hjalp. Mens hun likevel var oppe på trimmebordet fikk hun en grundig pelsomgang.
Hun er altså så søt, hopper frivillig opp på bordet, selv om jeg ikke har bedt henne om det. Hun har helt klart positive assosiasjoner til å bli stelt, når hun selv tar initiativ til det. Men så ender vel nesten hver eneste pelsøkt med en liten godbit også, så hun er jo hjernevasket på at trimmebord = mat... :D

Selv om hun er ferdig å røyte, er det alltids noe en kan gjøre på trimmebordet. Jeg har fulgt godt med på potekuttet hennes, og det har grodd så fint - nå kan jeg nesten ikke finne det igjen, så det gikk heldigvis bra. Men det har altså gått snart en måned siden kuttet, før poten er helt tilbake til normalen utseendemessig.
Jeg er også tilhenger av å holde pelsen under potene kortest mulig - det gjør at de trekker mindre shit inn utenfra, og det gir bedre potefeste på glatte gulv og lignende. Jeg er ikke flink til å ha faste rutiner, men hun får klippet potene jevnlig for det.

Og når hun da først står på bordet for å klippe poter, og eventuelle klør, tar jeg gjerne et tak med børsten for å få av løse hår og gi luft til øvrig pels. Av og til bruker jeg blåseren også, for å få litt volum i pelsen, blåse bort sand og støv, og ventilere huden.
Det høres kanskje ut som mye arbeid, men om en ser bort fra utstillingsgrooming og røyteskrelling, bruker jeg neppe mer enn ti minutter i uka - heller litt stell ofte enn mye stell en sjelden gang.

Denne hoderistingen startet før helga, så på fredag var hun på trimmebordet, uten at jeg fant noe unormalt.

På mandag ble det ny runde på bordet, denne gangen ganske grundig. Vi hadde tilbragt helga på svenskekysten, og frykten for flått gjorde at jeg tok en nøye gjennomgang av pelsen. Men ikke noe mistenkelig ble funnet.

På tirsdag opplevde jeg flere ganger under turen vår at hun satte seg ned for å klø - meget underlig! Ørene kunne jeg ikke finne noe i, og det virket som om hun klødde seg litt lenger ned. Så vel hjemme var det igjen opp på trimmebordet, og jeg tok av flåtthalsbåndet i fall det var innblandet i årsaken. Hun ble børstet grundig med en fin kam langs nakke og hals der flåtthalsbåndet har vært. Bakbeinet hennes gikk som en trommestikke mens jeg gredde, og jeg fikk av noe løs pels fra brystkassa - men noe annet unormalt kunne jeg ikke se.

Jeg gir dere en såpass detaljert beskrivelse av de siste dagene, så dere skal skjønne hvor brått det kan oppstå:
I går, dagen etter, sitter Hans og klør på X'en, og finner en liten, klissete pelstove. Under pelsen er det rødt og fuktig, og jeg tenker med en gang våteksem. Opp på trimmebordet og fram med saksa, og den avdekker et stort område som er rødt, skorpete, klissete, ømt og sårt. Det så ikke så stort ut til å begynne med, kanskje en femtiøring, men etter hvert som pelsen kom av ble den vekslet til en femtilapp...

Jeg drysset på bacimycinpulver et par ganger i går og i morges for å tørke og lege eksemen. Ny runde da vi kom hjem fra jobb, sammen med sinksalve som jeg hadde fått kjøpt.
Jeg har også blitt anbefalt å skaffe optimasprayen, men etter å ha kontaktet 12 ulike forretninger i Oslo uten napp, har jeg vel nesten gitt opp - det hjelper ikke å bestille den på nett og få utover til uka, jeg trenger den i går!

Vi har klippet ganske mye pels rundt eksemen, fordi den lange pelsen hennes legger seg i klisset, så for å beskytte og minske irritasjonen i eksemen har hun blitt ganske skamklipt.

Det mest frustrerende akkurat nå, er at eksemen er høyt oppe på halsen - og jeg kvier meg for å sette på halsbånd, det vil nødvendigvis ligge oppå eksemen. Jeg vurderte sele, men den vil også komme borti. Jeg merker på lufteturene vi har hatt hittil at hun går med konsekvent slakk lenke, og det pleier hun ikke, så jeg tolker det som at hun forsøker å holde halsbåndet løst or at det ikke skal stramme på våteksemen. Ellers er allmenntilstanden hennes fin.

Men jeg er bekymret, for det er ikke så lett å holde eksemen tørr.
X'en drikker utrolig rotete og sølete, det spruter når hun lepjer i seg vann - og hun har ikke skjønt enda at hun må holde munnen igjen til vannet er svelget. Så hun kan bli litt våt i brystet når hun drikker vann. Vanligvis ikke noe problem, men nå renner det rett ned i våteksemen. Men jeg fikk tips om å kjøpe babysmekke til henne, kanskje hun skal få det??? :D
Deretter må jeg gjete henne så hun ikke legger seg i vannsølet rundt matskåla, for da legger hun våteksemen rett i vannet. I det hele tatt er det vanskelig når hun ligger på magen med flatt hode, jeg er redd det skal bli for tett for huden... :(
LP-trening må vi også legge på hylla en stund, for hun er jo så matglad at det kan komme tiggedråper eller sikkel fra henne - som renner rett ned i eksemen...
Ja, også forsøker hun selvfølgelig å klø seg med bakbeinet, så hun må passes der. Det hjelper ikke å sette på en skjerm, når skjermen vil gå rett over eksemen :( I natt fikk hun en potesokk, så ikke klørne kan skrape opp noe, i det minste.

