11 uker

I går rundet X'en 11 uker, og det var tid for en tur på vekta igjen. Hans først, og deretter en gang til med X'en på armene. Det går bra, enn så lenge. Nåla stoppet på 14 blanke kilo.

Jeg begynner å merke at valpen vår vokser. En ting er jo at hun er tyngre å bære på nå enn for tre uker siden. Men nå rekker hun opp til benken når hun står på bakbeina, og får akkurat snuta over kanten. Denne kvaliteten har hun blitt klar over, og benytter den nå og da i håp om å få viljen sin. For eksempel når hun kjeder seg på jobb, da kommer et søtt lite tryne hoppende opp i fanget mitt.

Jeg har også gledelig oppdaget at hun nå har blitt så høy at jeg kan gi henne positiv fysisk belønning (altså ulike former for kroppskontakt) ved å strekke ned hånda og bøye meg litt i siden, noe som passer meg bra - fint å kunne rose valpen med noe ekstra uten å måtte stoppe helt opp.

Det er så bra vær for tiden - litt frost om morgenen, og dermed blir ikke X'en altfor bløt i løpet av gåturen til bussen. Det er ikke like praktisk å bære/løfte en våt og skitten valp inn og ut av buss, t-bane, opp trapper... X'en ser ut til å nyte høsten til det fulle - særlig løvhauger er som skapt for å løpe fort gjennom!





Sist helg fikk vi besøk av Britt, Ambra og Uzy. Koselig for X'en å få leke med andre hunder, og koselig for meg å prate bikkje og shit med andre hundemennesker. Takk for besøket!

For meg er det viktig å ha et hundenettverk, og jeg har derfor den siste tiden brukt en del tid på å finne en hundeklubb i distriktet som kan passe for X'en og meg/oss, utifra behov, interesser og muligheter. Tirsdag tok vi turen til en treningsplass, både for å teste beliggenhet i forhold til kollektivtransport, og for å finne ut mer om tilbudet. Jeg tror nok vi har funnet oss en klubb vi vil trives i, men først skal vi gjennom et valpekurs.
X'en var i hvert fall sliten nok da vi kom hjem, etter halvannen time på trening. Hennes trening besto i å være der - hilse på andre hunder, valper, mennesker, gå til et nytt sted, høre på lyder og omgivelser, og rett og slett absorbere situasjonen. Ja, også trente vi litt på tannvisning. Greit å begynne først som sist.

Senere i uka fikk X'en oppleve sin første høytid; en skikkelig kommersiell sukkerbombe av en happening, også kalt Halloween. Jeg har intet forhold til dette, har ikke noe behov for å markere det, men det er jo vanskelig å unngå når døren rennes ned. Jeg hadde bare epler å by på, men det ble jo en fin test for X'en - spøkelser er jo som kjent et element i mentaltester. Og her var det både spøkelser, skjelett, hekser og andre rare vesen. X'en hilste alle hjertelig velkommen, og var nysgjerrig og kosete. Vi fikk til noen poseringer festet til minnebrikken også.







X'en gjør det kjempefint på jobben. Hun er tålmodig, klarer å aktivisere seg selv med rolig lek, søvn, titte på hva som skjer. Hun varsler pent når hun må på do, hvis jeg skulle komme til å vente for lenge med å lufte henne. Og i løpet av arbeidsdagen blir det noen friminutt med lek i lag med andre valper/hunder på jobben!

X'en blir så inspirert av å være på jobb, og øver på å ligge i røntgenfotograferingsstilling.

X'en og labrador retrieveren Preben.

X'en og korthårscollien Jennie, som er bare 10 dager eldre.

Anoreksi, redsel og nakkeflekk

Det er for så vidt ikke av mangel på noe å skrive om at det er en uke siden sist blogginnlegg, men jeg antar det begrenser seg hvor interessant det er i lengden å høre om rare kommentarer fra bybildet og søte fantestreker fra X'en.

Når det er sagt, så er X'en (enda) en behagelig valp. Hun er tålmodig på jobben - får tiden til å gå ved å sove, leke med noen leker, surre seg fast rundt kontorstolen, hilse på kollegaer og makulere pappruller. På buss og tog - og til og med i heisen! - er hun så avslappet at hun legger seg ned. Ikke noe pes der, nei.
Men, hun kan vise sine energiske sider når hun får leke med noen av de andre hundene på jobben. Hun har for tiden lagt sin elsk på leonbergeren Gåggen, som hun synes er fryktelig stor og fin. Noe å strekke seg mot? Også pomeranianvalpen Morten er spennende, men han er jo så pitteliten - veier under ti prosent av hennes vekt... Må nesten kontrollere deres leking litt.

X'en har siden sist bikket ti uker, og pappa som var på besøk i går kunne i hvert fall tydelig se at hun var blitt større på fjorten dager. Vanskeligere å se for oss som tråkker i føttene på hverandre.

Ellers har vi for tiden fokus på rutinene som mer og mindre bevisst har oppstått, for å se hva som fungerer og ikke. Noen fungerer ikke, og må endres. Og det er jo ikke alltid like populært hos X'en... Særlig ikke de som gjelder fôring...

Hun blir derimot flinkere og flinkere til å gå i bånd, og vi kan stille litt høyere krav til henne. Foreløpig har vi vært fornøyd så lenge hun har blitt med oss, og hatt fokus på lokking og positive opplevelser. Nå virker hun så varm i lenka, at vi kan kreve litt mer. For eksempel opprette et skille mellom ulike former for tur. Rusletur i lysløypa tillater mer enn å gå i sentrum. X'en må nemlig lære seg at ikke alle mennesker på Oslo S har lyst til å hilse...
Samtidig har også hun som er i andre enden av lenka blitt tryggere på seg selv og hva hun kan gjøre. X'en vil neppe dø på seg eller få sterke aversjoner mot lenke for resten av livet, selv om jeg skulle bli litt strengere.

Vi synes også å merke at nettene går bedre - færre turer ut i løpet av natta, faller lettere til ro, og er i ro til VI velger å stå opp. I hvert fall på hverdagene. Har aldri hatt som tradisjon å stå opp i åttetiden på ordinære lørdager, men slik ble det i dag. Men skal vel ikke klage, det ble åtte timers søvn. Jeg har bare noen sovevaner som ikke ligner alle andres...

Det har ikke blitt så mye hjemme alene-trening i leiligheten som ønsket, men jeg ser i hvert fall at hun klarer det utmerket på jobben. Hvis jeg forsvinner for å hente noe på kopirommet, for å spise lunsj eller sitte i et timeslangt møte, er reaksjonene hennes likevel rolige og positive. Enten sitter/ligger hun i åpningen til kontoret rimelig avslappet, eller så leker hun lenger inn i kontoret/under pulten. Det er ikke noe gråting eller bjeffing, som det var de første gangene - og jeg har allirt meg med noen kontornaboer som lytter for meg. Hun gjør heller ikke hærverk. Denne oppførselen må vi nå bare klare å overføre til hjemmet, hvor hun gråter hvis jeg går på do og Hans sitter på kontoret.

Så over til seksjonen for rare utsagn:
På torsdag ble vi stoppet av en dame som bare måtte få hilse på denne berner sennenhundvalpen. Damen kunne fortelle at hun selv hadde drevet med st. bernhardshund. Dessverre var det så mye dysplasi at hun ikke hadde orket å fortsette. Så klarer hun å lire av seg følgende: "Den valpen din ser jo virkelig lubben ut, du må passe deg så du ikke påfører den HD!" Dernest graver hun mer enn høflig er om jeg har tenkt på HD og tatt hensyn til det når jeg kjøpte valpen.
Først av alt har ikke damen tatt på andre områder av X'ens kropp enn hodet. Men det er også en veldig skummel kommentar å komme med. Hun kjenner ikke meg, og aner ikke noe om min erfaring og kompetanse. En helt fersk hundeeier kunne jo trodd på damen, og dratt hjem for å slanke valpen.
Jeg må ærlig talt innrømme at til tross for at jeg synes X'en er tynn nok, gikk jeg og kjente på henne hele kvelden. Dagen etter konfererte jeg med tre andre på jobben, og vi kom fram til at X'en overhode ikke er lubben. Jeg visste det, men det sier litt om hvor satt ut jeg ble av damen. Hva om jeg ikke hadde noe hundeerfaring? Det er rett og slett uansvarlig at mennesker uttaler seg om slikt i hytt og pine.

Bare minutter etter at jeg forlater denne damen, hører jeg at to damer kommenterer den nydelige bernervalpen. Så hører jeg den ene si "det er søte valper, men det er virkelig synd at de blir så engstelige som voksne!" De nærmer seg der jeg står, og jeg klarer ikke å dy meg, men spør om det er berner sennenhund hun mener er så redd. Ja, det var hennes erfaring. Jeg må bare beklage, og si at min erfaring er en helt annen. Jeg anser rasen for å være sosial, god, familievennlig og glad i mennesker. Damen bemerker at det er hyggelig å få hilse på en bernervalp som er så tilgjengelig, men hun har kjent -tre- voksne bernere som alle var redde. Da klarer jeg ikke helt å bremse meg selv (fremdeles litt frustrert over st. bernhardsdamen, og irritert over snappy comebacks jeg aldri fikk ut av meg), men forteller at dette er vår tolvte berner (det er sant) og at jeg har 25 års erfaring med rasen (det er jo for så vidt sant), og at jeg har møtt tusener av bernere (har ikke regnet på det, men det er sikkert også sant). Kun et fåtall vil jeg definere som redd, og jeg vil ikke anse det som et karaktertrekk for rasen.
Jeg er så glad i denne rasen, og orker rett og slett ikke høre på slike usannheter. Jeg benekter overhode ikke at det finnes individer som kunne vært mer frimodig, eller som har avvikende temperament - men det er ikke noe som preger rasen som helhet, som denne damen trodde.

Helt til sist:
X'en har fått utvidet nakkeflekken sin. På vei til jobb i går gikk hun og snuste og lekte i løvet. Så oppdager jeg at hun har blitt så tilsynelatende støvete på øre og i bakhodet. Men når jeg skal tørke det av, er det litt klissete. Jeg ser da også at lenka har fått grå flekker. Ti meter lenger bort på togstasjonen sitter en mann og maler ei søppelkasse. Jeg spør han om også den i andre enden av stasjonen er malt. Han bekrefter dette. Ved siden av seg har han et nymalt-skilt, og jeg kommenterer at det kunne være lurt å ha et slikt ved den andre søppelkassa. Men han trodde de fleste kom inn på stasjonen fra andre enden...

Også noen bilder...

Jeg må bare dele noen bilder med dere.

Først et som tydelig viser hvordan X'ens prioriteringer hadde vært, om hun fikk bestemme:

Det andre får meg til å lure på hvorfor berner aldri har vært kuperingsrase...

Working girl in the public

X'en har vært med meg på jobb noen dager nå, og det har gått overraskende bra - jeg sluttes ikke å forundre meg over den valpen, og er så stolt over hva hun møter med åpent sinn og mestrer eksemplarisk.

Hittil har vi tatt buss til Oslo S, og tog videre, men det må jeg nok stoppe med snart. På "vår" togstasjon må jeg gå opp og ned en trapp for å krysse jernbanesporet, og det er realt tungt å bære X'en. Hun legger trolig på seg et kilo eller så for hvert tiende trappetrinn... Så til jul ønsker jeg meg undergang.
Vekta stoppet forresten på 12,2 kilo i dag, hvis jeg ikke så mye feil. Veide først meg selv, og deretter oss sammen, og differansen skal bli drøye 12 kilo. Ni uker og en dag gammel.

Første dagen på jobb tok det vel nesten en time å komme fra heisen til pulten, for man må jo hilse! Jeg er jo velsignet med for tiden å ha en arbeidsplass hvor det ikke er noe problem å ha med hund, og så og si alle faller jo for en valp som henne.
Jeg hadde fryktet at hun ville kjede seg mye, men hun slår i hjel dagene med å sove, spise, knaske griseøre, drikke, titte på forbipasserende, litt kos her og der, og selvfølgelig turer ut for å lufte seg og strekke på beina.

