Superberneren

Tirsdag hadde X'en og jeg en sånn treningsøkt som avsluttes med tårer og banning, fordi jeg er teit og trener når jeg er sliten og ikke i form, setter for høye krav til X'en, blir sur når hun ikke innfrir, presser henne enda mer, maser og holder på til hun feiler gang på gang på gang. Så tramper jeg inn og er bare lei meg over at jeg er så dum som hundefører, og angrer på at jeg noen gang satte meg ambisjoner innenfor konkurranser, og tenker at jeg skal aldri mer trene lydighet.

Heldigvis går vi på kurs, så i dag måtte jeg kjøre opp til Sharif's for ny kurskveld. Egentlig hadde jeg mest lyst til å bli hjemme, men jeg hadde lovet å ta med hinderet, så da følte jeg meg forpliktet til å kjøre opp.
Jeg hadde jobbet litt med meg selv mentalt, og innstilt meg på at jeg skal bruke kurskveldene til å lære nye innlæringsmetoder for de ulike øvelsene, og ikke forvente så stor framgang hos X'en fra uke til uke - men at jeg får et grunnlag for å kunne lære henne øvelsene når jeg er i bedre form og dermed bedre skikket som fører for henne. Er jeg ikke i form bør vi fokusere på low maintenance og lavterskeltilbud som turer og sofakos. Og at jeg bruker kurskveldene primært til observasjon og kunnskapsinnånding, så kan X'en hvile i bilen. Sånn er det bare. Jeg er bare ikke vant til å ikke være i form - eller, jeg er ikke vant til at formen varierer stort både fra dag til dag og i løpet av en dag. Så jeg må lære meg til å lese meg selv, lære meg til å analysere meg selv for å finne ut hva jeg kan gjøre nå, og ikke bare dure fram som jeg har gjort før. Jeg kan planlegge, men jeg må lære meg å improvisere når jeg ikke lenger står i stil til egne ambisjoner og planer. Derfor må jeg ha back up-planer. Alt en skal venne seg til... Det tyngste er kanskje å ikke vite hvor lenge jeg må forholde meg til meg selv på denne måten. Hadde jeg hatt et brukket bein kunne legen gitt noen prognoser for groprogresjonen. Men så er ikke tilfelle nå.

Jaja, det er ikke meningen å fikse etter sympati eller noe, det er mer for å forklare litt hva som skjer her og sette treningen - og hverdagen - vår i kontekst.

Men jeg ankom Sharif's, og på tapeten i dag sto brukshinderøvelsen. Vi skulle også repetere kryp og forangående i line, så de to instruktørene tok hver sin øvelse og en kjapp gjennomgang med hver enkelt for å se hvordan det lå an og eventuelt få tips til videre avansering. I mellomtiden kunne vi andre trene på det vi ville, mens vi ventet på tur.
Jeg lagde meg ingen konkret plan for denne økta, men tenkte jeg skulle sjekke om X'en fremdeles husker klasse 1-hinderet, med tanke på kommende helgs stevne. Men X'en ble så lykkelig for å se hinderet at hun tjuvstartet og hoppet fra meg. Så da tenkte jeg at shit la gå, vi kan jo trene på brukshinderet, vi! Så, jeg fikk henne til å hoppe fra meg et par ganger til, uten problem. For hver gang gikk jeg over til hennes side framfor å kalle henne til meg. Det fikk jeg som råd en gang, å unngå at hunden kalles inn ved hindertreningen, slik at den venner seg til at den faktisk skal hoppe over hinderet når det er i nærheten. Grovt forklart. Etter et par repetisjoner forsøkte jeg å legge på en sitt-kommando når X'en var på den andre siden. Første gangen gikk jeg helt inntil hinderet og hjalp henne, og belønnet over hinderet. Men de neste gangene kunne jeg si "sitt" fra der jeg sto med flott respons. Jeg må sjekke regelverket om det står noe om minimum lengde hunden skal sette seg fra hinderet. Jeg tror ikke det, men en skal aldri si aldri - brått står det at hunden skal sitte minst to meter fra hinderet, blablabla. Så en får sjekke det før ting er for spikret. Jeg forsøkte deretter å sette hele øvelsen sammen, altså framhopp, sitt og hoppe tilbake til meg. Og hun gjorde det! Jeg måtte jo forsøke et par ganger til, dumt å gi seg når noe fungerer - men hun gjentok gang på gang. Hinderet er bare så morsomt, synes den hunden, og da blir det jo morsomt for meg også! Hun viste litt tjuvstarttendenser, men i og med at hun var høy som en drage rett ut av bilen lot jeg det gå for nå. Jeg vil ikke korrigere for mye på en øvelse som ikke ansees som spikret enda, når tjuvstart bør være relativt enkelt å få has på. Jeg bør også huske at hinder stort sett er på slutten av et program, og da har nok hunden litt mindre sprut enn hun hadde i dag.