Blir hun ikke bedre i løpet av morgendagen, blir det veterinær på lørdag for å få antibiotika.

Våteksem, plutselig var den der, enda så ofte hun har fått pelsgjennomganger i det siste. Men slik er den - en dag ingenting, neste dag stort utbrudd. Og etter hva googlesøk kan fortelle, sprer det seg lett, så jeg er litt på tuppa på å få stoppet dette. Håper det jeg bruker virker. Snart. Både fordi jeg jo merker at hun har et ubehag - jeg vil at hunden min skal ha det bra, og fordi det er et særdeles upraktisk sted å ha våteksem.

Jeg har innstilt meg på at det ikke blir noe Bjerke på oss i år. Vi har hatt over to måneders utstillingspause på grunn av pelsens fravær, så jeg hadde gledet meg til å komme i gang igjen - og jeg var spent på kritikken fra lørdagens dommer, som er berneroppdretter. Så jeg er både skuffa og lei meg for dette, dog i en underordnet grad, X'ens velvære kommer alltid først. Og selvfølgelig - har våteksemen tørket inn og blitt borte, kan hun jo stilles. Men jeg innstiller meg like godt på at jeg blir publikummer i år, så kommer det alltid nye utstillinger - selv storcertutstillinger...

Sølen 2010 - lørdag og søndag

Siste treningsdag, og Lisa hadde noen ess i ermet til oss i dag.
I dag startet vi ikke på appellbanen.
I dag startet vi ikke i skogen.
I dag startet vi i et grustak!
Anført av Lisa kjørte vi i kortesje til grustaket, hvor Lisa påsto at hundene skulle gå grusspor. Hvordan i alle dager skulle det gå til? Hvor mye fert kan en få av grus? Nei, dette hadde jeg ikke tro på at X’en skulle klare, men jeg var likevel spent på hvordan en gikk fram.

Først måtte vi lage sporslutter – det er viktig at de ikke har en farge som lager kontrast til underlaget, siden det ikke er så lett å gjemme de. De må også være flate, så de ikke står opp fra underlaget. Så fra bilen med det rare i trakk Lisa fram ei gammel bilmatte vi rev småbiter av.

Så måtte Lisa tilbake til hytta for noe hun hadde glemt, og da benyttet vi anledningen til å legge ut et spor for henne.

Vi skulle legge grussporene, og deretter gå de med en gang. Jeg var førstemann som skulle få lage grusspor, og skulle gi X’en tre spor på 30 meter hver.
På det første sporet skulle jeg lage avtrykk i grusen ved å vri foten i hvert steg – se for deg å danse twist, som en gang ble beskrevet som å sneipe sigaretten mens en tørket rumpa med et badehåndkle. Nå tar du med deg den sneipe røyken-fotbevegelsen ut i gruset, og går slik bortover i 30 meter. Needless to say, det var skoj – som Lisa sa – å se på!
Det neste sporet skulle ha slik ”twist” i første halvdel, deretter normale steg. Og det tredje sporet skulle twistes de første fem-seks metrene, deretter vanlig. I hver sporende lå det tre små biter av bilmatta.
Så var det til bilen, lufte X’en, på med sele og gå til sporet. Lisa anbefalte å bruke lenka framfor lina, da hundene ikke trengte å gå så langt foran oss. Jeg var innstilt på at dette ville bli mye tull fra X’en, at hun vel ikke ville forstå at det var spor der.
Jeg pekte kjapt på første fotsporet mitt for å vekke interessen hennes, og hun burnet av gårde! Hun snøftet i nesa og klatret framover, mens jeg holdt igjen i lenka alt jeg orket og var forsøksvis dette fordømte ankeret, ikke så lett når 50 kilo hund og 100 kilo vilje har spor i nesa! 30 meter går fort, brått var vi framme, X’en tok opp en bilmattesporsluttbit i munnen, men spyttet ut – den var jo ikke noe god? Men jeg belønnet masse og hun fikk rikelig med godbiter fra meg.
På det neste sporet ønsket Lisa å time belønningen bedre, så hun fikk en neve godbiter av meg. X’en ble satt på det andre sporet, og gikk av gårde like bra. Jeg hadde trodd hun ville stoppe når twist-merkene forsvant, men neida! Hun tok ikke slutten helt med en gang, men hun er jo heller ikke vant til å markere på gjenstander i sporet. Men da hun snuste på dem hev Lisa godbitene på X’en – perfekt timing av belønningen!
Det tredje sporet kjente jeg hadde mindre intensitet – jeg kunne gå normalt etter henne, måtte ikke tviholde i lenka og sette sjøbein. Men det var jo også mye mindre fert, jeg var så fascinert og forbauset over at hun kunne gå spor på grusen, så jeg gliste bare de 3 x 30 metrene jeg gikk bak X’en. Det må ha vært noe av det kuleste jeg har vært med på ever! Lisa var synlig imponert over X’en, hun tok det mye raskere og bedre enn hun hadde sett for seg, og på det første sporet gikk hun med en intensitet og iver nesten bedre enn i skogen! X’en gruser spor, hun! :D




