Med godfølelsen på stevne

Lørdag konkurrerte X'en og jeg i bruks igjen, over et halvt år etter debuten (hvilket er helt naturlig når vintersesongen har vært i mellomtiden).

Det var kanskje litt tidlig å starte allerede nå, det er jo ikke så lenge siden snøen gikk. Men jeg er jo velsignet blottet for skam og strategiske konkurranseevner, så jeg starter når jeg vil og ikke ut fra når jeg burde :D Og jeg ville bare komme i gang fortest mulig med konkurransesesongen, og meldte oss på til det første stevnet jeg fant på østlandet.
Vi har jo også gått kurs i nettopp brukslydighet i vinter, så jeg så på dette stevnet som en mulighet for en slags avsluttende eksamen, hvor en virkelig kan få testet status og hva en har lært. Så satte jeg min lit til at X'en ikke hadde glemt å bruke nesa i løpet av vinteren, da jeg meldte på før vi hadde fått gått et eneste spor i 2011...

Vi fikk i hvert fall en kjempefin oppvarming til stevnet, hvor jeg tilbragte torsdag og fredag hos pappa, og hadde sporgåing på agendaen. Vi kan ikke trene for mye LP før stevner, fordi X'en rett og slett blir lei og bare presterer dårlig på konkurransen. Så etter kursavslutningen på onsdag fikk hun vel knapt høre en eneste lydighetskommando.
Men sporgåing er jo ikke pirk og mas og krav på samme måte, så jeg satset på at det gikk bra å ha en slags krampaktig mengdetrening disse to dagene. Før dette hadde hun i år bare gått et 100 meter langt jordespor og to-tre skogsspor på 50-60 meter hver.

Jeg tar de tre oppvarmingssporene med litt harelabb her, og oppsummerer kjapt:
Torsdag la jeg først et jordespor på 350 meter, med to vinkler og fire gjenstander. Det var helt katastrofalt, og ble innledet med at jeg ikke helt husket hvor starten var. Neste gang skal den markeres, vet jeg... Jeg innså jo også at den pokkers stubben er identisk over hele jordet, det er ingen kjennetegn å gå etter, så jeg hadde ikke sjanse til å hjelpe X'en. Det hadde jo vært fint det, om hun visste hva hun skulle hvor - men det virket ikke som om hun noen gang fant sporet. Derimot fant hun tre av gjenstandene mens vi surret rundt mer eller mindre i et usystematisk feltsøk i langline... Det kjipe er at selv om jeg tok gjenstandsfunnstedet som utgangspunkt, klarte hun aldri å slå videre på noe spor. Blæh...

Deretter forflyttet vi oss til skogen, hvor jeg håpte hun ville gå bedre (selv om hun har hatt massivt og som regel mer trykk på jordespor tidligere). Det var ganske fuktig der jeg gikk, men ikke surklevått. Helt vindstille, myyyye elgbæsj siden jeg klarte å finne deres B&B-område på min ferd, og massiv merking for å kunne vite litt hvor hunden gikk. Det vil si, ved vinkel nummer to gikk jeg tom for merking, så derfra var det på lykke og fromme. Jeg la ut fem pinner, bare for å få muligheten til å belønne mange ganger om hun plukket de. Mengdetrening all over, til krampa tar oss :D Sporet ble nok på en 300 meter, og utformet som et D-spor. Det fikk ligge en drøy halvtime, og jeg synes X'en gikk knallbra! Fint driv, godt trekk i lina, mye dyp nese. Den første vinkelen tok hun kjapt, den andre måtte hun dobbeltsjekke litt i andre retninger før hun helt korrekt smalt avgårde til venstre. Hun plukket de to første pinnene, men de andre ofret vi til skogsguden. Jeg kan selvfølgelig skylde på at det i flere strekker var mye hogst og litt vanskeligere å finne sporet, og at pinner dermed ble nedprioritert. Men pinner er hennes svakhet, så vi jobber videre med det. Det fine er at de to hun plukket forsøkte hun å avlevere til meg - snudde og kom meg i møte. Jeg ser apporttreningen i LP har hjulpet også her, herlig!