Det er hunder av flere raser og i alle aldre blant kollegaene, så hun har fått hilse på litt av hvert. Særlig dachsevalpen Lus og labradoren Preben har falt i smak - de går det an å leke med! Hun har også hilst på den digre leonbergeren Gåggen, jeg tror hun fikk med seg pomeranienvalpen Morten (men han kan ha blitt oversett, lille saken), og cesky terrierne Doffen og datter. Hun har også hilst på weimaraneren Roy og collien Flash.
Jeg er overbevist om at det er sunt for henne å treffe hunder av ulik størrelse, fasong og utseende, så hun ikke blir "rasist" eller redd de som skiller seg kraftig fra henne. Det forutsetter selvfølgelig at det er hunder jeg kan stole på, som oppfører seg korrekt og sunt mot valper. Hun skal ikke sosialiseres for enhver pris!

Når vi venter på toget på Oslo S er hun veldig nysgjerrig på duene som spankulerer rundt. Hun stiller seg enten opp med en intens nese, eller går forsiktig mot dem. Jeg må sjekke stamtavla lenger bak, for å se om det er noen stående fuglehund bak der...

Jeg har tidligere sagt at dette vil bli et mer urbant hundehold enn jeg tidligere har vært vant til, og hun har allerede vært med på utekafé for å drikke kaffe latte. Hun slår seg jo fint til ro uansett hvor vi har vært. Legger seg ned, titter på det som skjer, eller bare hviler/sover litt. Jeg går også fast med et gnagebein eller tilsvarende i veska, for å kunne aktivisere henne litt.

Her en dag ble jeg stoppet av ei jente på min alder som bare måtte få kose litt med en bernervalp. Det viste seg at hun var vokst opp med berner, og foreldrene hadde importert to fra Tyskland (trodde hun det var) da hun var helt liten. Dessverre husket hun ikke hva hundene het, og jeg var for høflig/sjenert til å spørre hva etternavnet hennes var... Men verden er ikke så liten, man treffer artsfrender overalt, og det er mange hundefolk "der ute". Jeg får stadig spørsmål om ikke det er en berner sennen/setter (!) eller st. bernhardshund. En mente til og med å vite at dette var en utrolig sjelden rase, og at det var gøy å få treffe en av de få som fantes i landet...

Jeg kan ikke gjenta alt det rare/dumme/feilaktige/morsomme/søte jeg hører og opplever med X'en på tur, jeg bare konstaterer at jeg har hatt et helt annet offentlig liv så langt denne uka. En ting er at fremmede uten videre tar kontakt med X'en, og kanskje også med meg. En annen ting er at jeg føler jeg tar en helt annen plass i bildet.
Fra før av er jeg gjennom studiene veldig observant på hva slags plass man tar og får i "bildet" i kraft av å bli oppfattet som enten gutt eller jente av omgivelsene.
Å gå med X'en blant folk er som å gå hånd i hånd med kjæresten sin. Man blir observert, og man kjenner at man er stolt fordi folk ser etter dere. Det er noen som ser på kjæresten din, det er noen som ser på hunden din. Noen synes du har noe realt fint med deg. Den store og viktige forskjellen er selvfølgelig at mens noen kan få seg til å legge an på og kapre kjæresten din, har jeg papirer på at X'en er vår - og det er opp til meg om hun havner i et annet hjem (som har like store sjanser som den omtalte snøballen i helvete). Hjertet svulmer litt, man blir litt varm og glad for at man har kapret noe andre verdsetter. Kanskje litt... status? Hmm... I hvert fall stolthet.
Men så har du motsatt reaksjon også. Man kan se på et par, og lure på hva i alle dager h*n gjør med den partneren, hvordan kunne h*n finne på å velge han/henne? Kunne ikke h*n finne noe bedre? Jeg får de blikkene også. Mennesker som titter nesten stygt, nesten med vemmelse. Æsj, en hund. Som får smale øyne når jeg løfter opp X'en og stiller meg bak dem for å gå inn på bussen. Som rynker på nesa når X'en gjør fra seg på bussholdeplassen. Som med hele kroppsspråket viser motvilje til dyret når de kommer inn på bussen og ser hun ligger på gulvet.
Så har du selvfølgelig en hel del i midten, som ikke legger merke til eller ikke bryr seg om dyret, verken i den ene eller den andre retningen. Sånn er det, og sånn skal det være - jeg tror ikke at hele verden synes X'en er verdens fantastiske, bare fordi jeg har falt for henne. Jeg vet at mennesker er redd hunder, jeg vet at ikke alle har det samme forholdet til hundehold, og jeg vet at jeg har et ansvar for å være en bevisst og seriøs hundeeier. Fordi mulighetene for å ha hund kan innskrenkes og vanskeliggjøres fra offentlig hold. Mens for eksempel å få barn er en privatsak, og man unnskylder seg ikke for å ta med barnevogn på bussen.
Selv om jeg garantert har sendt blikk med vemmelse når barnevognas innhold hyler fra Nationaltheateret til Hauketo (25 minutters busstur)...

Ut i verden

Tirsdag var den o store ut i verden-dagen for X'en og meg. Vi har nemlig gjort byen!

Jeg var på forhånd skeptisk til hvordan hun ville gå i lenke, siden det gikk så bra dagen før. Det kunne da ikke være så lett å lære henne det? Men jeg må si at den valpen imponerer meg! Det gikk like bra som dagen før - og dermed egentlig bedre, siden det bare var en person til å være lokkende, morsom og fristende.

Viktigste mål for dagen var å komme oss ned til bussholdeplassen. Det tok drøyt tre ganger så lang tid som jeg selv bruker, men det er lov når man har korte bein, skal møte og fordøye mye nytt som undersøkes, og blir litt sliten. Trafikken på hovedveien syntes hun ikke mye om, men på de 15 minuttene vi ventet på bussen ble hun mer og mer komfortabel med det som kjørte forbi. Satt rolig og tittet, eller lå avslappet i busskuret. Det eneste hun ikke ble helt fortrolig med, var bråkete trailere. Men det kan jo enhver føle er unødvendig å ha på veiene...

En blir veldig oppmerksom på nye ting når man har med seg en valp. For eksempel la jeg nå bedre merke til all dritten som ligger på bussholdeplassområdet. Det fascinerer meg at røykere er så late at de ikke kan bevege seg et par meter for å kaste stumpen i søppelkassa. Og gi meg ikke argumentet om at det er brannfarlig å kaste glør i søpla. For en nysgjerrig valp med smakssans som en viktig orienteringsevne, kan det jo være rett ut farlig å oppholde seg på en slik plass.
Jeg har alltid synes det er interessant at det å knuse rutene i busskur ser ut til å være en yndet hobby, landet over. Hittil har jeg tenkt på det som unødvendig, juvenilt og bortkastede penger for busselskapene. Nå tenker jeg også på det som en risiko for X'en. Knuste ølflasker er jo heller ingen sjeldenhet.
Hva er det med mennesker og søppel på fortau og holdeplasser?

Nu vel, X'en sovnet fort på bussen. Godt å se at hun tar turen så avslappet, og møter nye utfordringer med et åpent og nysgjerrig blikk. Hun har nå også eget månedskort. På lokaltog (etter hva jeg har fått vite) går hunder gratis, mens på t-bane, trikk og lokalbusser må de betale barnebillett. Jeg kan i prinsippet komme meg på jobb kun med tog, men da må jeg gå en halvtime - som garantert tar lengre tid med X'en. Så vi kjøper det forbaska månedskortet til hunden. Det irriterer meg litt, fordi det er så mye annet som går gratis, og tar reell plass. En barnevogn som fyller hele midtgangen går gratis, mens en hund som ligger under setet eller sitter på fanget skal betale...

Vi gikk av på Oslo S, for å ta en ny buss videre. Endemålet for turen, hvis X'en så ut til å ta det greit, var jobben til Hans.
Aldri har det vel tatt meg lengre tid å gå den lille ruta vi gikk - en valp som X'en er en real magnet! I tillegg lot jeg henne få bruke den tiden hun trengte for å undersøke og titte på ting som var spennende. For eksempel duer - det er rare dyr! Du kan gå nesten helt bort til de, også plutselig er de høyt over deg i lufta!
Det var selvfølgelig mange som ville hilse og klappe på en så bedårende valp, og det er jo greit at hun får hilse på folk. Men jeg skulle ønske at absolutt alle hadde spurt, og ikke bare satt seg på huk og rusket i pelsen. Hva om hun var redd? Hva om hunden er aggressiv? Hva med å respektere et hundeliv og andres eiendom? Bøyer jeg meg over fremmedes barnevogn og dikker med babyen? Nei! (OK, dårlig eksempel for dere som kjenner meg veldig godt)

Jeg fikk jo også med meg noen artige kommentarer i løpet av dagen:
Når vi skulle av bussen, var det ei jente som kommenterte at hunden trolig ville gå mye bedre i bånd om jeg heller brukte sele. Mye mulig det, men til å være andre turen med lenke sier jeg meg veldig fornøyd. Min hund skal lære å gå i lenke.
En dansk familie stoppet oss med spørsmål om å få hilse. De spurte hva valpen het, og jeg svarte. Er det et vanlig hundenavn i Norge? spurte de! Hehe...
Det var jo også interessant å få en henvendelse fra en av byens "løse fugler" om denna valpen ble stor og muskuløs etter hvert, som rottweiler liksom, og hvor mye den kosta? Berner sennenhund, den nye penisforlengeren!
Jeg overhørte også en samtale mellom to gutter, hvor den ene var hundeekspert og la ut om hvor jævlig mye en sånn hund spiste, og at de ble schwære! Søt nå, ja visst, men altfor dyre å ha i dagliglivet. Good to know...
Men dagens beste er følgende: Jeg blir stoppet med spørsmål om det er en sånn berner sennenhund, noe jeg jo bekrefter. "Åh, jeg visste ikke at de kom i flere størrelser?" "Vel, den er jo bare to måneder gammel..." "Å ja, jeg trodde kanskje de var større som små også jeg".
Da smilte jeg vilt og forlot åstedet...
Stakkars, stakkars fødende tisper...

På trikken var det fullt, så da ble det å sitte på fanget for X'en. Noen ganger er det et bedre alternativ, enn å skulle ligge midt blant ørtogførti bein som flytter seg uten å vite hva de flytter seg til.
Siste biten til Hans' arbeidsplass var X'en så sliten at hun fikk slippe å gå. Hun protesterte høylydt når jeg forsøkte å lokke, og denne turen var ment for å gjøre lenke artig og for å møte litt av verden. Så framfor å presse henne, bar jeg henne. Men hun er jo bra tung...
På kontoret til Hans sovnet hun, men ble populær gjennom sitt utseende alene blant kollegaene. Greit å sjarmere de, i fall det er behov for henne å bli med Hans på jobb!
Hun sov så tungt hos Hans, at jeg trodde hun måtte bæres hele veien hjem. Men den som jogget livlig og fornøyd hjem, var X'en.

Svever i lufta...

...og det er ikke bare av lykke. Har nå tilbragt to netter på luftmadrass sammen med X'en, mens Hans sover på soverommet. Hans søvn har blitt prioritert, siden han skal på jobb. Men framover skal han ta tak også!

Riktignok har jeg tatt med meg en del arbeid hjem for å ha disse to dagene, men jeg står jo selvfølgelig mye friere. Ingen som ser at jeg ikke begynte å jobbe presis klokka åtte, at jeg tar lange lufte- og kosepauser, og at jeg nok ikke får fullt åtte timer per dag (men jeg har snart gjort alt jeg tok med meg hjem, så jeg har ikke dårlig samvittighet). Kanskje litt dumt å innrømme den dårlige arbeidsmoralen jeg har hatt disse to dagene på et sted kollegaer kan lese - men i så fall vet vi at ikke de jobber hele tiden heller. Busted!

Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at jeg trodde vi kunne sove til ti. Nei, vi er ikke så naive at vi trodde at vi kunne sove så lenge til vanlig. Men det var et lite håp om at alle nye inntrykk skulle gjøre henne så utslitt, at vi fikk en real natt.
I går sto vi opp litt før seks, i dag klarte jeg å tøye det til nesten syv. Det gjør ikke så veldig mye at SIM-kortet jeg klarte å sperre på mobilen ikke er åpnet enda, for jeg trenger ikke vekkerklokka der. Jeg har jo X'en!
Derimot skulle jeg gjerne hatt mobilen oppe og gå for å kunne ta imot beskjed om at dåpsgave og ny madrass var klart for henting. Dåpsgaven er ganske viktig, men den madrassa skal jeg vel ikke få nyte på en stund likevel...