Etter at de andre hadde gått sine grusspor, ga vi Lisa utfordringen – et spor med en times liggetid.
Så da var det på med sporlina – på Lisa. Hun skulle nå få gå et spor som oppsummerte vår ukes lærdom, innsikt, nyvunne viten og humor. Så først ble hun påvist f(j)ertgropa. Om hun gikk riktig, ville vi gi henne line. Om hun gikk feil, ville vi være anker og holde henne igjen. Lisa ned på alle fire, og forsøkte seg fram. Og ganske kjapt etter f(j)ertgropa kom første gjenstand, for å gi henne kjapp belønning og trigge motivasjonen. Første funn var rosa bæsjeposer – tøffe schäferhunder og eiere tør å bruke rosa, dessuten heter han jo Floyd som i Pink Floyd!
Sporet gikk videre, og ved ei buske fikk vi en flott dekkmarkering – på Batterybokser. Kjekt å ha når en skal kjøre den lange veien hjem til Bardu igjen. På den tredje gjenstanden valgte derimot Lisa å gi hals for å markere funnet – truse og luremus. Så var vi innom en eggløsning, før Lisa begynte å jobbe litt mye på overværet, opp på alle to og med strakt hals kunne hun finne en dorull i toppen av ei buske. Og til slutt fant hun sporslutten, som hun med stor glede kunne pakke opp og bli schempeglad for et portable toilet seat!









Vi dro tilbake til skogen for å spise lunsj i koselige omgivelser og planlegge siste halvdel av siste treningsdag. Lisa hadde en overraskelse til oss, som hun trengte å være i fred for å få planlagt. Så vi ble sendt av gårde for å lage egne spor, vi hadde tre kvarter til disposisjon. Caroline og jeg dro til samme sted. X’en fikk en slags hestesko – 50 meter, høyrevinkel, 40 meter, høyrevinkel, 40 meter, venstre vinkel – og sporslutt etter ti meter. Det ble en hale på hesteskoen for at sporslutten skulle ligge riktig i forhold til vinden. Det ble da forstyrrelser med et grisefjøs i enden og hovedveien langs den ene siden – men slikt må hun tåle.
X’en kom greit i gang på sporet, gikk slik jeg mente å ha gått – jeg valgte å stole på henne og ikke forsøke å huske om jeg gikk der eller der. Men det virket riktig, i hvert fall. Den første vinkelen var så kjapp og fin og presis at det var en fryd! Den andre vinkelen gikk også bra, men så begynte hun å jobbe litt på overvær. Jeg holdt igjen. Heldigvis husket jeg at jeg hadde gått helt bort til den  stubben før jeg vinklet, så jeg kunne holde litt igjen og ikke la henne kappe vinkelen. Men flink jente gikk som hun skulle, buet litt røft i vinkelen, og fant slutten. Flink jente!

Tilbake på standplass ventet Lisa på oss med et lurt smil. Vi skulle nemlig få gå parallellspor! Det var lagt fem spor parallelt innover i skogen, med cirka 20-25 meter mellom hvert. Sporene var 50-60 meter lange, med gjenstand i slutten. Og førstemann til slutten!
Det var så rått å se hvordan hundene var helt klare for å gå spor, og det så ikke ut til at noen av dem lot seg påvirke av de andre. X’en tittet opp én gang helt til å begynne med, konstaterte at der var det en hund, men her var hennes spor, og gikk videre.
Jeg hadde fått det for meg at sporet gikk rett ut fra treet hvor merkebåndet hang, mens X’en insisterte på å gå på skrått innover i feltet. Jeg var redd hun hadde tatt nabosporet på overvær, men valgte likevel å stole på henne og følge på – nabohunden var foran oss i løypa, så vi ville heldigvis ikke krysse sporet hans, bare tulle på egenhånd.
På et tidspunkt roper Lisa til meg at X’en ikke har fått godbiter i slutten, og rett etterpå ser jeg at X’en slår på en gjenstand – og når jeg sier slår, mener jeg slår. Hun sto med labben og dasket på noe stort og skinnende som lå i slutten – en halvliter! Hun fikk en neve godis for innsatsen mens jeg tok Ringnesboksen, flinkeste ølhunden! Alle hadde selvfølgelig fått samme sporslutt, og X’en hadde slettes ikke rotet seg inn på et annet spor. Det er dumt å stole på hunden…
Så var det tid for gruppebilde og ekvipasjebilder, noen avsluttende ord, utveksling av etternavn for å finne hverandre på facebook, rydde bort spormerkinger og annet søppel, og si takk for i år til Sølenskogene.


Lisa Nordmo og Floyd, inspirerende og kunnskapsrik instruktør!

