Hviledag

Jeg vet ikke om det er besøket fra Jehovas Vitner om fredag som inspirerte meg, eller om det simpelthen bare var kroppen som satte på håndbrekket. Men det har i hvert fall blitt holdt hviledag hos oss i går, og egentlig i dag også.

I går hadde jeg bestemt meg for at vi skulle gå tur før jeg fortsatte med oppussingen, slik at jeg for en gangs skyld ikke hadde brukt opp energien før turtid. Planen var å utforske veier i området i en halvannen times tid, og deretter hjem. Jeg er fryktelig sliten og energiløs for tiden, så det er mer enn nok turlengde for min del. Dessverre. Men jeg håper ting blir bedre etter hvert, foreløpig må jeg bare gi meg selv tid, så kommer forhåpentligvis energi og overskudd og ork smygende tilbake etter hvert.

Jeg hadde tittet på kart på nettet, og pønsket ut en rute jeg mente ville være passe lang for oss, nemlig rundt Aurtjernet. Problemet var at terrenget ikke stemte med kartet - det var veldig mange flere veier og stier å velge i der ute på Sessvollmoens stepper...
Vi fant tjernet, det var ikke noe problem. Og vi begynte på ei vei som gikk langsmed vannet. Men etter hvert mistet jeg vannet av syne, og hadde mer enn nok med å holde meg på beina der vi gikk. For på noen partier var veien så bløt at en gikk i leire til langt oppover skoene. På andre områder lå det speilblank is. På andre områder igjen var det myk snø å gå i. Og noen områder var oversvømt og en vasset i vann til anklene - med glatt is under. Så for å redde helse og lårhals, valgte jeg konsekvent å gå på den veien som virket mest farbar når vi kom til kryss. Jeg trodde jeg hadde en viss idé om hvor vannet var, og begynte å kretse inn mot høyre igjen for å komme tilbake til der vi startet ved vannet. Men nå var det bare skog rundt oss og ikke antydning til et passe stort tjern.

Plutselig fant jeg meg selv og hunden på en vei hvor isvannet fløt høyt, det rakk meg faktisk til langt opp på leggen! Brrrrr, det er kaldt, det! Men har en først blitt våt, er det bare å gå på videre. Det kunne jo ikke være langt igjen nå?

 Til slutt antok jeg at vi hadde lagt vannet bak oss, og tok derfor sikte på å gå mot venstre i stedet, tilbake til leiren og boligfeltet vårt. Vi fulgte en ganske tørr vei et stykke, men den endte i en bunkerssak. Blindvei. Tilbake igjen, kom til et kryss, så en gassbu jeg kjente igjen fra da vi gikk tur med Jeanette og kelpiene i romjula. Hadde vi ikke hatt gassbuene på vår venstre side da vi gikk bortover? Jo, jeg trodde det, så jeg gikk bortover en ny vei, med gassbuene nettopp på vår venstre side.
Vi passerte en drøss med skytefelt, jeg klarte vel ikke helt å huske at det var så mange i romjula, men jeg husket at vi passerte noe som var skytebane, og da var vi nok på rett vei. Vi svingte litt hit og dit, forsøkte å peile inn retning, forsøkte å tenke logisk, forsøkte å komme oss bort fra skytefeltet, siden det neppe er plassert nærmest parkeringsplass og boligfelt.
Til slutt kom vi til et Y-kryss, hvor det til venstre endte i et inngjerdet område med noen bygninger jeg ikke kjente igjen. Til høyre var det en lagringsplass for bilvrak, og deretter en vei med masse snø. Og som den sanne speider jeg ikke er, deduserte jeg meg fram til at en vei med så mye snø neppe var trafikkert for tiden, altså kunne ikke det være rett vei tilbake til militærleiren. Jeg gikk jo tross alt på en helt bar vei fram til nå. Men hva gjør en?
Jo, en ringer til Jeanette, og spør hvor en er! :D Da hadde vi gått i to timer, og jeg var møkkasliten i beina, føttene var kalde og våte, og jeg fryktet for gryende gnagsår. X'en virket derimot pigg, om enn litt roligere enn ved turens start ;)
Dessverre visste ikke Jeanette hvor jeg var, men om jeg kom meg tilbake til disse gassbuene, kunne hun forklare veien derfra. Så da var det bare å håpe at en husket hvilke svinger og avkjøringer en hadde tatt, og vandre med freidig mot tilbake.

Phuh, jeg var glad da jeg fant dem igjen, og jeg var enda gladere da vi etter hvert kom tilbake til vannet, og jeg visste veien hjem igjen!
Da jeg satte nøkkelen i 14 B, hadde vi vært ute i omtrent på minuttet tre timer. Så mye for en passe lang tur! Men, sola skinte hele tiden, så det var for så vidt en fin tur. Bare dobbelt så lang som planlagt, og det er litt stress å ikke vite hvor en er. Trøsten får være at jeg ikke er den første som roter meg bort, også føler jeg meg ille tøff som turte å utforske veiene litt :D

Men, etter en slik tur følte jeg at jeg skyldte energi, så resten av dagen orket jeg ikke å gjøre en dritt. Det ble mest sløving i feltsenga, faktisk, inntil vi satte oss i bilen og reiste tilbake til Oslo. Vi overnatter der i natt, fordi jeg hadde tidlig legetime i dag. Dagen i dag har vel heller ikke vært av de mest produktive, men jeg har i hvert fall fått pakket ned alle klærne mine, samt kjøpt mer maling og oppussingsutstyr. Nå kjenner jeg faktisk at jeg har litt energioverskudd, men jeg begynner ikke på noe klokken halv elleve en tirsdag kveld. En god natts søvn nå, så er jeg sikkert fit for fight i morgen, og kan få unna litt arbeid da.