Familien kommenterte i helga at X'en virket som en veldig rolig og behagelig valp, siden hun sov mye og lekte stille. Jeg sa klart og tydelig at vi fikk gi henne en uke, så hun ble skikkelig husvarm først. Og jeg fikk rett! Vi ser store forskjeller på henne nå og for bare to døgn siden. Jenta har tødd opp! Hun inviterer mye mer til lek, kan svare oss på irettesettelser, teste om vi faktisk mente det nei'et, er mer frimodig utendørs og tør å gå lenger fra oss, og viser tydeligere sine egne meninger. Hun er kort sagt i ferd med å komme ut som den valpen vi tok med oss hjem.

Samtidig som hun er kjempegod! Hun er så søt når hun kommer bompende over gressplenen mot deg, ørene flagrende, ivrig og engasjert, stopper opp for å få litt ros for å komme på innkallingen og kose litt, tverrsnur og løper videre, for så å bråstoppe og undersøke et spennende løv. Så mye spennende som kan skje på en førti kvadrat stor gressplen!
Det er også spennende å se hvordan hun bruker nesa, det være seg for å lete etter den rette tisseplassen eller for å snuse opp den godbiten jeg viste henne og kastet en meter vekk. Forresten må jeg kjøpe mindre godbiter, for de jeg har trenger hun jo et minutt på å tygge...

I går kveld hadde vi også en veldig god opplevelse sammen. Hans og jeg fylte lommene med godbiter, tok på henne halsbånd og lenke, og gikk ut for å trene på å gå i bånd. De første metrene var litt tunge, med tung rumpe og protester. Men masse lokking, og en Hans som hoppet og spratt, løp fram og tilbake, og ellers skapte underholdning for naboene, fikk henne i gang. Jeg omtrent krøp bakover, men vi fikk henne i gang - uten å måtte dra i lenka, uten å måtte fôre henne. Det føltes litt som en seier når hun til slutt gikk fritt i lenka uten annen motivasjon enn våre positive og lyse stemmer. Jeg er forberedt på store tilbakeslag, men er likevel spent på å se hvordan det går når vi skal gå til bussen. Forhåpentligvis husker hun lenka som en positiv opplevelse, og vi kommer oss ned. Jeg må bare beregne veldig god tid...

Vi fikk også testet en liten dings jeg kjøpte. Du fester den til halsbåndet og skrur på en bryter, så lyser et rødt lys. Dessuten er det en gul refleks på den. Hun ble veldig synlig i skumringen på stien, sammenlignet med andre folk og dyr vi gikk forbi.
Vi traff på en mann med en syv måneder gammel golden retriever, og vi fikk oss en påminning om hvor fort valpetiden går. På avstand trodde jeg det var en voksen hund, men det viste seg fort å være en valp i stor kropp. Snart er X'en en stor, oppløpen, stolprete og keitete sak. Vi får nyte denne hendige størrelsen og alt det bedårende ved en valp så lenge vi klarer. Det er utrolig vakkert med en fullt utviklet berner med godt eksteriør. Men en valp har jo sin egen skjønnhet, som går så fort over.

Nei, jeg får vel prøve å gjøre litt arbeid mens hun enda sover. At hun ikke kunne gjort det mellom fire og seks i natt i stedet...

Bilder fra de første dagene

Kamera til altfor mange tusenlapper har jeg, men hadde jeg oppladet batteri i helga? Neida! Takk og lov for Hans' billigere og enkle kompaktkamera, så ble det i hvert fall noen forevigelser av de første minnene:

Først et bilde av den nye familien (lånt fra kennel Hiselfoss):




Første natten, med Hans i en periode på gulvet. Og X'en? Inni nattbordet!


På vei til Oslo - venter på toget, sover på toget, og deretter en taxitur:






Meget stresset og vanskelig valp:


Spise, gnage griseøre og slappe av i buret kan hun, men sove? Nei, det er ikke aktuelt...


Møte med en skummel gulrot:

Lykke på fire bein

Vi har hatt vår lille X'en i 30 timer, og allerede er det så mange opplevelser, episoder og inntrykk... Hun er en fantastisk valp, som har erobret både mitt og Hans' hjerte rimelig raskt.

Vi hentet henne lørdag formiddag hos Gro, og kjørte deretter til Varteig for å feire bursdagen til min søster. Hele lørdagen tilbragte X'en sammen med Hans, meg, pappa, søster Tonje med samboer Henrik og sønn Joakim. Tonje får ha oss unnskyldt at hun nok kom litt i bakgrunnen på sin egen bursdagsfeiring, men X'en er jo så ufattelig søt og underholdende!

X'en slo seg fort til ro, mens vi var forberedt på gråting, leting og sturing. Men denne jenta tar det meste helt lugnt. Sov midt blant oss, ga greie signal når hun ønsket å gå ut, og fikk leke og kose når hun selv ønsket det. Joakim på seks år var flink og hørte på det vi forklarte. Det er forresten tydelig at valpene i kullet har fått med seg mye bra hjemmefra - hun søker ut når hun må noe. Det er også tydelig at valpene har fått bli vant til å være utendørs, for hun liker godt å være der. Og i pappas "naturhage" (les: skog og ville vekster) er det jo så mye spennende å utforske og å smake på! Vi har i løpet av helga tilbragt flere timer utendørs - deilig når det går an og værgudene legger til rette for det. Men også godt å se at ikke jenta er motvillig til å tisse ute i regnet. Det var slitsomt nok med de tidligere shih tzu'ene våre som ikke ville bli bløte på potene...

Første natten er overstått... For å beskytte X'en mot seg selv, skal hun få sove i bur om natten. Da kan også vi være tryggere for at hun ikke finner på noe kreativt eller skader seg på noe. Vi har gjort leiligheten så valpesikker som mulig, men man vet aldri hva en valp kan finne.
Men bur - det er ikke så altfor gøy, altså. Det ble litt hyling, boffing, klynking og sutring før hun falt til ro. Det skjærer rett og slett i hjertet mitt å høre på, men samtidig føler jeg meg trygg på at vi gjorde det vi kunne for henne. Hun fikk med seg et griseøre hun hadde lagt sin elsk på gjennom hele dagen, et kjent pledd, hun var godt luftet, hadde fått mat, hun lå i nærheten av oss, hun gikk frivillig inn i buret... Til liten nytte. Men hun sovnet til slutt. Vi var ute med henne fire ganger i løpet av natta, og hver gang varslet hun på forhånd - flinke jenta!
Klokka syv mente hun derimot at det var nok med søvn. I og for seg greit nok, fordi både Hans og jeg sliter med å stå opp for å dra på jobb. Så hun kan bli effektiv for oss i så henseende. Men på en søndag tillater vi oss å sove litt lenger... Vi sov vel ikke mye mellom syv og ti, det var vel mer en kamp om hvem som var mest trassig. Hun som ville stå opp eller de som ville sove. På forhånd var Hans og jeg enig om at hun ikke skal opp i senga, men det holdt hardt for meg nå. Men vi fikk i hvert fall prøvd ulike metoder for å få en hylevalp til å ti stille. Konklusjon: Ikke veldig mye annet enn å stå opp hjelper... Knepen 1-0 til X'en - vi ble i senga til ti, men sov lite.

Så var det tid for å vende nesa mot Oslo. Tog fra Sarpsborg til Oslo. På togstasjonen fikk hun sitt første møte med ei lenke, i håp om at hun ville gjøre fra seg før vi gikk inn på toget. Lenker er heller ikke veldig artige, men med intens lokking kunne vi vel gå noen meter... X'en fikk selvfølgelig ikke noe som helst av oppmerksomhet, verken på stasjonen, toget, Oslo S... På drosjeholdeplassen traff vi ei dame som skulle være dagmamma, når søsteren fikk sin berner, så hun var i fyr og flamme.
Vi tok taxi siste biten hjem, så hun skulle slippe flere store, nye inntrykk i dag. En full lokalbuss kan gi noen opplevelser for en liten valp.

Nå er vi installert på Prinsdal. Hagen her er stor stas - masse løv som kan undersøkes, vekster å smake på, en stor gressplen å jumpe/løpe på. Hun har prøveligget plassen sin, sjarmert herr huseier og slått seg fint til ro. Jeg venter dog spent på hvordan natta skal bli. Hans skal på jobb i morgen, så han sover litt nå. Jeg har tatt meg fri noen dager, så nattesøvnen min er ikke så kritisk.

X'en sover på ryggen under stuebordet, og jeg får vel legge fra meg terminlista for 2008 og begynne på middagen. Hodet mitt summer av inntrykk, jeg titter ned på vår lille X, og kjenner at jeg er virkelig, virkelig lykkelig.

NKK Kongsvinger

Da er nok en utstillingshelg over. Også denne gangen to dager som ringsekretær. Man er sliten i hodet, trøtt i beina og tørr i halsen etter en slik helg, men det er nå morro lell!

Jeg synes det er lærerikt å være ringsekretær - det varierer selvfølgelig i mengde etter hvem som dømmer og hvordan denne dømmer. Og da mener jeg ikke i forhold til hvem som settes opp, men hvor gode kritikkene er og hvor mye man får høre av kommentarer og begrunnelser. Jeg liker veldig godt dommere med åpne kritikker, for eksempel.

Lørdag var en dag med miniatyrhunder. Til tross for shih tzu-bakgrunnen, er det ikke den gruppen jeg synes er mest interessant. Men vi hadde få raser, med mange påmeldt, slik at man likevel lærte en del. Etter 50 chihuahua har man fått med seg noe om rasen! :-) Det var også dommerelev eller -aspirant på samtlige hunder, og da får man jo også høre mer om dommerens motivasjon for de ulike valgene.

Søndag hadde jeg myk overgang fra dagen før, med 30 dvergpinschere og noen affenpinschere, og deretter 65 bernere. Det er noen ringsekretærer som ikke liker å gå for egen rase, men jeg er ikke en av dem. Jeg synes det er en verdifull mulighet til å få utvidet kunnskapene om egen rase. Dommere har ulike prioriteringer, ser ulike ting, og er heller ikke så "blinde" som jeg selv kan være for hunder jeg har sett femti ganger. Man kan se nye feil, eller "oppdage" bra hunder man hittil ikke har lagt merke til.

Hans var på hyttetur i helga, så begge var rimelig innstilt på å avslutte helga i sofaen med en vilkårlig film og bestilt pizza. Men Hans opplevde å få samtalene brutt så mange ganger at han til slutt ga opp hele bestillingen. Skuffa!

Nå ser det ikke ut til å være noen ny utstilling for meg før Hamar i slutten av november. Får finne på noe annet å stille hundeabstinensene med... Kosebehovene kan jeg i hvert fall ordne på jobben, med hunder på flere kontor. Men jeg trenger jevne doser av hund av ulike former i hverdagen min...

Siste dagen

Så er siste dagen for ferien kommet, og det er lite å berette, annet enn at jeg kom meg hjem.

Tok tog fra Bern til Geneve, hvor flyet gikk. På grunn av flommen og leirras (?) var jernbanelinjen stengt, men jeg kom meg til Geneve via en omvei av noe slag. Veldig god service på billettkontoret, godt detaljert reiserute og gode engelskkunnskaper når mine tyskkunnskaper svikter. Jeg kjørte ALDRI feil, enda jeg har tatt mye tog. Har dog i ettertid funnet ut at jeg kunne skaffet meg et rabattkort, og spart en del penger, men da vet jeg det til neste gang.

Det var interessant å legge merke til at jo nærmere Geneve jeg kom, jo mer fransk ble det. På toget fra Bern kom alle beskjeder på tysk, fransk og engelsk. Da jeg byttet tog i Biel-Bienne, ble rekkefølgen endret til fransk, tysk, engelsk.
Ankomst Geneve fikk jeg plassert koffert og teppe (det fikk ikke plass i kofferten, og det er pinlig å drasse på et digert, rødt teppe overalt...) i et skap, mens jeg skulle gjøre byen. Trudde eg...