Fredag la jeg bare ett spor, så hun ikke skulle være helt utslitt til stevnet... Hvis sporet gikk dårlig, hadde jeg dog bestemt meg for å la henne gå et kortkort ferskt spor for å trigge motivasjonen.
Fredagssporet ble også i skog, knappe 250 meter, tre pinner og ellers som et D-spor. Pappa ble med for å se X'en jobbe og plukke merkebånd. Rett etter at vi begynte sporet, kom det også en annen person etter oss for å skravle med pappa. Men det dret vel X'en i, det var faktisk et spor å gå! Hun jobbet godt, tok den første vinkelen ganske presist. Ved den andre vinkelen var det nok litt mye vind som ga henne overvær, så hun kappet vinkelen en del - men hun nølte ikke da hun tøffet videre. Det som derimot var vanskelig, var da sporet krysset en skogsvei og forsvant opp en liten skråning. Der måtte hun jobbe litt og sjekke godt i alle 360 gradene, før hun ble enig med seg selv og forsvant nesten der jeg hadde gått (hun gikk på andre siden av et tre). Alt i alt synes jeg hun jobbet godt og gikk effektivt, og hun fikk også med seg to av pinnene, som hun igjen kom mot meg for å avlevere.

Så kom stevnedagen, deilig da å bo hos pappa og bare ha to mils kjøring på morgenen! Det var seks påmeldte ekvipasjer, fem møtte, og jeg hadde satt som mål å komme på en topp seks-plassering (!) og få bedre poengsum enn på debuten.
Jeg var så nervøs at jeg omtrent brakk meg, jeg følte meg skikkelig uvel, og var ikke veldig høy i hatten. Heldigvis skulle vi gå LP'en helt til sist, så jeg kunne få slappe litt av med sporet først - uansett hvor dårlig X'en går spor, er det sjelden jeg blir nervøs der - det er ikke like mye jeg kan kødde det til, vi har bare moro, og jeg setter min lit til hennes nese.
Sporterrenget lå en halvannen mil unna klubbhytta, så vi kjørte i samlet flokk. Sporene skulle gå på toppen av en ås, hvor det nok har rent godt unna med snø og smeltevann i vårløsningen, for det var overraskende tørt i sporterrenget. Jeg fant knapt noe fuktig mose å sette føttene i, og kunne lett gått med joggesko framfor de vanntette sokkene og støvlene jeg hadde dratt på meg :D
Jeg er usikker på hvor lenge X'ens spor fikk ligge - borti en time, tenker jeg. Hun var veldig klar for å jobbe og visste godt hva hun skulle. Men hun gjorde akkurat som jeg ville - gikk i dekk med en gang ved sporstarten, inhalerte ferten mens jeg skiftet fra lenke til sporline, var sanset og fin, og startet nesa ved sporet uten å jumpstarte fem meter innover i vilkårlig retning som hun av og til gjør... Jeg lot meg ikke merke av dommeren som fulgte etter oss, og lot X'en gjøre jobben.
Det ble kjapt tydelig at hun syntes det var vanskelig, og jeg følte at jeg gikk fremmedspor - kjente ikke noe som helst igjen. Hun jobbet og jobbet, men måtte stadig litt ut til begge sider for å dobbeltsjekke. Jeg gikk med slakk sporline i en hånd, selv om jeg forsøkte å holde igjen og holde den stram - hun hadde dårlig framdrift. Men brått hadde hun funnet en pinne, hvor hun valgte å legge seg ned for å tygge på den... Jaja, jeg belønnet verbalt lell, fikk plukket den ut av kjeften hennes og sendte henne videre. Sporet gikk ikke så snorrett som jeg pleier å legge mine spor, det var stadig svake retningsendringer, og jeg hadde for lengst glemt hvor vinkelen var. Jeg er faktisk enda ikke sikker på når hun tok vinkelen, for den var nok ikke skarpt 90 grader den heller. Mer som en stadig økende kurve. På et tidspunkt var jeg overbevist om at hun helt hadde falt av sporet og  bare var på tur - selv om jeg merket at hun brukte nesa og jobbet på, hun ga seg ikke - ikke én eneste gang snudde hun seg mot meg for å få hjelp, så hun hadde nok en viss kontroll, selv om det var tungt å gå. Jeg visste ikke helt om jeg kunne stole på at hun hadde sporet, jeg kjente ikke nok i lina og måtte satse på at kroppsspråket jeg leste var riktig. Men brått sto hun med en pinne i kjeften - flinke jenta mi! Hun virket også sikrere i siste del av sporet, selv om hun datt av enda et sted og måtte jobbe seg inn på sporet igjen. Men jeg følte likevel at hun hadde noe mer drag i lina, og virket mer fremadrettet. Jeg var sikker på at vi hadde strøket, men valgte å la henne jobbe så lenge hun ikke ga tegn til å gi opp, og brått sto hun med sluttpinnen i kjeften også! Og da var jeg så ubeskrivelig stolt av henne, at jeg ga jevnt faen i at vi nok fikk null, for hun hadde vist at hun ikke gir opp under vanskelige forhold (vi har vel ikke gått tørre spor i år, det har jo vært fuktig overalt), hun jobbet som bare det, OG hun fant alle pinnene. Det viser en arbeidslyst og en kapasitet som jeg virkelig verdsetter i henne, og hun imponerte meg faktisk, jeg hadde ikke trodd hun ville stå på og holde ut så lenge.
Jeg var både lettet og overrasket over at dommer ga oss poeng - vi fikk faktisk 6.5 poeng. Han måtte trekke for at hun mistet sporet to ganger, han måtte trekke for manglende framdrift, og han måtte trekke for at vi nok brukte en del tid. Men i og med at hun fant alle tre pinnene og kom i mål, synes han vi fortjente mer enn bare fem poeng. Så jeg takket stort mens jeg lot det regne kjøttboller på X'en. Fine jenta, tenk at vårt usikkerhetsmoment pinnene skulle bli det som reddet inn litt flere poeng?