På kvelden var det avslutningsmiddag, og på mitt lag hadde den kreative skribenten Kathrine forfattet en sang vi som lag framførte. Den het selvfølgelig Kanskje kommer kongen, og jeg vil få gjengi vers og refreng dedikert til X’en:
Hei på deg, jeg heter X’en
Berner sennen på min hals
Det blir så som så med sex’en
Men er ganske god i vals

Kanskje kommer kongen
Selv om jeg er glad i mat
Mamma lovet meg en lang en
Men det blir nok bare prat
(Og den lange henspiller på pølsa jeg brukte under sprinten, hvis det er noen kofferthjerner som skulle lese bloggen…)

Det var utdeling av deltagerdiplom, noen vakre ord fra kursledelse og NBFs ledelse, god mat og skravling, slitne kropper og hoder. En blanding av solbrent, vasstrukken, myggspist og mørbanket – da vet du at du har vært ei uke på brukskurs!
Til slutt var det som vanlig trekning av gratis leie av stor hytte (med bedre komfort…) i tre dager blant de påmeldte. Til min store glede og overraskelse hørte jeg mitt eget navn bli lest opp! Yes! Så moro, bruksberneren stakk av gårde med tilgang til fine treningsområder :D Da må bare kalenderen studeres, så får en plotte en helg og håpe en har andre sporgående i omgangskretsen som vil være med.



Det sosiale laget fortsatte utover natta, og neste morgen var det bare å pakke og komme seg hjem. Jeg hadde heldigvis fått en haiker, så da hadde jeg noen å skravle med for å holde meg våken helt hjem, og jeg var veldig glad for at jeg ikke skulle på jobb påfølgende mandag! Sølen 2010 er over, vi har lært mye, hatt mange fine opplevelser i skogen, og jeg har fått fornyet tro på X’en som sporhund. Og jeg har truffet mange nye, trivelige hundefolk!


Dual purpose-berner - både vakker og brukandes

Flere bilder fra Sølen 2010 finner du her.

Sølen 2010 - fredag

På fredag fortsatte vi med lydighet. X’en fikk et par omganger med budføring som gikk veldig bra, det er nok bare hjernevasking og mengdetrening som skal til for at hun skal skjønne kommandoen – viljen og evnen er der, det må bare systematiseres.
Så ble det en økt hvor vi gikk og gikk og gikk og gikk, både med og uten lenke, med pirk fra Lisa. Veldig nyttig, selv om svetten silte til slutt – for jeg holder et rimelig høyt tempo under vanlig marsj med X’en, og sola tok godt i dag. Men det er alltid nyttig å få andre til å se og kommentere, så en kan vite bedre hva en skal jobbe videre med, hva som har blitt bedre og hva som er nye utfordringer. Og igjen overrasket det meg at X’en fulgte på, vi gikk lange strekninger og hun hang med – selv om jeg brukte betydelig mindre med belønning nå, for å presse henne på det. Hun gikk også mye bedre enn på stevner – det er vel min visshet om at jeg har godbit i lommene som gjør at jeg slapper av, og hun dermed går optimalt. Fine, onde sirkelen…
Til sist ble det en økt fra dekk til stå, for avstandskommanderingen. Caroline hadde en fin teknikk på det, som X’en tok kjapt. Jeg simpelthen ”drar” henne opp med en godbit stående på knær foran henne, slik at hun ikke kan få noe framdrift. Og hun låste også bakbeina da, så dette kan bli bra! En metode hvor det er en fordel at X’en er så matglad, og vil gjøre en slik litt tung bevegelse for en halv frolic ;)
I det vi satte oss ned for å spise lunsj kom laget som skulle overta banen etter oss, så det ble felles lunsj – og deretter tok vi fellesdekk med 11 hunder. Null stress for X’en, men hun spratt opp som vanlig – jeg har sagt det før, men vi må intensivere den treningen, og få bort den dumme tjuvstarten.


Trener på fra dekk til stå. Og ja, hun har teipet H&M-sokk på labben for å beskytte såret litt mot søle og skit.

Deretter dro vi ut i skogen, og i dag skulle vi til et nytt felt. Det er greit med terrengskifte av og til, slik at hundene får generalisert sporgåingen, og for at det ikke skal være for mye av våre gamle dufter i terrenget.
Først la vi ut ganske så identiske spor til alle hundene – rett fram hundre meter, vinkel til høyre og sporslutt etter 50 meter. Sporet til X’en fikk vel ligge i en times tid.
At vi var på nytt sted var ikke noe hinder for henne – hun skjønte hva vi skulle. Men så har vi ganske tydelige rutiner også – ut av bilen for å tisse, tilbake til bilen for å ta på sporselen, jeg tar med meg sporlina, vi går opp i skogen til sporstarten, hun må i dekk, jeg knepper på sporlina og kaster den bakover for å surre opp, tar av lenka og fester den på meg (mens jeg står på sporlina i fall ivrigfrekke dyret skal tjuvstarte), og så får hun start-kommandoen.
Hun gikk fint bortover mose og lav, sporet jevnt og med snuta lavt. Det gikk stier på kryss og tvers i terrenget, så hun måtte over en slik, og det gikk ganske greit med litt utreding og jobbing. Men så kom vi til vinkelen, og den var lagt bare en meter etter en ny sti. X’en forsvant noen meter forbi vinkelen, kom tilbake, sjekket til begge sider, lette nøye, virket rådvill og forvirret, søkte og søkte lenge mot venstre – før hun plutselig tverrsnudde og jogget mot høyre hvor sporet gikk. Sprø opplevelse! Antagelig har hun sjekket og sjekket for å eliminere venstre som mulighet, og dermed kunnet ta en så kjapp og overbevisende vending mot høyre. Også dette var et fremmedspor, så det var bare å følge med på hunden – og brått sto hun med halen høyt og nesa lavt, logret og hadde funnet sporslutten sin!
Lisa virket fornøyd med X’en, hun jobbet godt for å finne ut av vinkelen og ga seg ikke. Lisa ga som råd at når vi har såpass uerfarne hunder bør vi passe oss for å gi dem for mange utfordringer i et spor. Terrengskifte er en utfordring, vinkel er en utfordring – så å legge en vinkel rett etter et terrengskifte ville ikke hun anbefale oss nå, men heller gå ti meter videre før vinkelen ble lagt.