Geneve er kjedelig. Med mindre du er opptatt av shopping og de virkelig store merkene, har Geneve intet å by på. Jeg vandret rundt i fem timer, og fant lite av interesse. Jeg fikk bestilt meg mat på en restaurant (hvor de kun snakket fransk, ville ikke høre på tysk, og i hvert fall ikke på engelsk. Så da har vi prøvd det også...), var innom en "katedral" (de kalte den det), så en statue av den store filosofen Jean-Jacques Rousseau (som jeg egentlig ikke liker, på grunn av kvinnesynet hans), så en klokke som markedsføres stort men er stygg og kjedelig - ja, også "l'eau de jet" - en fontene ytterst på en kai i innsjøen. Boring!

På flyplassen fikk jeg brukt de siste franc på sjokolade, blant annet en morsom sak pakket inn i rødt papir så den lignet på lommekniv. Og selvfølgelig sjokolade som så ut som gullbarrer. Jeg ønsket også å kjøpe ordentlig mat, men det fantes ikke. Jeg hadde trodd at flyplassen i Geneve ville vært større og ha mer å tilby, men mulig jeg kom på et dårlig tidspunkt. Jeg hadde et sent fly, og senere skulle det bli. Fra Gardermoen rakk jeg akkurat siste flytoget, og det var bra sent før jeg var i seng hjemme. Stas å dra på jobb fredag morgen? Nei...

Dagen derpå

Ingen hyggelig dag i dag... Våknet stiv og øm i hele ryggen, og sliten i føttene. For de som ikke vet det, hadde jeg en streptokokkinfeksjon i leggen før jeg dro til Sveits, og det var lenge tvil om jeg kunne dra i det hele tatt. I over en uke kunne jeg ikke stå på beinet, uten å knekke sammen i smerter. Men takket være en real hestekur av en tablettcocktail kom jeg meg på beina, og har merket minimalt under ferien. Fram til nå. Fjellturen i går ble litt over the top.

Det ble derfor en rolig dag, hvor jeg brukte god tid på to museer jeg hadde valgt som avslutning på ferien. Ingen ordentlig ferie uten museer.
Første besøk gikk til naturhistorisk museum. I min optimistiske naivitet hadde jeg sett for meg en egen utstilling om de sveitsiske hunderasene, siden de har en grei seksjon på museets nettside. Den gang ei. Det var en monter og noen tekster og bilder om legenden Barry, resten var et heller ordinært naturhistorisk museum. Men, det er jo spennende for det, og det var lærerikt. Kom meg relativt fort derfra, for å gå til historisk museum i Bern.

Der var det en egen utstilling om Sigmund Freud, som var veldig spennende. Brukte lang tid der. Sugde til meg kjønnsperspektiv, om den lovende studenten han hadde intellektuelle samtaler med og giftet seg med, men som deretter ble hjemme som mor og kone. Rart at ekteskapet sprakk...
Ellers var det en utstilling om Sveits inn i den moderne æra, med en viktig oppfinnelse eller hendelse for hvert år fra 1901 til 2000. Litt gøy at en innretning for hundebæsj ble representant for et av de nyere årene. Det er en automat hvor det henger bæsjeposer du kan forsyne deg med, og deretter kaste i en annen del av automaten. Genialt enkelt!
Utendørs var det en mer interaktiv utstilling, hvor man kunne få teste oppfinnelser og viktige handlinger gjennom tidene, for eksempel å male korn, oppfinnelsen av skalaen, rambukk, "hamsterhjuldrevet energi" og annet.
Alt i alt et spennende museum jeg ikke rakk å bli ferdig med.

Jeg endte deretter på utendørs restaurant, for å kose meg med en skikkelig middag siste dagen. Det ble tre retter og en behagelig dag i mild ettermiddagssol. Restauranten var genial: Den var i andre etasje, men fire kelnere betjente restauranten utendørs. På cirka en kvadratmeter i inngangspartiet hadde de en telefon, hvor bestillingene ble bragt opp til kjøkkenet. Så kom maten ned en sjakt, og oppvasken sendt i retur. Fascinerende for en restaurantnovise som meg.

Tilbake på vandrerhjemmet ble det sen kveld med skravling med koselige canadiere, og forsøk på å lukke kofferten...

Pain, so much pain

I dag har jeg vært turist på egen hånd. Og fått lide for det. Vanligvis har jeg jo medmennesker rundt meg, som kjenner meg, og som kan advare meg. Men ikke i dag. Au!

Jeg hadde ønske om å få sett litt fjell, og souvenirjunkien i meg skrek også etter å komme til Interlaken, etter å ha hørt at det var mange ting med berner der. Så etter anbefaling fra turistkontoret, var følgende reiserute planlagt:
Tog fra Bern til Interlaken.
Båt fra Interlaken til Beatenbucht.
Fjelltog og kabeltog til Beatenerg, og ned igjen.
Båt fra Beatenbucht til Thun.
Tog fra Thun til Bern.

Som tenkt, så gjort. På billettkontoret på Rail City (det heter faktisk Rail City! Flere etasjer med togstasjon, restauranter, butikker, informasjonskontor, kafeer og jeg finner aldri samme inngang og utgang to dager etter hverandre...) fikk jeg en billett som skulle gjelde for alle disse ulike etappene! Fantastisk - kan ikke tro at for eksempel NSB og Timekspressen og Fjellheisen i Tromsø ville tilbudt en slik ordning.
Billetten ble ganske dyr; 700 kroner, men samtidig så er det nå jeg er her. Pengene skal ikke stoppe meg fra å kunne oppleve noe spennende, noe jeg vil gjøre. Jeg vil ikke dra hjem og angre.

Kollektivtransporten i Bern ser ut til å ha hyppige avganger - i hvert fall til alle steder jeg har dratt hittil. Prøvde likevel å nå et tidlig tog, for å få mest mulig ut av dagen. Kom meg av gårde med et tog litt over åtte, og det brukte vel en drøy time til Interlaken. Der gikk jeg opp og ned noe som virket som en gågate, med skikkelig souvenirbutikk-ghetto langsetter. Det var lommekniver, kubjeller, kyr, edelweiss og alt "sveitsisk" så langt øyet kunne se. Egentlig litt kommersielt og massivt. Jeg finkjemmet så godt jeg kunne, men fant lite eller ingenting med berner. Fant vel to artikler, men de var for dyre og spesielle til å interessere meg. Så det ble en liten figur med st. bernhardshund (som jeg fant mye av - de som mente det var mange ting med berner her må ha kjøpt alt sammen selv), ei kubjelle og noen kort. Jeg er glad i å kjøpe kort, for jeg vet at jeg ikke alltid kan ta gode nok bilder selv. Så dermed kommer de inn i fotoalbumet også.

Anyway, de som kjenner meg vet at vannet ikke er mitt rette element. Faktisk ikke noe glad i slike åpne sjøer og båter i det hele tatt. Men jeg hoppet i det, gikk i hvert fall forsiktig ombord i båten, og dristet meg på tur. Satt forrest i båten (det heter sikkert noe fancy-schmanzy), og hadde god utsikt. Ganske surrealistisk å sitte med lett vind i håret, sol som skinte, klart vann, og fjell med snø på toppene rundt oss. Båten kjørte ei real melkerute, og stoppet ofte. På det ene stoppet ble det drevet en surfeskole... Jeg så også flere seilflyvere, og får jo like vondt i magen hver gang jeg tenker på hvor langt ned det er for dem...
Jeg hadde også åndsnærhver til å få noen til å ta bilde av meg, så jeg ikke kommer hjem med 1000 bilder av bernere og bygninger...

Etter en liten time var vi i Beatenbucht, hvor flere gikk av. Det var nok ei real turistløype turistkontoret ga meg, ikke noen ensom vandrer erobrer de sveitsiske alper-tur. Men, jeg passer vel bedre til det første enn det siste.
Fra Beatenbucht gikk det jeg kaller et fjelltog oppover i Beatenberg - fjellet. Det var en innretning som gikk på skinner, ganske bratt oppover i fjellet. Jeg satte meg helt forrest, tøff som en tulling, for å nyte utsikten. Det føltes jo da som om jeg ble dratt sakte bakover, oppover. Litt ekkelt, men også litt stilig. Veldig i konflikt med mitt indre selv der, om jeg var redd for å falle ned eller bare slappe av med utsikten.
På dette tidspunktet kom også dagens morsomste replikk, fra en dame som satt på setet ved siden av meg. Hun pekte på sin hvite gjeterhund, og spurte meg:
Haben Sie angst?
Ha ha!
Vi pratet litt på tysk, og det var godt å kjenne at jeg kunne forstå den lette replikkutvekslingen vi hadde. Jeg kunne dessverre ikke si på tysk "jeg synes hunden din er skikkelig skitten, har du vurdert å bade den?", men det er kanskje like greit. Jovial hund, men bare ekkel å klappe på, stakkars.

Togturen tok kanskje tyve minutters tid, og det var deretter tid for kabelheis. Tre og tre vogner kjørte samtidig, og jeg begynte å få real bondeanger. Kan dette være trygt? Dingle etter en relativt tynn kabel, bevege seg med mer og mer lufthøyde under meg?
Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg kom meg ombord. Det første som slo meg var hvor utrolig lite vogna beveget seg, selv om den henger fast på relativt få punkter. Jeg så for meg vill vaiing i vinden for hver minste bevegelse, men jeg kunne fritt snu og vende på meg for å få tatt bilder, nyte utsikt og ellers puste litt hektisk.
Det som var mest ekkelt, var når kabelvognene kjørte inn eller ut av en stasjon, hvor det ble en forstyrrelse i vinkelen som kabelen ellers holdt oppover fjellveggen. Vognene stoppet på en stasjon halvveis opp i fjellet, slik at man kunne gå opp eller ned resten til fots.
Jeg ble med helt til toppen. Her var det selvfølgelig en restaurant, med relativt stive priser. Men mat må man ha, og nista i sekken fristet ikke enda. Jeg fant en eneste ledig stol, og fikk etter litt tid vinket til meg en kelner. Jeg forsøkte å snakke på tysk, men denne spurte da om jeg snakket engelsk. Jeg bekreftet dette. Jeg fikk meny, kelneren gikk, og kom tilbake en del minutter senere. Jeg forsøker å bestille på tysk, men han rister på hodet. Jeg peker i menyen, og bestiller på engelsk. Etter tyve minutter kommer han tilbake - med noe helt annet enn det jeg bestilte! Hvilket språk kunne egentlig fyren? Men jeg var skrubbsulten, og spiste det. Det var ikke godt en gang, en ekkel fet pølse i løksaus. Blæh!
Det var i hvert fall veldig fascinerende å sitte så høyt oppe, og bare se på hva som skjedde. Skyer som beveget seg. I det ene øyeblikket utsikt langt ut over Thunersee og fjellene, i det neste kan jeg bare se en meter foran meg. Spennende og litt skummelt for en fjellnovise som meg, men jeg har full forståelse for brå værendringer på fjellet, og de som da roter seg bort. Jeg lurer på hvor mye de så, seilflyverne som befant seg midt inni skyene.
Jeg ble på toppen en stund i håp om å få tatt noen gode utsiktsbilder når skyene var blitt borte, men jeg fikk ikke optimale forhold. Jeg fikk derimot sett en grosser schweizer sennenhund og en appenzeller sennenhund - mye morsommere å treffe de slik i fjellet enn på utstillingen i Burgdorf...
Jeg hadde følgende replikkutveksling med kelneren:
- So, how is the path, is it easy to find?
- It depends on your shoes, but it should be dry now.
- OK... but do I need a map to get down?
- No, you can just follow the other people.
- Do they have maps?
- I don't know.
Jeg følte meg ikke helt trygg, men satset på at om jeg bare gikk nedover, måtte jeg komme ned. Kanskje ikke til Beatenbucht, men ned. Jeg hadde sett for meg smale stier og fjellandskap, men jeg var nok litt for autentisk-optimistisk. Her snakker vi om meterbrede grusstier, og tilrettelagt for at enhver turistfaen skal komme seg opp eller ned - trolig også med barnevogn eller rullestol. Det var riktignok brede skogsstier på deler av veien, og noe gikk også over gressenger hvor kyr beitet, men det var turist-idiotsikkert. Altså kom jeg meg ned, og fikk også noen til å ta bilde av meg underveis. Jeg er dokumentert!
Jeg gikk ned til kabelvognstoppet halvveis ned i fjellet, og det tok kanskje halvannen times tid. Kjøpte meg en is på restauranten der (selvfølgelig... Anno 1997 eller rundt der omkring, en skikkelig sveitsisk seter med forskjellige dyr og karisma. Bare så synd de måtte gravere inn årstallet på mønet...), av en dame som ikke forsto engelsk. Kan man jobbe på slike turistifiserte steder, uten å snakke engelsk? De hadde derimot en ansatt, som kan det universelle språket hunder og mennesker snakker sammen. En 75 prosent appenzeller som fritt gikk fra bord til bord for å tigge rester og sjarmere til tips.
Etter en god pause i skyggen, merket jeg fort at noe var galt da jeg reiste meg opp. Det hogg i hele ryggen da jeg slang på meg sekken. Jeg var blitt solbrent! Jeg sverger på at jeg hadde smurt meg flere ganger, men jeg er altså ikke noe god i sola, og skulle kanskje smurt meg oftere, med sterkere faktor enn 25, jeg vet ikke. Jeg var i hvert fall i store smerter. Like greit at turen var over. Jeg fikk på meg en langermet genser over singleten, i håp om at det skulle gjøre det lettere å bære sekken (som for øvrig ikke var tung, den bare var der mot huden), og tok kabelheis og fjelltog ned igjen. Måtte vente litt på båten, men til slutt kom den. Sola svei i nakke, skuldre og ansikt, og jeg pustet lettere når vi kjørte mot skyggen.
Båten kjørte til Thun, igjen via en rekke småsteder. De så rimelig rike ut, noen navn minnet meg om alpintraseer jeg har hørt på sportssendinger, og det var tydelig at dette var et møblert strøk. En rekke badehotell, hus med båtgarasje og egen kai, og mye store hus. På den annen side, hvorfor ikke tilrettelegge for omgivelsene. Bor man ved sjøen, så har man båt.