På dette tidspunktet var det skrekkelig varmt, og jeg fryktet for LP'en nå - både jeg og hund peste og kjente på en varme vi ikke er helt vant til enda. Så jeg durte til nærmeste butikk og kjøpte tre halvannenlitersflasker med vann til å dynke X'en i, samt tilbød både henne og meg å drikke. Hun var dyvåt i pelsen da vi startet LP'en, men jeg ville ha en god start, og ikke risikere at hun var for varm til å orke noe. Vi er ikke vant til eller glad i varmen, vi går helst ut når det er mer kjølig og levelig ute, vi.

Først ut var budføringen, som jeg var rimelig sikker på at vi ville nulle på, siden hun har tøyset så mye med den i det siste. Men en må jo bare prøve? Fram og tilbake for å hilse på figurant, i utgangsposisjon, jeg gir kommando, og hun blir sittende. Jeg gir en kommando til, og da får hun fart på seg. Hun galloperte faktisk ut! Hun setter seg om vanlig skjevt hos figurant, og jeg TROR også hun måtte bruke to kommandoer før X'en igjen løp tilbake til meg. Jeg mener å ha hørt at det trekkes to poeng for HVER dobbeltkommando i bruks, og da med skjeve sitter i tillegg, skal en vel ikke klage over at en fikk 5.5 i budføringen, tross alt. Jeg er fornøyd med at hun i det hele tatt løp ut, så får vi jobbe videre med øvelsen fram til neste stevne. Vi kan jo ikke være perfekt enda???

Så var det lineføringen, som jeg selv synes var ganske vakker - jeg følte hun var helt med, masse fin kontakt, ikke noen lugging i lenka ved helt omvendinger, hun satte seg på alle holdter, fine temposkifter - ja, jeg var altså fornøyd og etter min standard var det ikke noe å pirke på. Jeg slet dog med å høre kommandanten, av en eller annen grunn trodde jeg alltid han sa "springmarsj venstre om" eller "springmarsj høyre om", altså at jeg skulle springe ved hver vending. Han sa visst ikke det, uten at jeg vet hva han sa, men jeg tror ikke de trakk for at jeg ikke hadde vasket øra. Vi fikk åtte poeng, og dommeren sa ikke en dritt mellom øvelsene, hvilket jeg simpelthen nøt - jeg behøvde ikke å forholde meg til ham, det var en egen kommandant som instruerte, og jeg gikk mye mer avslappet enn på kurskveldene til og med - jeg smilte og lo, spøkte litt, klarte å belønne X'en mellom øvelsene, holdt henne oppe og synes jeg jobbet godt OG koste meg. Og da er det faktisk det viktigste for meg. I kritikkskjemaet er det under bemerkninger på lineføringen skrevet at hun går langt fra og at hun pendler. Hun er nok ikke klistret rundt låret mitt når hun går, og det er mulig hun pendler, men jeg er fornøyd med at hun gikk så bra som hun gikk, så får vi perfeksjonere mer senere.