Så begynte vi å få litt tidsnød, for de fleste på laget trengte å rekke butikken før middagen. Så vi skyndte oss å legge ut nye spor, før vi satte bilene mot Drevsjø. Vi møtte reinsdyr langs veien, og måtte ha litt vikeplikt for dem.
Da alle igjen var samlet på standplass, fant vi ut at vi hadde for dårlig tid til å rekke å gå alle sporene før middag – siden Lisa ble med oss på alle sporene for å kunne kommentere underveis og etterpå. Så løsningen ble at vi ga sporene ekstra lang liggetid, dro for å spise middag litt kjapt, også ut i skogen igjen. Alle var innstilt på at sporene kunne gå dritt på grunn av det, men hey, noen utfordringer må en ta av og til. Det verste som skjer er at en bryter. Jeg hadde allerede brutt et spor med X’en denne uka, selv Lisa og Floyd måtte bryte et spor som ble for vanskelig for ham. Sånt skjer.

X’ens spor rakk å bli cirka to og en halv time gammelt – hennes eldste spor så langt. Siden Liv hadde lagt det ut, og hun har en del sporerfaring, ble hun med meg på sporet, så ble Lisa med de andre på laget.
Denne gangen så jeg nesten ikke på merkebåndene, jeg bare fulgte med på X’en, og det var så moro å kjenne hvor trygg og bestemt hun var i lina. Et sted tok hun en kjapp pause for å drikke litt myrvann, men så gikk hun videre. Etter en stund stoppet hun igjen, og var usikker på hvor sporet gikk. Verken jeg eller Liv vet hvorfor hun mistet det der, det var ikke noe særlig vanskeligere – men hun kom nå av sporet. Så da ble hun litt tullete, vasset i et myrhøl, rullet seg i gresset og forsøkte vel å være litt dust så jeg skulle hjelpe henne i gang på sporet igjen – som jeg jo alltid har gjort før. Men jeg sto med is i magen og ventet, og jaggu tok hun seg ikke sammen og fortsatte på sporet! Det var så moro å gå, for dette var et vanskelig spor. Liv hadde ingen plan da hun la det ut, bare at det skulle være langt. Ble terrenget for vått, tok hun en vinkel for å komme utenom de verste myrområdene. Om vi teller spormerkingene, siden hun merket alle vinklene, endte vi med fem vinkler! Rått! Lengden på sporet hadde Liv kommet ut av tellingen på, men det var betydelig lengre enn de sporene X’en gikk på onsdag på 400 meter, så kanskje dette var 500-600 meter? Også så lang liggetid! Jeg var rett og slett høy da vi kom i mål, dette var et kongespor, og tusen takk til Liv som ga oss en så krevende og utfordrende oppgave – og tusen takk til X’en som fikset biffen! Hvem trenger dop, når en kan bli så høy av å fyke etter en bruksberner i skauen?



På kvelden konspirerte vi i laget om en gave til Lisa, som hun skulle få dagen etter. Jaggu rakk vi et lagmøte med instruktøren også – for å oppsummere de siste sporene, planlegge neste dag, skravle hund og prate skit. En meget trivelig kveld! Og etterpå måtte jeg jo sveve og skryte overfor kjente om sporet X’en hadde gått på ettermiddagen…


Sosialisering av tobeinte

Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.

Sølen 2010 - torsdag

Torsdag sto lydighet på agendaen, og vi møttes på appellbanen tvers over veien for campingen. Dette var nok ikke den mest effektive dagen vår, men det var greit med en litt mer avslappende dag også. Kun en hund var på banen om gangen. Ikke bare startet vi en time senere på grunn av kvelden før, men vi måtte også avslutte tidlig for å rekke demonstrasjon av rundering og felt før middag. Derfor ble det ikke mer enn et par økter på hver hund i dag.