Ellers jobbet jeg meg gjennom det meste av øvelser i LP klasse 1 og bruks klasse D i dag.
For moro skyld forsøkte jeg en dekk under marsj, den kunne hun ikke sist jeg forsøkte, men nå satt den som et skudd! Riktignok holdt jeg ikke like høyt tempo som under vanlig marsj, men jeg merket at jeg kunne speede opp i løpet av de repetisjonene jeg gjorde. Også var jeg flink til å avslutte mens hun enda lyktes.

Jeg pirket en del på dekken i dag - det vil si, jeg pirket på det gjennomgående problemet vi hadde på stevnet i Tønsberg, at hun spretter opp før kommando. Så jeg la henne i dekk, og gikk fra og inntil flere ganger, uten at hun leet seg. Underlig...
Men så tok jeg en full dekk under marsj, og da spratt hun opp når jeg kom inntil. Og da datt heldigvis poletten ned i hodet mitt - hun skjønner forskjell på "øvelse" og "trening". Går jeg to steg bak og inntil, spretter hun opp. Går jeg bare inntil for å belønne eller sjekke, blir hun liggende. Luringen!
Så da måtte jeg jo fikse på det - la henne ned, gikk fra, to steg bak, inntil, og sto til hun feilet for å kunne legge en korreksjon på det. Jeg gjentok flere ganger, og kunne stå lenge, hun forsøkte seg et par ganger, men jeg fikk korrigert med en gang. Så jeg var veldig fornøyd med den økta. Ikke at jeg tror problemet er borte for alltid, vi må trene mer på det, men jeg håper hun tok hintet.

På innkallingen har vi slitt med avslutningen - hun forsvinner for langt bak, skal bare littegrann, før hun kommer på at hun skal inntil - med mindre jeg har ropt en gang til. Så i dag kjørte jeg flere innkallinger, og når hun kom bak meg løp jeg avgårde fra henne. Da kom hun selvfølgelig etter meg med en gang, jeg stoppet, hun satte seg, og hun fikk masse belønning. Viktig å følge med på eier'n sin!

Jeg fikk også instruktørhjelp på kommandering av lineføring, med fokus på vendinger, siden det var problemet i helga. Vi kjørte samme taktikk der - jeg begynner å løpe i vendingen for å få henne til å følge med, rett og slett gi henne en vekker i vendingen. Hun synes jo det å løpe er gøy, så kanskje gjør det øvelsen mer uforutsigbar og morsom for henne. Det er verdt å forsøke.

Ellers... Fellesdekk, stå under marsj, avstandskommandering, klasse 1-hinderet, repetisjon av kryp og forangående i line, og et vellykket forsøk på budføring. Det var vel alt vi gjorde i dag, og det burde jo holde for en kurskveld. Jeg er i hvert fall ekstremt fornøyd med dagen - vi kom gjennom veldig mye, og hadde meget høy grad av suksess og mestring i mine øyne. Da tenker jeg selvfølgelig i forhold til hvilket nivå de ulike øvelsene er på for oss. Jeg tror jeg i dag var flink til å balansere det å legge til rette for at hun skal lykkes samtidig som jeg kan presse litt og sette litt krav for å pushe fram forbedring. Jeg er også så stolt av X'en, som jobbet og jobbet gjennom over to timer, hun hadde skikkelig lyst til å jobbe i dag, ga av seg selv, tilbød atferder mens vi pratet og hadde pauser (hun kan jo lære seg å kjede seg, men...), hadde høy intensitet og godt humør. Hun var kjempegøy å jobbe med i dag!