For å avslutte kort, så droppet jeg planene om å se meg om i Thun. Jeg var sliten, beina var tunge, huden brant, og jeg ville bare komme meg på et tog til Bern.
Tilbake på vandrerhjemmet var det full prosedyre med kald dusj for å stoppe stekingen, aloe vera og kortisonkrem, paracet og litt syting overfor mine canadiske room mates, kald cola fra resepsjonen, fylte kinder egg og deretter bra prat med canadierene. Hadde litt sosiale behov etter en slik dag alene, og disse jentene var så koselige! Fikk noen tips til neste dag også.

Souvenirer, hvor er dere?

Mandag 13. august 2007

Foerste rene turistdag er overstaat, dog med noen glidende overganger.

Bjoerg Andreassen (fra gaarsdagens post) hadde et ettermiddagsfly hjem fra Bern, saa vi var blitt enig om aa tilbringe formiddagen sammen i byen. Hovedmaalet for dagen var et meierimuseum i Kiesen (20 minutter med tog fra Bern), hvor en av utstillingsseksjonene var dedikert til sennenhundenes betydning og benyttelse i meieriarbeidet. Du kan fjerne meg fra hundeutstillingen, men ikke fjerne hunden fra meg...

Museet aapnet ikke foer ett - det virker som om mandag byr paa en mild start paa uka, for veldig mye er enten stengt eller aapner sent denne dagen. Det betydde at vi hadde god tid paa morgenen, og kunne tilbringe noen timer med vandring i gamlebyen. Der fikk vi set Zugglogge - en klokke fra middelalderen eller deromkring, med ulike element som beveget seg hver hele time. Litt á la den i Praha, for de som kjenner den, men kanskje ikke saa storslaatt. Ogsaa vet jeg ikke noe om historien bak klokka og de ulike elementene, saa det maa jeg lese meg opp paa. Men denne klokka er i hvert fall veldig kjent, og det yret av mennesker da klokka naermet seg elleve. For oevrig i gater med relativt vanlig trafikk - vi hadde forventet at slike gater var trafikkfrie, baade for turismens skyld og for lettere aa bevare denne gamle delen av Bern.
Vi saa mye annet interessant - det er bare aa ha oeynene aapne naar man vandrer i en gammel bydel. En ting som kanskje ikke var like "breathtaking" i positiv forstand var Bärengraben, hvor to bjoerner holdes. Det er svaert omdiskutert av dyrevernsmesige hensyn, men det er vel en viktig turistattraksjon og derfor foreloepig opprettholdt. De er selvfoeligelig et symbol paa byens navn. Og det er selvfoelgelig stort og spennende aa faa se bjoerner live, bare noen meter lenger ned fra der en staar. De var jo soete, men hva slags liv har de? Det som tross alt gledet meg er at det er aapningstider - saa "noe" skjer med bjoernene, forhaapentligvis saa de faar ro og fred.

Gamlebyen i Bern er pen aa vandre i. Ikke like arkiteknoisk spennende og imponerende som jugendbyen Praha (og Aalesund), ikke like krokete, vindskeiv og merksnodig som Amsterdam, og ikke like spekket av attraksjoner og velkjent historie som London. Men jeg sitter igjen med et godt og trygt inntrykk. Alt virker gammelt og autentisk - ikke bygget eller restaurert til turismens aere. Likevel virker det velholdt - og rent og pent! De fleste bygninger er laget av sandstein, som i seg selv er kjedelig og gir veldig glatte overflater. Men likevel har vaare forfedre (for det er jo ingen som bygger noe PENT i dag - hva skal vaare etterkommere se paa fra vaar tid?) etterlatt en arv som viser at de brukte tid paa bygningene, og har vaert opptatt av eksterioeret. For eksempel utskjaeringer og relieffer i steinen, vegg- og takmalerier (utendoers, altsaa), buer, arkader, soeyler, pene vinduer og mange detaljer. Du maa bare av og til lete innimellom den glatte sandsteinen. Det er ogsaa interessant at bygningene i foerste etasje paa en maate skraaner utover mot gata. Sikkert en hensikt med dette, men jeg vet ei hvorfor. I tillegg til at gamlebyen virker velholdt og ren, forbedres ogsaa inntrykket ytterligere av at det i 75 prosent av vinduene er blomster - paa utsiden av vinduene. Det er mange vinduer i bygningene, og de fleste har en liten vinduspost eller kant hvor det er mulig aa sette blomsterpotter. Og dette gjoeres. Trolig finnes det et offentlig direktiv i Bern, som sier at disse blomstene skal vaere en bestemt roed blomst... Men det er pent, og gir en god sommerfoelelse. Lurer dog paa hva de gjoer utenom hageblomstsesongen. Og om vinteren? En annen ting som slaar meg, er hvor lite turistifisert byen virker. Kafeer og butikker glir godt inn i de gamle bygningene, ingen paatrengende skilt, neonblinking, element i gatene, gateselgere - faktisk har jeg slitt med aa finne butikker som selger kort og souvenirer, naar jeg for en gangs skyld oensker aa kjoepe souvenirer! Bernerradaren er finstilt, og jeg satser paa aa finne mange bernerting. Men foreloepig bare noen postkort, med helt ordinaere bernere paa...

Jeg tror ikke jeg har blitt mer solbrent i dag, selv om jeg gikk i singlet uten noe utenpaa - det er jo varmt! Men det er godt mulig at jeg ikke kan bli mer solbrent. Jeg har mange rare merker, etter singletstropper, BH-stropper, genserutringninger. Jeg har et lysere felt paa tvers av brystet, etter veska mi. Jeg vurderer naa hvordan jeg maa legge stroppene i morgen, i haap om aa faa laget et sveitsisk flagg paa meg selv. Naar jeg ser kontrastene mellom hvitt og roedt, innser jeg hvor bleik jeg var foer jeg dro. Trodde ikke jeg var saaaa hvit...

Som vanlig paa ferie gaar det mye penger paa drikke - alltid toerst, drikker en liter i slengen. Dessverre synes jeg ikke vannet er godt (her heller...), det smaker rart og er tykkere enn norsk vann. Derfor gaar det mye i brus, som jo ikke er helt toersteslukkende. Men jeg kjoper vann naar jeg er baelmetoerst, for da glir alt fort ned. Kjoeper derfor ofte en halvliter vann til aa styrte, og en halvliter brus til aa ha i veska en stund. Matlysten er paa bunn, i dag har jeg faatt i meg to smaa maaltider og en is. Men jeg kan skryte av aa ha proevd en sveitsisk rett, etter hva jeg forstaar. Rösti. Det er poteter behandlet paa en eller annen maate, med valgfri topping. Jeg valgte bolognese og ost. Osten er blitt kuttet opp til halvmyke biter og fratatt en del smak, saa skal jeg vaere aerlig foretrekker jeg naar Hans lager posestappe og kjoettsaus lagvis, gratinert i ovnen. Jeg har bare ikke visst at det var sveitsisk foer naa! :-)

Hvis noen synes jeg har mye skrivefeil, er det for oevrig fordi tastaturet er mer annerledes enn bare manglende ae, oe og aa.

Jeg har fremdeles mer aa fordoeye og formidle, men nok for vaere nok. Vil bare avslutte med noen glade ord om at jeg har klart aa gutse meg til aa praktisere litt tysk i dag! Enda jeg etter sist snakk om tysk fant den gode unnskyldningen at dette landets tysk overhode ikke ligner paa norsk skoletysk...

Sveitsisk pekefinger

Soendag 12. august 2007

Jeg ser at jeg har blingset litt med datoene i tidligere poster... Kan jeg skylde paa jetlag?

Saa, nok en utstillingsdag. Loerdag kveld spurte jeg i resepsjonen om vaermelding, og svaret ble varmere enn den dagen hadde vaert. Dermed broet jeg med en gammel utstillingstradisjon: Hvis du tar med regntoeyet, er sjansen stoerre for at det ikke blir regn. Ryggen min takket meg derimot inderlig for at den slapp aa baere paa det hele dagen. Jeg reiser alene, og basen blir derfor mine egne apostler. Eller'no.
I samme slengen broet jeg en annen gammel utstillingstradisjon: Ikke vaere til stede i tide! Men jeg var saa troett og sliten, at jeg valgte aa sove en time lenger, og kom faktisk til utstillingen 0915 - bare et kvarter "for sent". Allerede da jeg gikk av toget kjente jeg at sola steiket. Mange frydet og gledet seg sikkert over det, men jeg derimot bare krympet meg og visste at dette ville bli vondt. Skikkelig vondt.

I dag resignerte jeg fullstendig i forhold til aa ha oversikt. Jeg fikk sett én hel klasse, snakket med en del hyggelige folk, og sett bruddstykker her og der. Jeg hev meg ogsaa paa et tilbud som var gitt av Burgdorf turistkontor - en times gratis omvisning i byen. Saa klokken 1100 ble jeg med paa det, sammen md Bjoerg Andreassen fra Norge, ei amerikansk dame og en belgisk familie. Dermed fikk vi sett slottet, gamlebyen, pitoreske omgivelser, vakre hus og ble ellers bedre kjent med byen som er saa viktig for rasens og den sveitsiske klubbens begynnelse.

Jeg var relativt tidlig ute med aa sikre meg god plass til finaleringene, da jeg dagen foer tilbragte den foerste tiden i sjette rekke eller saa. Etter hvert fant jeg meg en plass i teltet til noen tyskere og nordmenn, og da den tyske damen paa soendag foer finalene inviterte meg inn i deres telt igjen var jeg saa frekk aa takke ja. Elin Normannseth faar overbringe en takk for meg! Det nytter jo ikke aa faa tatt bilder eller se ordentlig som annenfiolin.

Det var noen repetisjoner og noen nye tilskudd til finaleringene. Noe av det man saa likte man, andre ganger lurte man paa hvor ens egne favoritter var blitt av. Men saa lenge man ikke har faatt sett samtlige hunder, er det jo heller ikke mulig aa vite hvem som faktisk til slutt var best - selv om man mente aa se noe virkelig bra akkurat da.
Beste tispe, BIS og Jahrhundert-BIS ble samme tispe som i gaar - Berntier's Front Page. Beste hannhund ble ogsaa en repetisjon, med Emerson van't Stokerybos. Det blir feil aa si at han ble BIM, da det er et noe annet system i Sveits. Til BIS-finalen kom beste junior (kaaret etter at respektive juniorklasser var plassert), beste veteran (igjen kaaret etter plassering i respektive kjoenn), beste hanhund og beste tispe. Soendag var for eksempel beste junior hannhund, saa det ble aldri avgjort om den eller beste hannhund var best - BIM. Det er en betegnelse jeg ikke tror brukes i Sveits' utstillingsringer.