Først jobbet vi med apporten, og fortsatte i grunnen på samme måte som vi har gjort hjemme. Belønner for at hun plukker, holder den sittende i utgangsstilling, og holder den under bevegelse – hvor målet er å få henne inn i utgangsstilling uten å slippe. Om hun hjernevaskes på at det lønner seg å holde apportbukken rundt meg, bør forhåpentligvis det å hente den komme automatisk etter hvert. Vi gjorde ett forsøk på å kaste bukken, bare for å se hva som skjedde, og hun jogget ut, plukket i endestykket og jogget tilbake til meg med den, og om jeg husker riktig slapp hun den bak meg mens jeg jobbet henne inn i utgangsstilling. Jeg tolker det som at hun har en viss forståelse av hvordan øvelsen skal være, og at vi bare kan fortsette på den måten. Når vi har full trygghet i øvelsen kan vi jobbe med tempoet. Men om jeg girer opp tempoet nå, er jeg redd for at det skal bli litt ”my precious”-holdning til apportbukken, noe hun helst vil ha for seg selv. Hun skal hjernevaskes på at moroa ligger i å komme til MEG før vi gjør apportbukken mer verdifull å jobbe for. Trur eg, og Lisa virket enig i mine tanker.





Etterpå jobbet X’en med budføring, hvor Caroline var figurant. Vi hadde noe tilbakesteg der, hvor hun trengte hjelpekommando fra meg når hun skulle løpe til meg for å komme i gang, så det ble mange repetisjoner for å hjernevaske henne – men det er jo en øvelse med lite teknikk, det handler om å beine til den andre personen og gå i utgangsstilling, liksom, og tilgjengeligheten er slettes ikke noe problem for henne, så hun må bare lære hva kommandoen betyr. Vi hadde vel rundt 30 meters avstand i dag, og jeg tar høyde for at motivasjonen for å løpe helt fram minker når avstanden øker, men foreløpig er det full fart helt inn. Hun prøvde til og med på et par tjuvstarter, så hun vet hva hun skal – men de avbrøt vi, for hun skal jobbe på kommandoen, ikke på lystene sine ;)

Demonstrasjonen av rundering og felt var i år som i fjor interessante å se på – rundering er noe jeg kan veldig lite om, så alltid gøy å se hvordan det skal gjøres og få ting forklart underveis.

Etter middag høljet regnet ned, og det skulle være skuddtrening. Et fint tiltak, siden skudd er et element i flere lydighetsøvelser i bruks, men det ikke alltid er så lett å få trent på. Jeg hadde sett fram til å teste X’ens lydighet under skudd. Vel fikk hun 1 på skudd under MH’en, men det er likevel en annerledes setting å skulle bli liggende i fellesdekk eller gå FVF med fortsatt kontakt.
Men X’ens potekutt hadde enda ikke tørket inn så godt som det burde, trolig var potesokkene litt for tette og ga ikke nok luft til såret. Siden det regnet både oppover og nedover valgte vi derfor å stå over skuddtreningen. Vannet fløt på bakken, og selv med potesokk ville hun blitt klissvåt.
Jeg spurte nå pent mine hyttesamboere om hun kunne sove inne på natta, selv om alle hadde hundene sine i bilen. På den måten kunne hun være uten potesokken gjennom natta, og jeg kunne våkne – og korrigere – om hun slikket på poten. Det var ikke noe problem, og det virket som om X’en likte godt å få komme inn. Hun sovnet med en gang og snorket høyt, så det er mye mulig hun ikke sover like dypt eller slapper like mye av i bilen – som hun synes hun skal passe litt på – som i hytta hvor jeg er. Jeg var i grunnen rimelig sliten selv, så etter litt sosialisering og treningsdiskusjoner utendørs, trakk jeg meg relativt tidlig tilbake for å sove i den harde, korte, smale senga. Ikke tok det lang tid før jeg snorket som X’en heller!

Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.

Sølen 2010 - onsdag

På laget hadde vi både helt ferske og mer erfarne hundeeiere, så vi fikk diskusjoner og samtaler om hund som ikke alltid var like sporrelaterte. Det er lett å spore (!) av når seks mennesker som er engasjert i hund samles! Midt i morgenkaffen på onsdag dukket plutselig Judolf opp! Han var ti-femten meter fra oss, og tittet nysgjerrig i vår retning før han travet videre.


Judolf

Vi startet med ny lekeøkt i dag, og jeg synes jeg fikk mer dreisen på det å kontrollere leken med X’en. På et tidspunkt snuste hun rundt mens Lisa forklarte et eller annet – da ser jeg i øyekroken at Judolf har kommet tilbake, og igjen bare er ti meter fra oss. Damn, de beveger seg lydløst! Nå har X’en møtt vilt før uten å demonstrere et fnugg av jaktlyst, men en behøver jo ikke å teste det mer enn nødvendig, så jeg kneppet helt non chalant på henne lenka og tok henne i bilen. I mellomtiden forsøkte Caroline og Liv seg som reinsdyrskremmere. Det fungerte ikke helt, for mens vi satt og pratet kom han tilbake og tittet storøyd på oss mellom bilene. Kanskje han trengte venner? Eller var understimulert og trengte et spor å gå? Men så gjorde Judolf det dumme å gå nesten helt bort til bilen til Floyd, og da var det schäfer som sa fra, og da ble Judolf borte vekk…

Før lekeøkta var det lagt ut spor til alle hundene, så med Judolf vel borte var det tid for å bruke nesa.