Forangående i line hoppet vi over, ikke vits i å forsøke noe der en gang. Null poeng, sjokkerende nok :D

Dekk under marsj hadde jeg håp om at skulle gå bra, for hun har i ni av ti tilfeller gjort den som jeg vil. Men jeg hørte selv at jeg sa kommandoen helt feil, og hun ble stående - men jeg tror det var en ganske grei stå under marsj, altså... Null poeng.

Innkalling, den husker jeg ingenting av, så da var det vel ikke noe spesielt som skjedde der? Ni poeng, og sikkert trekk for skjev sitt. (Tro det eller ei, men vi jobber faktisk med å få bort de skjeve sittene.)

Apportering hadde jeg bestemt meg for å prøve, for kanskje kunne en redde inn en femmer. Jeg kastet, hun tjuvstartet, jeg brølte "NEI!", og tenkte at nå gir hun meg fingeren, kommandanten sa kommander, jeg sa apport til hunden som nå sto et par meter foran meg, hun beinet ut til bukken, snudde seg og luntet tilbake til meg, stoppet et par meter foran meg, jeg sa "på plass", hun tittet på meg, jeg sa "X'en på plass" ganske blidt, hun tuslet inn og satte seg bak meg, og jeg fikk bukken. Kanskje ikke så overraskende at det ble 0 poeng, i kommentarfeltet står det for mange dobbeltkommandoer, så kanskje kunne vi reddet den inn om hun hadde kommet på den første på plass'en? Jaja, den er ikke ferdig innlært den øvelsen, vi bare starter, vi.

Fritt hopp over hinder var jeg også overbevist om at hun ville utføre knall - det er jo favorittøvelsen, hvor hun gjerne tjuvstarter. Men det er mulig hun var for varm nå, sliten i topplokket. Jeg kommanderte uten at hun leet seg. På tredje eller fjerde forsøket sprang jeg fram til hinderet, og da hoppet hun. Jeg visste jo at vi fikk null, så jeg ville bare få pushet henne til å gjøre øvelsen. Fikk henne i sitt, kommanderte tilbake, og på andre kommando hoppet hun tilbake. Hun har fin margin over hinderet, snudde så grusen spola på andre siden av hinderet, og gjør øvelsen vakkert - sånn utenom syv ekstrakommandoer :D Vi legger det på dagsform og sliten hund.

Til slutt kunne X'en få slappe av med fellesdekk, og det er jo ikke noe stress for henne. Selv om nabohunden reiste seg opp og ruslet rundt lå hun like rolig, og jeg liker at vi har en bankers øvelse. Jeg var også veldig bevisst på hvordan jeg kommanderte, siden jeg på debuten fikk masse trekk for dobbeltkommando fordi jeg så ned på henne mens jeg ga kommando. Så nå tittet jeg rett fram. Vi fikk faktisk ti poeng på fellesdekken, og det har vi vel sjelden fått i ordinær LP fordi de trekker for tempo i neddekk og oppsitt - vi liker å få tiere!

Summa summarum ble det 156.5 poeng (320 er maks, så det er liksom ikke kjempebra...), og sisteplass. Men vi nådde målet, og fikk over 30 poeng mer enn på debutstevne. Vi er også bare 3.5 poeng fra å få "godkjent" på stevnet, og det er vårt bruksmål i 2011. Hadde vi fått et halvt poeng ekstra på sporet, har det såpass høy koeffisient at vi ville nådd årsmålet - så jeg gleder meg til neste stevne, til tross for tre nuller (pluss forangående i line) føler jeg likevel at vi er mye sikrere i øvelsene og en bedre konkurranseekvipasje nå enn for et halvt år siden. Det føles ikke som om vi er så langt unna før vi er der.
For ikke å glemme at jeg er knallfornøyd med at JEG mistet nervene før sporet, og at vi kunne kose oss under LP'en. X'en logret og jeg smilte, og vi jobbet som et godt team, uten å bli keitete nervevrak. DET var høydepunktet den dagen.