Hva er saa inntrykkene en sitter igjen med? Tja, slitne bein, vond rygg, vanskelige shoppingavgjoerelser, masse solbrent og mye pene dyr en oensker aa finne ut mer om.

I kveld har jeg ogsaa oppdaget et problem: Jeg har snart fullt minnekort, det er bare plass til 200 bilder og jeg skal vaere her fire dager til. Dere som kjenner meg godt forstaar at dette er et problem, dere andre faar laere noe nytt om meg. Jeg har derfor tilbragt en del tid i dag paa aa slette bilder. Eller: Paa aa gjoere forsoek paa aa slette bilder. Det er saa mye lettere aa ta de avgjoerelsene paa en stor dataskjerm, framfor paa kameraet. Kanskje skulle jeg tatt med laptop'en likevel, for aa kunne laste ned bilder. Jeg forsaket den, da jeg bare saa for meg nytteverdien under symposiet. Men ryggen min takker meg, for jeg hadde ikke turt annet enn aa baere paa den overalt - stoler ikke hundre prosent paa laaser og slikt her paa vandrerhjemmet. Anywway, jeg har faatt slettet noe. Men det er ikke like lett paa bilder med flere hunder aa faa dobbeltsjekket hvilke bilder alle ser riktig vei, staar pent og slikt.
Det slaar meg ogsaa at enhver organisasjonskomité paa store arrangement som dette burde ha en fotograf i sin midte. Det sier seg selv at med besoekende fra hele verden med hjerte for berner sennenhund, er fotograferingsbehovene og -oenskene store. Da boer det ogsaa tilrettelegges for det. Der sviktet/skuffet arrangoerene litt. Det ble plassert fire i hver klasse, og disse ble henvist til plasseringspall. Nummer fire paa bakken, de tre andre paa respektive plasser. Hva var saa problemene? I uprioritert rekkefoelge, slik jeg opplever det etter aa ha gaatt gjennom bildene mine saa langt:
- Plasseringen. Seierspallen er plassert i et hjoerne, foran en lastebil, med publikum paa to kanter, med inngangen til store ringen rett bak og dermed de som skal inn i neste konkurranseklasse klare. Det blir for mye "stoey" i bakgrunnen, det er vanskelig aa faa pene og ryddige bilder. Det blir for mange unoedvendige element i bildet, og det er synd. Pallen burde vaert plassert midt i ringen - da ville alle ringside, ikke bare de som gikk fram for aa fotografere, faa se, og det ville blitt roligere bakgrunn. Hundene loep jo uansett for det meste i utkanten av ringen.
- Paa en del av bildene mine er det ogsaa tydelig at hvert pallelement er litt for lite. Det er flere hunder som ikke faar strukket ut bakbeinsvinklene sine tilstrekkelig, fordi det ikke er plass. De blir dermed staaende litt understilt, eller med daarligere vinkler enn de har hatt tidligere paa dagen.
- Stoerrelsen paa pallelementene foerte ogsaa til at en del ikke valgte aa stille opp hundene sine i profil, men lot de sitte paa pallen, eventuelt la de bestige elementet med frambeina. Det hadde vaert veldig OK aa ha mulighet til aa faa med seg hjem bilde av hele hunden. Selv om jeg er hodefantast, vil jeg likevel ha mulighet til aa hente fram bilder og studere helheten, naar hukommelsen min svikter

Dette ble kanskje litt oppgulpete, men det er faktisk veldig viktig. Dagens pekefinger.

Ellers resignerte jeg paa vei hjem. Sliten og sulten, og broet nok en tradisjon (det i seg selv er i ferd med aa bli en tradisjon). Jeg spiste paa Burger King... Spise lokalt paa ferie, ja! Men det var rett over veien for togstasjonen, og saa hendig naar foettene var i streikeforhandlinger. For oevrig opprettholder jeg lokal spising ved aa dytte i meg deilig toblerone og kinder egg (og jeg mener da disse smaa, helt fylte jeg ikke finner i Norge, ikke toeyse-eggene med leke i).

Saa mye jeg hadde tenkt jeg kunne skrive her, men det er allerede langt, og jeg kan ikke faa sagt alt. Naa er de tre utstillingsdagene over, og jeg skal gaa over til mer normal turist. Jeg foelte meg i hvert fall som beglodd souvenirjunkie da jeg gikk gjennom Burgdorf og fra togstasjonen i Bern til vandrerhjemmet med et digert roedt pledd under armen - fullt av roede kryss. Et skikkelig sveitserpledd for en valp av sveitsisk rase, naar den maatte finne veien til meg. Og det er en nyttig ting, saa Hans kan si ingenting!

I'm in heaven!

Loerdag 10. august 2007

Det gaar ikke an aa beskrive den foelelsen jeg fikk, da jeg ankom parken hvor foerste utstillingsdag denne jubileumshelgen skulle vaere. Jeg er nok litt nostalgisk (over ting jeg ikke har opplevd - jeg har jo ikke vaert med i hundre aar...), Sveits-nasjonalistisk og gaern. Men du saa riktig og bra det foeles a vaere her, aa faa med seg dette. Det eneste savnet er aa kunne stilt egen hund - saerlig naar jeg leste i katalogen at SAMTLIGE paameldte hunder faar en deltagerpremie som minne om utstillingen. Men det er nok av stands paa utstillingen til aa skaffe et minne eller to, so no worries. Dog har jeg faatt noe shoppingrestriksjoner fra Hans, som er igjen hjemme med oertogfoerti banankasser som inneholder mine pynteting. Saa han ba meg kjoepe FORNUFTIGE ting. Takk og lov for at ikke det begrepet ble definert noe saerlig videre... Har ikke kjoept saa altfor mye i dag, men jeg kan love at jeg har sondert terrenget, og skal grunne i natt paa om jeg har raad... Jeg har ogsaa snakket med andre ikke-sveitsere som har funnet mye rart med berner paa i souvenirbutikker, saa jeg skal nok bli en ekte turist som leker souvenirjunkie.

Saa, i tillegg til shoppingmekka var det jo ogsaa bernere der. Mange bernere. Paa forhaand hadde jeg forventning om aa se hele spekteret av sveitsiske bernere (som paa Geilo - man stiller fordi det er rasespesialen, fordi det er sosialt og hyggelig og man likevel er der, uavhengig av vinnersjanser), og heller topphunder fra andre land. Det var bedoemmelse i syv ringer, saa jeg skal ikke skryte paa meg mye oversikt. Men jeg tror "fordommene" mine stemmer. Og de hundene jeg snur meg mest og oftest etter er ofte fra andre land enn Sveits. Har sett mye pent, men er utslitt etter aa ha loept fra ring til ring i haap om aa faa se de utvalgte hundene jeg fant i katalogen og oensket aa se naermere paa. Det maatte jo gaa galt, saa i morgen vurderer jeg heller aa sitte ved en eller to ringer, ha et aapent sinn, og se paa det som maatte komme inn. Det er mange kjente kennelnavn og enkelthunder man har hoert om, og har lyst til aa sjekke ut selv - men det er jo viktig aa lete etter "ukjente perler". Vurderer derfor aa sette meg ved ringen med de yngre klassene, for aa se paa de som er up'n coming.
Det ble mange gode norske plasseringer i dag, og selv om jeg kaller meg Sveits-nasjonalistisk er jeg nok litt norsk-nasjonalitisk ogsaa. Jeg fikk gaasehud og hjerteklapp da norske Gossine Gatziana av Hiselfoss vant championklassen, for eksempel. BIS ble den svenske tispa Berntier's Front Page, beste hannhund ble Emerson van't Stokerybos fra Belgia.
I morgen er en ny utstillingsdag. Mer eller mindre de samme hundene, men rokkering av dommerne. Skal bli spennene aa se om det er store endringer i topplassene.
For oevrig ble utstillingen avholdt paa en publikumsvennlig maate. Hver klasse ble kvalitetsbedoemt av respektive dommer(e), som plukket ut fire til en finale. Etter at alle ringene var ferdig, ble plasseringene i hver enkelt klasse foretatt i "store ringen", slik at alle hadde mulighet til aa se vinnerne. Det er forresten et punkt i det sveitsiske utstillingsreglementet som sier at det ikke er lov til aa forlate utstillingen foer 16:00 (unntak for veteraner), saa dermed var jo loesningen ikke til problem for noen. Kanskje hadde gruppefinalene i Norge hatt et stoere og bedre publikum, hvis samme regel ble innfoert. Da skulle vi vel faatt hoere reaksjoner! :-)

Jeg har forresten blitt solbrent... For andre gang i aar (veeeeeldig lite til aa vaere meg), saa grunnlaget for aa ta imot litt sol var ikke det beste. Jeg burde vel visst at jeg maatte bli solbrent i Sveits, selv om det var mye overskyet. Jeg blir jo solbrent paa Geilo i regn, saa meg + fjell = daarlig kombinasjon. Men da finalene begynte, skinte faktisk sola saa jeg merket det. Var bare ikke innstilt paa solkrem-frekvensen. Faar legge den i veska for i morgen.

Jeg hadde noen haap foer jeg dro om aa faa sett alle fire sennenhundene, og maalet er godt paa vei. I dag saa jeg en entlebucher og 3/4 appenzeller. Den var altsaa blandingshund, men jeg kan akseptere det som appenzeller... Da gjenstaar grosseren.

Jeg var utslitt da jeg kom hjem, orket ikke finne et sted aa spise middag en gang. Har hvilt paa rommet med sjokolade og kald brus, studert katalogen og hvilt. Rommet er ikke akkurat koselig, koeyeseng og alt, men det er greit nok. Synes fellesdusj (dog separert paa kjoenn) er noe verre. Skal bli spennende naar jeg fra og med i morgen skal bo paa flersengsrom, siden det ikke var ledig dobbeltrom for hele oppholdet. Faar benytte anledningen til aa faa turisttips.
Ogsaa kanskje snakke tysk. Jeg kan jo litt tysk, men jeg innleder automatisk enhver samtale med engelsk. Jeg liker oppriktig aa praktisere engelsk, men jeg burde proeve aa holde tysken ved like. Om ikke annet enn for aa bestille togbillett og kjoepe mat. Men jeg feiger ut. Har forresten ogsaa oppdaget at det er ganske random om jeg blir tilsnakket paa tysk eller fransk, "merci" og "danke" gaar om hverandre.

Nei, naa skal jeg nok legge meg. Ble liggende med Harry Potter helt til siste side i natt, saa det ble nok en kort natt. Skal ligge unna den andre boka i sekken, saa jeg faar mer enn fem timers soevn...