X’en ble satt på fertgropa, og tøffet av gårde. Jeg sklei og spola i lav og mose, måtte til og med ned på knærne en gang eller to, men hun lot seg ikke affisere av slikt – jeg holder igjen ganske tungt i sporlina hennes (”vær et anker!”) og hun tåler fint om jeg skulle rykke til, det tar hun ikke som feiling, hvis hun mener hun vet hvor sporet er. Så vi gikk på. Ved den første spormerkingen etter starten tok X’en den på overvær, hoppet opp på treet, dro av merkebåndet, slapp det fra seg og gikk videre. Og det har vært en utfordring for oss, at hun jobber såpass mye på overvær at hun identifiserer spormerking og begynner å gå på en kombinasjon av syn og overvær. Jeg har derfor måttet prøve meg fram for å finne løsninger som lurer henne. Og å henge merkebåndene høyt er i hvert fall en nødvendighet.


Kan hun plukke merkebånd, kan hun vel snart plukke pinner også...

Jeg trodde det var vinkel ved merkebåndet, vi hadde jo gått et stykke, men neida – Liv hadde merket cirka hver femtiende meter så vi skulle vite at vi var på rett vei. X’en lå litt til siden for sporet gjennom tirsdagen, men det kan være på grunn av vindforholdene. Vi merket best at hun lå til siden fordi hun måtte pendle ”ut” for å spise godbitene som var lagt ut – og da var hun jo egentlig i sporet. Men ellers gikk hun jevnt og fint, så det var trolig mest sidevind som gjorde det. Eller så er hun skeiv i nesa, eller tett i et nesebor… :D
Etter cirka 150 meter er det vinkel, X’en tar den greit, og jeg følger på. Hun går og går, jeg følger mest med på henne, forsøker å ignorere spormerkingen, stole på hunden. Så kommer vi til et merkebånd, hvor Lisa forteller at det ikke er vinkel, men sporet er lagt i en bue herfra og til sporslutten – for å gi hunden en ny utfordring, så den kan erfare at ikke alle spor går rett fram og i nitti graders vinkler. X’en holder sporet en stund, men så virker hun mer usikker, jeg får mer slækk i lina. Hun stopper og snur seg mot meg for å få hjelp, men jeg har is i magen og venter henne ut. Hun leter og leter, men klarer ikke å finne sporet igjen. Vi ser sporslutten kanskje 25 meter foran oss, og har en cirka idé om retningen hun skal gå, men det er hun som må finne veien.



Etter litt foreslår Lisa at jeg skal gå av sporet, gå ti meter på skrått mot venstre, gå mot sporet igjen, og se om X’en får det i nesa – et sporoppsøk, med andre ord. Jeg gjør som fortalt, X’en får en søk spor-kommando av meg, vi går mot den antatte sporlinjen, og ganske riktig slår X’en på sporet – og går bakspor mot høyre, tilbake til der Lisa og de andre står, hvor vi gikk av sporet. Hun snur og går mot venstre igjen, men kommer på et punkt ikke videre. Så da velger vi å bryte. Sånt skjer, noe ble for vanskelig for henne her. Kanskje var det noe med vinden, kanskje kom vi litt skjevt ut, kanskje var det litt mye forskjellig terreng akkurat der, kanskje ble det for gammelt (det var nok over to timer gammelt) – eller kanskje hadde Judolf laget litt for mange kryssende spor for X’en. Hun jobbet kjempegodt så lenge hun hadde sporet, det var på antatt 400 meter, og hun manglet som sagt bare 20-25 meter for å være i slutten. Så det var tydeligvis blitt noe krøll der, hun virket ikke sliten i det hele tatt, bare rådvill. Men jeg koste og roste for vel utført arbeid, også gikk vi tilbake til bilen. Lisa var veldig opptatt av at sporslutten skal finnes – ikke fåes.



Liv la ut et nytt spor til oss – tilsvarende opplegg med vinkel, bue og lengde, men det fikk noe kortere liggetid. Også krysset vi fingrene for at Judolf ikke hadde tråkket i det sporet rett etter at det ble lagt ;)
Og denne gangen gikk sporet betydelig bedre – jeg hadde en skikkelig god følelse, X’en jobbet seg framover, jeg lente meg bakover med svikt i knærne for å holde igjen som anker, jeg leste henne, jeg stoppet når hun løftet hodet eller orienterte seg, jeg slapp på når hun var på sporet, jeg gjorde alle de lure tingene i lina når vi trengte det, det føltes helt rått! Og midt i sporet kom det kontant fra Lisa ”no går dokke skitbra!” Og DET er kompliment fra den instruktøren! Det lå ikke én godbit i sporet, X’en jobbet og jobbet, og jeg var høy på adrenalin og lykke da hun fant sporslutten. Hun klarte det, og hun kan gå så lange spor!


X'en leter opp sporet.