Back in school

Fredag 9. august 2007:

Saa var det tilbake paa skolebenken... Turen gikk til Berner Fachhochschule (ganske saa passende) for aa delta paa avlssymposion. Aarets tema er levealder, noe som boer engasjere enhver bernereier. Og faktisk var det over 200 deltagere, fra 25 ulike land.
Jeg maa aerlig innroemme at det var litt godt aa komme tilbake til en aula, dra fram penn og blokk, og ta imot kunnskap. Absorbere, grunne, laere, bli vis... Men ikke for det, med en gang jeg gikk inn i "skolegaarden" lurte jeg litt paa hva jeg gjorde der. Foelte meg litt lost, lurte paa hva jeg gjorde der. Men saa hilste en stor berneroppdretter gjenkjennende paa meg, og mer skulle det ikke til foer jeg foelte meg hjemme, paa rett sted, en del av bernerverden.
Jeg skal ikke plage ikke-hundefolk med lange referat, men konkludere med at det ble sagt mye interessant og laererikt. Foerste innlegg var halvt filosoferte, halvt vitenskapeliggjorde muligheten for om levealder kan avles for - finnes det egne gen for levealder, eller er levealder snakk om diverse sykdommer og fellesbenevnelsen "omgivelser" - eller er det en kombinasjon? Og er det i saa fall snakk om ett eneste levealdergen, eller er det saakalt polygenetisk? Foredragsholderen konkluderte med at det er mulig aa avle med (forlenget) levealder som maal, men vi vet enda for lite om genetikken i det. Uansett boer man jo ta hensyn til sykdommer som rammer tidlig, med doedelig utkom. Hjelper ikke aa ha masse levealdergen da... Andre innlegg var utrolig laererikt, fordi det ga en saa mange paaminnere og tankevekkere. Professoren snakket om stress, hva det kan foere til, aarsaker, forebygging og behandling. Selv om stress i seg selv ikke har veldig mye med levealder aa gjoere, er det jo en kjensgjerning at vi ikke bare oensker oss hunder som lever lenge, men som har et godt liv.
Resten av innleggene handlet om kreft, og da med fokus paa malign histiocytose - "bernerkreften", som rammer hardt og tidlig. Tilnaermingene i disse foredragene var rimelig vitenskapelige - om genetikken bak kreft. For aa vaere aerlig ble de nok litt tunge og ikke saa lette aa tilegne seg for "folk flest". Og for aa vaere enda aerligere - jeg synes det er vanskelig aa forholde seg til genetikken som ligger bak kreftsykdommen, naar det i samme aandredrag snakkes om DNA-tester. For meg er det saa mange etiske spoersmaal som maa diskuteres foer vi vurderer aa lage DNA-tester, at jeg mener det foreloepig er bedre aa avle etter "gamlemaaten" - registrere hvem som doer av kreft, studere stamtavler, og deretter foreta en viss screaning. Noe ogsaa noen av innlederne var inne paa. Hva gjoer vi saa da hvis vi faar DNA-tester. Skal vi avle kun paa de som er friske, ikke baerere? Det er ikke tvil om at avlspopulasjonen vil forringes hvis kreft blir eneste maalestokk. Men for all del: Kreften maa bekjempes, og jeg stoetter at det forskes paa. Jeg ble bare litt matt av all vitenskapeliggjoeringen, jeg lengter etter mer hands on og praktisk avlstenkning.

Etter symposiet var det tilbake til Bern. Det slaar meg at halve Bern enten pusses opp fasademessig eller graves opp gatemessig. I tillegg er en del gater og steder stengt av, paa grunn av vannproblemer. Mye regn har foert til oversvoemmelser, store elver og "underwasser".
Jernbanestasjonen i Bern er SCHWAER! Men jeg er stolt av at jeg klarer aa finne fram, helt alene, nesten uten kart, og jeg spoer kun om veien for aa dobbeltsjekke. Det er ogsaa deilig aa vaere paa ferie et sted hvor jeg ikke blir saa pokkers solbrent. 16 grader da jeg forlot restauranten klokken ni i kveld - akkurat passe.
Det er saa mye jeg kunne sagt, saa mange inntrykkk enda saa kort jeg har vaert her. Men Harry Potter roper paa meg fra rommet, og jeg har funnet en stor favoritt i sjokoladeverdenen som jeg aldri finner i Norge - kinderegg. Og da snakker jeg ikke om det hule lureriet, men de smaa eggene fylt med en slags krem med noe noettelignene i. Mmm...

Paa reisefot

9. august 2007:

En ferietur virker som en grei anledning til aa vekke liv i bloggen igjen...

Aarets sommerferie har gaatt til Sveits, ikke uten baktanke. For hundre aar siden ble den sveitsiske bernersennenhundkluben dannet, og det er tid for aa feire jubileet. Jeg har lenge (aar) hatt lyst til aa dra hit i nettopp den anledningen, og da tid og penger boed seg, hev jeg meg rundt.

Jeg reiste fra Oslo. Vanligvis opplever jeg mest kluss med SAS, og ikke Norwegian, naar jeg reiser innenlands. Men for en gangs skyld var det forsinkelser med Norwegian. Flyet landet 65 minutter for sent i Geneve. Jeg skulle ta tog videre til Bern, hvor jeg hadde booket meg inn paa vandrerhjem. Toget var attpaatil nesten en halvtime forsinket, dermed ankom jeg Bern foerst halv ett paa natta. Utenom det gikk turen problemfritt. Fikk lest 400 sider av den siste Harry Potter-boka - sorry Hans, at jeg tok den med meg!
Jeg bestemte meg kjapt for aa ta en taxi fra togstasjonen til vandrerhjemmet, framfor aa navigere meg i moerket. Paa grunn av en del papirer som maatte fylles ut, og annen praktisk informasjon, var jeg ikke i seng foer halv to. Tanken paa aa staa opp igjen klokka syv var ikke forlokkende... Jeg trodde ogsaa at jeg hadde booket meg et dobbeltrom med eget bad, men saa synes ikke aa vaere tilfelle. Jaja, jeg skal ikke bo paa badet...

Livstegn

Jeg har ikke akkurat vært kjempetrofast mot bloggen min, men jeg håper det vil forandre seg snart.

Bare en liten oppdatering i dag for å si at jeg har flyttet og begynt på nye studier. Ny start, nye muligheter - også for denne bloggen.

Siden sist

Tiden flyr...

Men noe nytt og spennende har skjedd siden sist.

Vet ikke om det skjedde før forrige innlegg, men jeg har i hvert fall vært på kino. Team America. Det var jo en... annerledes film! Dukketeater for voksne? Stor underholdning, både rent humoristisk og med politisk slagside.
Ellers har Hans og jeg også sett Kvinner på randen krysser sine egne spor. Tror kanskje også dette skjedde før forrige posting, men da har jeg nå i hvert fall fått det med!

Vi har også fått hevet ut min utslitte kommode, hvor skuffene hang og slang, og var til større bry enn nytte. Onsdag som var så kjørte pappa (som var på besøk) og jeg Oslo rundt for å finne en kommode. Dro først til Jysk på Carl Berner. Fant to kommoder - en tilsvarende den jeg hadde og en annen som var større og virket mer solid. Tror forresten den het kjøpmannsdisk, og ikke kommode... Men vi var litt usikre på om den ble for lang, og dro tilbake til Vinderen for å måle. Var også i telefonisk kontakt med Hans for å få noen innspill. Så dro vi tilbake til Carl Berner for å kjøpe kommode. Men de hadde bare utstillingsmodellen igjen! Derimot hadde de seks kommoder på Linderud, kunne datamaskinen fortelle. Så vi fikk en veibeskrivelse, og kjørte dit. Lykkelig over å finne ny kommode og med sult i magen tok vi veien til McDonalds. Som for øvrig var min fars første besøk på denne eksklusive restaurant - spennende med storbybesøk, ikke sant? Mette og fornøyde fant vi Jysk og bestilte en stykk "Mats". Men de hadde ikke - den siste var solgt for et par timer siden. En utrolig hyggelig og behjelpelig ekspeditør beklaget så mye at vi hadde blitt sendt på bomtur, og ergret seg over at ikke Carl Berner hadde ringt henne for å bekrefte at de hadde kommoden. Hun ringte til Jysk på Alnabru for oss, og der hadde de kommoden! Men problemet var jo at nå var det femten minutter til butikken stengte... Vi fikk tegnet en kjørebeskrivelse, og hev oss i bilen. Etter ti minutter måtte vi konkludere med at vi enten ikke hadde forstått kjørebeskrivelsen eller kjørt feil. Vi var i hvert fall ikke på noe som lignet Alnabru... Det skulle bare være fem-seks minutter å kjøre fra Linderud. Så vi begynte å kjøre hjemover igjen. Men plutselig ser jeg et skilt som henviser til Alnabruterminalen! Jeg hiver meg over telefonen og ringer til Jysk Alnabru, et minutt på åtte. De lover å ikke låse døra, finner fram en kommodo, og guider oss fram til butikken over telefonen. Eksellent service - veldig lettende å få tak i kommode, og at de holdt åpent litt ekstra for oss.
Noen vil sikkert lure på hvorfor jeg ikke bare kunne komme tilbake dagen etter, men det var jo den dagen jeg hadde tilgang på bil. Dermed ville det bli tungvint å frakte kommoden på buss eller tilsvarende en annen dag.
Vi kom tilbake til Vinderen, og tre timer senere hadde jeg og Hans klart å sette opp vår første kommode. OK, ikke like pent resultat overalt - men det er stort sett inn mot veggen eller på undersiden. Vi slo nok løs noen fliser og spikret litt skjevt gjennom veggen, men kommoden funker bra! Resultatet kan du se her!

Ellers har Hans og jeg kommet inn i en svømmerutine, slik at vi besøker bassenget en gang i uka. Har også et håp om å få til en styrketreningsrutine. Og jeg begynner å føle så lite smerte i kneet at jeg skal forsøke en enkel aerobictime til torsdag.

Sist torsdag hadde jeg gruppeframføring i design og kjønn. Vi var tre som jobbet sammen med en artikkel, og la den fram for forelesningen. Spent på forhånd, siden jeg kan minimalt med informatikk. Men jeg bidro med en dypere kjønnsanalyse og noen paralleller, så bidro de to andre med informatikkparalleller. Dermed fungerte vi som en gruppe skal - utfyllende! Kan være litt frustrerende å gå i en forelesning hvor studentene ikke er vant til å tenke og analysere utifra kjønn. Jeg diskuterer utifra andre prinsipper og nivåer enn dem. Men samtidig er det ufattelig interessant å høre synspunktene til noen som ikke er erklærte feminister, som ikke har hørt om Judith Butler, som har sine egne og ufargede perspektiv. Og det er ok å høre noen gutter diskutere kjønn!

I dag var det forelesning i kjønn og vitenskapsteori. Vi hadde om Elizabeth Grosz og Luce Irigaray.
De har det til felles at de mener likestillingsprosjektet må løses på en annen måte enn det som vanligvis forfektes. Enkelt sagt kan man si at de spør likestilling - men hvem skal bli lik hvem? Historien viser at kvinnen er underordnet mannen, både politisk, symbolsk, ideologisk, reelt, også videre. Og den feministiske kampen har hatt som mål å få slutt på denne underordningen. Det vil ingen feminister si noe på! Men mange har gått i den fellen at de gjør kvinnen lik mannen for dermed å øke hennes status. Disse franske filosofene kritiserer for eksempel Simone de Beauvoir for (litt forenklet) å si at "jeg vil ikke være det annet, altså må jeg bli en mann". Siden det for Irigaray og Grosz ikke finnes noe tredje alternativ (enten mann eller kvinne), må løsningen bli å se på nettopp kjønnsforskjellene. At to er forskjellige må ikke tilsvare at den ene blir den andre - sett i et hierarkisk- eller rangeringsperspektiv. Det må være mulig at to forskjeller kan leve side om side. Irigaray og Grosz er heller ikke så opptatt av at mann og kvinne skal sees på som komplementære dikotomier - kanskje er deres forhold (som generaliserte kjønnskategorier) tvert imot preget av disharmoni? De stiller mange spørsmål, for å få oss til å tenke. De gir ikke svar på alle spørsmålene, men mener at det kvinnelige må få status i seg selv. Å være kvinne må være et alternativ, og det å være kvinne kan ikke føre til undertrykking.
Irigaray og Grosz har blitt kritisert for å havne i essensialisme-fellen. Men de mener at de ikke gjør det, for eksempel fordi de aldri definerer hva en kvinne eller det kvinnelige er. De kan heller ikke definere det, fordi de mener at det er foranderlige størrelser, ikke konstante og faste. De snakker ikke om at det og det gir kvinnen status som kvinne - de mener at de som til enhver tid ansees for å være kvinnelig må få samme status som mannlighet - men status som kvinnelig. Kvinner må få være kvinner, og ikke bli fullverdig menn i det de nærmer seg det mannlige.
Vet ikke om dette er forståelig - det er tross alt bare mine inntrykk etter forelesningen, før jeg har fått lest tekstene. Men det er en ny måte å tenke på som jeg må tenke litt over. De er jo helt klart forskjellsfeminister, og det bryter jo på mange måter med mine tanker. Men når jeg går nærmere inn på det, kan det jo hende jeg kan ha en dialog med Irigaray likevel. Jeg mener jo for eksempel at det handler primært om likeverd, og ikke likestilling. Ikke dermed sagt at jeg ikke er for likestilling. Men jeg synes ikke menn og kvinner verken er eller bør være like. Hverken mann og kvinne sammenlignet, eller menn og kvinner innbyrdes. Jeg tror på individet og individualitet, og dermed handler det om at alle må ha lik verdi, like muligheter, like sjanser og lik status.
Det er et spennende studie jeg er på, og jeg må stadig gruble over den verdenen jeg er plassert i. Jeg får hele tiden utfordret mine tanker og meninger, og det er bra! Jeg ser heller ikke på det som et svakhetstegn at jeg forandrer og utvikler meningene mine. Jeg lærer mer, jeg møter kritikk, jeg tar noe av det til meg, jeg modererer meningene, og fortsetter videre mot neste lærdom.