Lisa var som sagt opptatt av hundenes motivasjon, så hun hadde en siste oppgave til oss før vi fikk dra og spise middag (som heldigvis var en time senere i dag, så vi rakk å gjøre det vi skulle uten å komme for sent!) Etter dagens lange spor, fikk hundene hvert sitt spor på femti meter. Et kort og ferskt spor med kjapp belønning – god trigger for motivasjonen. Men det skulle være litt lærdom her også, så vi ble bedt om å sette hundene vinkelrett på sporet et par meter unna, for å begynne å tenke sporoppsøk. Både X’en og jeg var litt ufokusert ved starten, så da jeg sa ”søk spor” føk hun fram der nesa pekte, og det var i motsatt retning av sporet… Men jeg fikk snudd henne så hun ikke skulle søke opp et av de andre sporene som lå parallelt bortenfor, og da kom vi oss på sporet. Hun gikk ellers fint bortover, fant slutten og fikk masse ros for å være så flink. Det var da ingen big deal, virket det som om X’en tenkte. Flinkisen!

Det smakte fortreffelig med taco etter en lang dag i skogen, og jeg var høy på adrenalin enda. Etter middag var det sprint. Jeg hadde fulgt med på X’ens fot, og hun hadde ikke antydning til halting - men gikk riktignok med potesokk for å holde såret rent. Så vi meldte oss på, noen må jo ha sisteplassen. Dette er tross alt et kurs spekket med raske brukshunder, runderingshunder, lette bruksraser – en femti kilos berner kan ikke hamle opp med dem. Men en må da få med seg mest mulig av moroa når en er på kurs?

Som i ethvert stort mesterskap var det opprop av startrekkefølge og felles innmarsj. Strekningen var hundre meter, og en kunne gjøre hva en ville underveis. En valgte for eksempel å sykle fra hunden – og hun fikk også hederspremie for kreativiteten. Noen slepte filler og leker for å trigge hundene, mens noen beinet i fra mens de ropte og giret opp hunden. Vi på laget hadde diskutert dette, og det ble framsatt en hypotese om at hundene bruker opp energien sin om de blir giret opp for mye før de får løpe. Så vi vurderte derfor som strategi å gå rolig fra hunden, for deretter å kalle på den. Det passet meg utmerket, siden jeg hadde ganske vondt i beinet i dag. Holdemannen fikk X’en, jeg viste henne mitt hemmelige våpen – en grillpølse, og gikk rolig fra henne. Da jeg nærmet meg punktet hvor hunden ville bli sluppet begynte jeg å løpe, ropte ”X’en, kom å få pølseeeee!”, og spurtet fra henne. Jeg snudde meg på et tidspunkt for å se etter henne, men fikk sola rett i øynene og så ingenting – før jeg plutselig så dundreberner komme i hundreogsnørrogførti rett mot meg, rett foran meg. Pølse!!!!!!
Vi hadde forresten startnummer 13 og bodde i hytte nummer 13, kan det gi lykke?

Det ble en liten pause etter at alle ekvipasjer hadde gitt sitt ytterste, så juryen kunne trekke seg tilbake og kåre en vinner.
33 hunder stilte til start, og de ti beste fikk applaus og symbolsk påskjønnelse. De tre beste fikk også premie. Jeg hadde nok på forhånd satset på whippeten om jeg skulle gamblet på en vinner, og den fikk pallplass, men det var en schäfer-rakett som vant. Det var flere ærespriser, for eksempel publikumsfavoritten (en dvergschnauzervalp på ti uker), innsatsprisen, også videre. Så skulle de dele ut Forutinntattprisen 2010 – for en hund hadde virkelig overrasket juryen, og løpt betydelig kjappere enn de noen gang kunne forestille seg at en så stor hund kunne løpe. Og den som sto for den bragden – ja, det var ræserhunden X’en! Kjempegøy :D Vi vant matboks og rååååsa kong, og det var jo noe hun trengte. Nå må vi bare ha en råååsa kong til, så har vi noe å bytte med. X’en, nå også en lurecourser???


Bilde lånt av Siri Guldseth.

Det var god stemning blant folket og frokost en time senere neste dag, så det ble en sen kveld med noe godt i glasset og noe godt i godteskåla i godt lag. En god kveld, med andre ord. Utenfor hytta mi var vi i det kreative hjørnet, og komponerte alternative kommandoer for å få inn et mer festlig og avslappet lydighetsprogram. Alle kommandoer skal helst synges. Fellesdekk var selvfølgelig valgfri vuggesang. Hals var ”who let the dogs out?”. Budføring var ”Run Forest, Run!” Rundering var ”Mil etter mil eller mil”. Det ble også foreslått ”Near, far, wherever you are” fra Titanic… ”These boots are made for walking” tror jeg var til LF/FVF. Vi innførte også litt flere håndtegn. For innkalling skal du for eksempel simulere å kaste fiskesnøret og sveive inn, og for dekk under marsj skyter du over skuldra mot hunden. Har du innkalling med dekk blir det følgelig kaste fiskesnøret, før du skyter mot hunden. Jupp, lydighet vil helt klart bli en mye mer publikumsvennlig sport, og vi kommer til å søke NKK om disse endringene fra og med 010111, når det likevel kommer store endringer i lydighetsklassene :D

Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.