Januar oppsummert

En ny måned er i gang, og det er kanskje på tide å oppsummere januar - ble det en god start på året?
Jeg klarte med et nødskrik (31. januar) å få til en treningsøkt. Ikke bra! Har dog gått en del turer, men ikke nok, langt og fort nok til å kunne telle som en aerobictime akkurat... Unnskyldningen (og det er en ganske god en!) får være at jeg har gjort noe rart med kneet, slik at det er vondt å bøye det. Nå er det mulig å både stå og gå på det - det klarte jeg ikke for en uke siden. Men siden jeg gjorde det rare (tror det er en kombo av diverse fall og utsklidninger) med kneet har det ikke gått an å bøye det skikkelig uten masse smerter som sprer seg oppover låret og nedover leggen. Kommer meg nå opp trapper, er veldig glad for den framgangen. Men de heftige løfta og bevegelsene som venter meg i en treningssal gjør at det ikke blir noe aerobic på en stund. Må derfor finne alternativ treningsform. Bole overkroppen? :-)

I disse tider avslutter vi arbeidet med årets første nummer av Fett. Det kommer ut 8. mars, og blir et dobbeltnummer. Tror det blir veldig mange bra saker. Jeg ser ut til å bli representert med tre, etter at en fjerde ble tatt ut for å vente på neste nummer. Vi har heldigvis alltid dette luksusproblemet - for mange artikler. Det er godt å kunne vrake noen. Da kan vi også fokusere på kvalitet og nyhetsinteresse. Og er artikkelen god nok, kan den jo enten legges ut på hjemmesiden eller stå over til neste nummer.

Det har vært mye å gjøre med Fett, som gjør at det har blitt lite tid for studiene. Dessverre. Dette semesteret er veldig viktig, så fra nå av blir det full innsats. Det ene emnet blir nok høyrehåndarbeid (da jeg er keivhendt...), fordi det er primært én grunn til at jeg tar det: Lånekassa krever en studieprogresjon på 30 studiepoeng per semester for å innvilge fullt lån og stipend. Det betyr at jeg ikke satser på noe annet enn bestått. Men det er ikke karakterer, bare bestått/ikke bestått. Håper jeg skal klare det. Emnet heter INF3250 Design og kjønn - og er altså et informatikkemne. Har aldri vært informatikkstudent før, så det er jo litt artig. Skal se på hvordan og hva slags betydning design kan ha i kjønn, ulike kjønnsbetydning for relasjonen til informatikk, også videre. Noe er ganske så banalt så langt, fordi det har vært teorier om hva kjønn er. Som jeg har veldig god kontroll over. Men vi får se hvordan det blir. Eksamen er en prosjektoppgave - ta bilde av ti artefakter og analysere de ut i fra ulike teorier på pensum.
Det andre emnet er KFL2010 - kjønn og vitenskapsteori. Ex.phil har for evig og alltid gitt meg et ganske så anstrengt forhold til vitenskapsteori, men her går det veldig bra - føler jeg i hvert fall så langt. Det ble brått mer relevant og hensiktsmessig når det er snakk om kjønn. Enten er det nye vitenskapsteorier som evner å inkludere et kjønnsperspektiv, eller så handler det om kritikk fra kjønnsforskere av rådende vitenskapsteorier. Veldig spennende!
Det tredje emnet jeg tar er nok det viktigste. Det er på en måte mellomfaget mitt, og karakteren jeg får vil bli sett på når jeg søker master for høsten. Jeg skal ta utgangspunkt i en liten del av KFL2010 (en person, et uttrykk, en begivenhet, et perspektiv, osv.) og fordype meg i det over en 20 siders oppgave og selvvalgt pensum. Og det krever jo sitt arbeid.
Derfor blir det nesten bare studiearbeifd for meg de fire neste månedene.

Nå ja, litt annet skal det vel bli. Jeg skal være ringsekretær noen helger, fordi jeg synes det er utrolig gøy og lærerikt. Deilig å gjøre noe annet enn studier av og til. Og det er en liten inntektskilde.
Jeg har tatt på meg noen journalistartikler, som jeg vil få betalt for (i motsetning til Fett, som er altfor ny).
Jeg skal bistå med korrekturlesing og litt annet arbeid på en masteroppgave, som jeg også vil få betalt for.
Altså sørger jeg for litt inntekt, og får litt avbrekk fra lesing og oppgaveskriving. Også hadde det jo også vært fint om jeg klarte å treffe venner innimellom. Og være sammen med Hans. Ja, også trene. Trene skulle jeg også...

Back to school

Det er godt å være i gang igjen. Gjøre noe produktivt og konstruktivt etter en slækk jul.

Tirsdag hadde vi et langt og bra møte i studentutvalget, og fikk laget en handlingsplan for vårsemesteret. Den største - og kanskje viktigste - jobben blir nok 8. mars. Men vi håper å få til noe hver måned. Det er viktig at vi kan treffes både for det sosiale og det faglige. Kjønn, feminisme og likestilling er et studie som sprer oss veldig mye rundt på hele Blindern, så vi trenger et fast holdepunkt.
Var også koselig å treffe igjen folkene i studentutvalget. Det er jo et sosialt aspekt ved det også, ikke bare politikk og sosial koordinering.
Var også innom Blindern. Det vil aldri bli verken pent eller direkte hyggelig eksteriørt sett, men det er nå i hvert fall velkjent og en del av livet mitt.

I dag var det informasjonsmøte for det ene emnet jeg skal ta i vår; KFL2010 - feministisk vitenskapsteori. Jeg har et anstrengt forhold til vitenskapsteori, men jeg håper det går bra. Det er i hvert fall to dyktige forelesere vi skal ha: Ingeborg W. Owesen og Hilde Bondevik.
Hadde pensum vært klart, hadde jeg sikkert begynt å lese i dag. Men det var det ikke. Fikk lest et 20 siders utdrag av en bok som jeg tilfeldigvis hadde fra før av. Vil så gjerne konstant være a jour med pensumlesingen, og være forberedt til forelesningene. Men hva gjør man når pensum ikke er trykket opp til forelesningene begynner? Får håpe det kommer snart.

Jula 2004

Det ble en rar jul denne gangen. Masse tradisjoner som fikk en kraftig omveltning. Rar behøver altså ikke å være negativt, bare annerledes...

Fordi familien min skulle være på tre forskjellige steder på julaften, feiret vi julaften sammen den 23. desember. Det var litt rart. Det er fælt å si det, men noen av mine juletradisjoner er knyttet til TV. For eksempel skal lille julaften bety pynting av nissehus, pynting av juletre, og så middag mens vi ser grevinnen og hovmesteret. Men det går jo ikke, når lille julaften blir flyttet til 22... Og julaften skal starte tiiidlig på morgenen med ulike tegnefilmer og barneprogram, frokost rundt 3 nøtter til Askepott, mer TV med Julehilsen fra Disney og annet. Men det går jo ikke på TV 23. desember... Og når endelig 24. desember kommer, så blir den dagen annerledes også. Da feiret vi med familien til Hans. Misforstå meg rett - det er kjempekoselig, og jeg er så glad i svigerfamilien. Men det er likevel annerledes. Nye juletradisjoner jeg må venne meg til.
Vi fikk veldig mye fint i julegaver, og jeg tror vi klarte å finne bra gaver til venner og familie også.
Ellers er jo jula et lite stress, for å få sett alt av familie og venner - gjerne to ganger hver. Men det er jo viktig å få sett alle sammen igjen, når det er så lenge siden sist.
Nyttårsaften var koselig, med et vennepar på besøk. Vi fire koste oss med god mat, kortspill, skravling og fyrverkeri. Og brownies som ikke ville stekes.
Men det var godt å komme tilbake til egen leilighet. Det er noe spesielt med eget sted. Slippe å bo i koffert. Alt er på et sted. Du føler deg ikke som halvveis gjest, og du er fri til å gjøre som du vil når du vil. Og jeg er tilbake til ADSL'en min igjen - et liv uten internett er et fattig liv!

Desember...

Nytt år, nye muligheter - er det ikke det man sier?

Siden sist har det vært juleferie, derfor ingen oppdateringer. Har vært lite og dårlig internettforbindelse der jeg var, så da får det bli en oppsummering i stedet.

Har siden sist blitt ferdig med eksamen, og fått tilbake resultatene. Jeg jobbet fantastisk mye med mannsforskningsoppgaven, og det føltes godt å bli belønnet for innsatsen med en A! Jeg jobbet ikke noe mindre med queeroppgaven, men følte at pensum og teorier der var hakket vanskeligere. Er sjeleglad for min B der. Emnet Natur og kultur: Forholdet mellom mennesker og dyr ga jeg til slutt opp. Det var så innmari mye pensum, mer enn jeg trodde var lov. Jeg trodde 10 studiepoeng var normert til 750 siders pensum, og her var det 1500. Kom meg gjennom 500, før jeg fant ut at jeg måtte prioritere de emnene som er en del av bachelorgraden. Dette var jo bare et emne jeg tok av privat interesse. Skal få lest resten av pensum, for å lære mer om hundens kulturhistorie. Men ga opp og ga faen i eksamen til slutt. Så jeg er rimelig sjokkert over den C'en jeg fikk! Under den fjerde eksamenen var jeg utrolig sliten. Jeg var tom for motivasjon, inspirasjon og innsatsvilje. Jeg var bare lei, lei og lei. Jeg skal aldri mer ta 40 studiepoeng på ett semester. På en måte er jeg fornøyd med C. Samtidig burde jeg klart bedre - jeg fikk A og B på mann og queer som er ti ganger så vanskelig! Men innsatsen var ikke der. Det jeg er oppriktig glad for, er at jeg kom meg gjennom pensum. Dermed har jeg den oversikten over KFL1020 som jeg synes jeg bør ha. Det er grunnleggende teorier og vitenskapskritikk som jeg skal ta med meg videre i studiene, og da er det et stort hull å ikke kunne pensum. Jeg fikk det aldri med meg i 2003, så det er godt å vite at jeg nå kan stå inne for å ha KFL1020 på CV'en. Jeg ønsket meg nok en bedre karakter, men jeg må bare innse mine begrensninger. Jeg må nok også skylde litt på eksamensoppgaven, som tok utgangspunkt i en tekst jeg ikke var så overvettes begeistret for. En ting er om man er dypt uenig i teksten, da er det jo lett å kritisere og jobbe med den. Men denne teksten var for meg ganske uengasjerende. Jaja, det vil ikke skje at jeg tar KFL1020 en tredje gang. Jeg sier meg fornøyd, og satser på å avslutte min bachelorgrad i kjønn, feminisme og likestilling dette nye semesteret.

Ellers avsluttet vi høstsemesteret med et fantastisk julebord! Vi hadde fått låne gratis halve restauranten Haveli på Vålerenga. En pakistansk restaurant med god mat, hyggelig betjening og praktisk beliggenhet. Studentutvalgsleder Annett jobbet på restauranten, derav den gode avtalen. Vi fikk pynte og "herje" fritt, fikk spesialpris på mat og drikke, og koste oss masse! Da restauranten stengte, gikk vi til Grønland. Der hadde Fett slippfest for andre nummeret. Veldig hyggelig å komme dit, men to store skår i gleden ble selvfølgelig tyveri: Først ble ei venninne frastjålet mobil og lommebok. Det var frekt og freidig løftet ut av veska som sto på barstolen. Da vi skulle fortsette til et nachspiel, oppdager ei annen venninne at hele veska er stjålet. Den sto inne hos DJ'en, som var ei venninne av denne, men likevel har noen i sin frekkhet stjålet den. Jeg blir rett og slett oppgitt og frustrert over at mennesker er så simple! Hvilken glede har man av andres ting? Jada, jeg forstår at det er penger og verdier. Men likevel - det er simpelt!
Til tross for dette, vil jeg påstå at det var et vellykket julebord!

Og tidlig neste morgen var det tid for å møtes på et Fett-seminar, for å planlegge framtiden, som en siste innsats før juleferien.